«Hjelp jeg gjesper»

VY og apostlenes hester tok meg denne uken til et stort auditorium med masse folk.

Det er ikke det morsomste jeg er med på, men seminarer er likevel  en del av den profesjonelle  jobbhverdagen for mange av oss.

Av en eller annen grunn begynner jeg alltid å gjespe når foredragsholderen entrer podiet og luften etter en tid fortettes av karbondioksid.

I det  jeg finner min plass i auditoriet, «skrur» jeg derfor alltid på det reflektoriske og interesserte uttrykket. Sannheten er at det meste bakenfor «poker-trynet» er et annet sted.

Trikset for ikke og stemples som uinteressert, er å gjespe uten og åpne munnen. Jeg kan dette! Med hodet litt på skakke gjør jeg munnhulen stor, trekker haken litt tilbake og svelger gjespen.

Under foredragene tar jeg gjerne en imaginær Norge på langs tur, eller til en av mine favoritt restauranter. For Norge er et vakkert land og Bagatelle var i alle fall en gang i tiden, en nydelig restaurant i Bygdøy alle’. 

En annen strategi jeg griper til når gjespen utfordrer, er å fordype meg i en tekst. Akkurat nå sitter jeg derfor og skriver dette blogginnlegget med en finger på min IPhone. 

Alt skjer selvfølgelig diskré og under bordet. Over bordet og på podiet, ser jeg gestikulerende hender og store snakkebobler uten «innhold».

 «Når krisen rammer» er åpenbart et viktig tema, men i dag er det som om alt i rommet er mutet ned! Det finnes mange typer krise!

På et tidspunkt i min tilværelse, var det som om hele livet var uten «lyd og farge». Bare tanken på å være tilstede i ulike kollegiale sammenhenger, gav meg store stressutslett i ansiktet. Jeg var rammet av en livskrise.

Ja, det ble så ille at jeg måtte smøres med reseptpålagt salve to ganger om dagen. Svelget var tørt og slimhinnene gjorde opprør. Det var på den tiden jeg ble storforbruker av astmamedisin og kortisonsalve. 

Jeg var «vippkunden» som en gang før hver sommerferien fikk frikortet tilsendt i posten. 

Det var da jeg besluttet å ha «generalforsamling» med meg selv. Eneste sak på innkallingen var: it’s time for a change!

Objektivt sett var livet storartet, men jeg var likevel ikke «tilstede». Min erkjennelse var at livet er for kort til å være fraværende. Gjespende og lettere frustrert «hoppet jeg av», og fant meg noe nytt å gjøre!

Så lenge livet og oppgavene gir mening, kan jeg selvfølgelig fra tid til annen tåle en gjesp eller to. Men å rave rundt som i søvne er ikke et alternativ.

I skrivende stund er jeg ved ukeslutt i møte med gode kollegaer fra Sjømannskirken. Både jobben og møtet gir mening, og jeg plages ikke lenger så ofte av gjespen.

Snart skal vi øve på sangene som skal synges på årets julebord. Det blir artig. Når halsen om ikke så lenge blir tørr, har jeg tenkt å ta turen innom mikrobryggeriet til min kollega for å smake på julebrygget hans.

For meg er kortreiste turer til familie og gode kollegaer det mest meningsfulle jeg er med på.

God fredag!

Rå målgang!

Fytti, dette var rått! Å gå i mål på Nordkapp til heiarop, norske flagg og champagne, kan anbefales.

Nå er jeg både glad og stolt. For dette har jeg gravd dypt for å få til. Over en distanse på ca. 3000 km, har både kropp og psyke blitt tynet til det ytterste i fire mnd. 

Den 1. juni 2019 begynte jeg å gå fra Lindesnes mot Nordkapp. Den 29. september kom jeg frem. Nå skal jeg unne meg noen rolige dager å fordøye alle de «rå» opplevelsene. Så blir det nok både foredrag og bok.

Jeg vil avslutte dette «Klart jeg kan»- prosjektet slik jeg begynte, med noen refleksjoner.

Uttrykket «rå», er definitivt det ordet som er brukt flest ganger av de som har kommentert turen min på FB. Ordet gir meg gode assosiasjoner, og noen rå «skikkelser » dukker opp i hodet. Hvilke som popper opp hos deg, avhenger av dine preferanser.

Any way. Det er oppmuntrende å lese på FB: – Du er så rå Cato!

Men hva betyr det?
Hva vil det si å være rå?

For å komme på sporet, gjorde jeg noen googlesøk.

Når utrykket «rå» brukes for å beskrive en person, handler det visstnok om at vedkomne er røff, uvøren, kul, ekstraordinær, fantastisk, usensurert og ekte.

Da jeg leste listen over adjektiv, rødmet jeg litt. For det ble rett og slett for mye av det gode. Klart jeg synes det er stas når noen beskriver meg som rå, men det blir også litt kleint.

Det var spesielt én beskrivelse som gjorde meg rak i ryggen og varm i hjertet. Det å være EKTE trumfer alt, i alle fall i min verden. Ekte, er rett og slett et honnørord.

Ja, når min nekrolog en dag skal skrives, håper jeg å bli beskrevet som ekte!

Er det noe de siste mnd har vært, så er det nettopp det, ekte. For hvert skritt jeg tok, var det som om jeg kom nærmere noe i meg selv, kjernen av det som virkelig er Cato.

Derfor har denne reisen lært meg mer om meg selv enn om fjell og vidde.

Langt fra folk i fjellet, forsto jeg raskt at det ikke hjalp å late som om jeg hadde full kontroll i tåke, storm, isende kulde eller brennende hete.

Akkurat da handlet det kun om å være ekte. Forholdene krevde at jeg snakket sant om min situasjon, og ikke falt for fristelsen til å leke Monsen!

Dersom jeg hadde ikledd meg Monsen-imaget eller en av de andre «maskene», hadde jeg bare lurt meg selv.

Det å gjemme seg bak «tøff i tryne»- masken, bringer ikke noe godt med seg når livet er krevende.

Det jeg måtte lære meg veldig raskt, var å ikke skjule meg for virkeligheten bak «masken». Jeg måtte erkjenne situasjonen, å ta den på alvor som meg.

Det er ikke anderledes i den trivielle hverdagen. Akkurat nå befinner vi oss alle på en eller annen «tur», hit eller dit. Vi møter vekslende forhold. For livet kan være krevende for både Monsen, deg og meg.

Vi må forholde oss til jobb og familie, renter og avdrag, sykdom og tap. Spørsmålet er hvordan vi gjør det.

Etter mange år bak masken, kan det oppleves som truende å komme frem som seg selv.

Manuset til vår image-modell har vi pugget så intenst, at vi er distansert fra oss selv. Til slutt glemmer vi at maskene vi bærer ikke er oss.

«Klart jeg kan»- prosjektet har derfor handlet om å samle på ekte «maske-løse» historier. Dette er fortellinger som bærer i seg motets kraft. 

Min «mission» fremover vil være å dele disse historiene. Dette er fortellinger som gjør oss rette i ryggen og klare i blikket. Fortellinger som genererer håp, og bidrar til at vi orker og «stå han av» når livets storm herjer!

Før jeg begynte å gå, bestemte jeg meg for å være ærlige på min vei mot Nordkapp. Derfor våget jeg å vise meg som en sårbar amatør. Jeg gikk på snørra og rotet meg bort, for så å reise meg med tårevåt øyne og finne rett kurs.

Det var rett og slett en ekte og rå opplevelse 😎

Denne råskapen bidro til at jeg ikke bare fant meg selv, men jeg ble også funnet av min neste💓

Nå skal historiene samles og formidles. Jeg vil selfølgelig aldri kunnne skrive om min tur som Lars Monsen. Men, jeg kan skrive en ekte «Klart jeg kan»- historie om Cato’s reise.

Det har jeg tenkt å gjøre også!

For det er noe befriende ved det å være ekte. Ja, det er rett og slett en rå opplevelse.

Takk for at du fulgte meg på turen, og lykke til som RÅ!

God søndag 💓






Oppløpet

Jippi, jeg er på oppløpet 🇧🇻

I skrivende stund befinner jeg meg i Honningsvåg. Jeg ligger på ryggen og ser i taket. Klart jeg kan det etter å ha tilbakelagt distansen mellom Lindesnes og Nordkapp😂

Jeg tror faktisk kroppen kan ha  godt av å slappe litt av nå👌. Med kun 31km igjen, ska jeg gå noen trygge km hver dag, for så å sette nedslaget på Nordkapp lørdag den 28.09 kl. 14:00. Målgang blir direktesendte på P1 Buskerud og FB 🇧🇻

Den siste mnd har jeg gått ca. 30 – 40 km om dagen. Derfor er det ikke så rart at det «skriker»  i beina, og at jeg er godt forsynt av naturopplevelser. Tanken på å komme tilbake til sivilisasjonen, gjør meg yr av glede.

«Klart jeg kan gå Norge på langs», har vært et krevende prosjekt. Fire mnd over fjell og vidde, langs stinett og vei, har krevd mye av meg.

Ja, turen har vært så krevende at jeg har måttet be om hjelp for å komme meg på beina etter å ha ligget nede.

Det var ikke mye lyd i meg, men jeg fikk stotret frem: – Kan du hjelpe meg? Hver gang har noen svart: – Klart jeg kan!

Slikt blir det gode historier av, og disse ønsker jeg nå å dele med alle som vil høre/lese💓

Da jeg postet på FB at jeg skulle gå ektremdistansen Norge på langs, var det mange som beskrev «Klart jeg kan» som Cato sitt «macho» prosjekt.

– Jasså, du skal vise verden at du har litt testosteron igjen, flekse med musklene og vise deg frem.

Kanskje var det en del av min motivasjon, men det ble ikke mye «fleksing». Jeg har delt gnagsår, sykehusopphold, brannsår, betennelser, dehydrering og tårevåt øyne.

Fra første dag har jeg vært ærlig med mine utfordringer og avhengighet.

Jeg har delt betydningen av min nestes trøstende ord og hender.

Prosjektet «Klart jeg kan», har altså ikke handlet om å vise seg som macho og full av testosteron.

Jeg har blogget sant om det jeg  makter, men også om hvor viktig min neste er når kreftene tok slutt. For det finnes alltid en grense for hva vi orker. Hvor grensen går, vil avhenge av våre ressurser.

Sikkert er det at vi alltid orker mer enn vi tror. Derfor skal vi hverken være redde for å utfordre våre grenser, eller spørre om hjelp når grensen er nådd.

«Klart jeg kan» handler om å anerkjenne sin styrke, men også vissheten om at vi er omgitt av mennesker som stiller opp for oss.

Det er disse erfaringer og historier jeg nå vil dele i foredrag og bok💓

God søndag! 



Klovnen

– Jeg fatter ikke hvordan du greier å holde humøret oppe Cato! Du ler, selv når alt går imot.

Ja, jeg ler mye, både for meg selv og offentlig. Men hva handler denne latteren om? Hvorfor le, når alt går imot? Når gnagsår, brannsår, dehydrering, kulde og matmangel har skviset ut alt av krefter? Hvorfor oppføre seg som en «klovn» når «sekken på ryggen» er tung av livets alvor?

Å le av seg selv, handler om å gi slipp på selvhøytideligheten. Når jeg byr på meg selv med ablegøyer og klovneri i store og små sammenhenger, er det noe som forløses.

Det å le av seg selv er frigjørende, men klovneri handler ikke bare om humor.

Latteren er kun den ene siden av mitt klovneri. Min grunnantagelse er at de morsomste klovnene blant oss, også er de mest melankolske.

Bak det gøyale ansiktet med rød nese, skjuler det seg også et lidende menneske. Klovneri handler ikke først og fremst om lykke, men om det som ligger bakenfor, – smerte!

Lykke er når klovnen uten sminke og sin røde nese, opplever øyeblikk uten å hjemsøkes av livets smertelige «hvorfor». Lykke er øyeblikket da livsrommet helt uventet åpner seg.

Derfor er klovneri overlevelse. Det handler om å balansere mørke og lys slik at ikke alt blir natt! For meg er klovneriet et lys på min sti og en lykt for min fot når livsterrenget er krevende. 

Det er noe frigjørende med klovneriet. Klovneri er en strategi for hvordan håndtere livssmerte og melankoli. Klovneri får små menneskebarn til å reise seg og gå de famlende stegene alene og oppreist over parkettgulv og dørstokker.

I latter og begeistring lokker klovneriet barnet til å utvikle stadige høyere kneløft. Så på en helt vanlig dag reiser barnet seg og går ut i livets manesje for klovneri og overlevelse i verden.

I skrivende stund har jeg ca. 510 km igjen av min Norge på langs tur. Dersom du ser en «klovn» langs veien som snakker og ler ut i luften, så er det kanskje meg. Jeg forsøker bare å holde bena i gang helt opp til Nordkapp 😎

God søndag 💓

Det er over nå!

”Norge er kåret til verdens lykkeligste land”, sto det med fete typer på NRK sine nettsider. Men ble jeg lykkeligere av den grunn? Øker serotoninnivået mellom synapsene og kjenner jeg noe rush av dopamin når jeg tenker på den lykkelige nyheten som ble formidlet i ”WORLD HAPPINESS REPORT ”? 

Nei!

Den gode nyheten er ikke i stand til å få meg ut av soveposen i dag. For akkurat nå er signalstoffet mellom synapsene i hjernen min, som mobildekningen på min siste monsteretappe i fjellet, fullstendig fravendende.

Nedstemtheten slipper ikke taket, og jeg ligger som i stabilt sideleie  i teltet og hulker.

Det er ikke lett å bevege seg når man er ulykkelig. Tanken på å nå Nordkapp er som borte i den sorgtunge «tåka». Målet er der, men i dag er jeg ikke i stand til å se det.

Jeg er bare ulykkelig og sorgtung.

Forskningen viser at det er flere faktorer som er typiske for lykkelige mennesker. Det handler blant annet om relasjoner.

Ingen behøver å forske seg frem til at et lykkelig mennesker oftest står i en nær relasjon, det erfarer vi. For vi mennesker er relasjonsvesener, det er jo selve grunnlaget for slekters gang.

Selv står jeg i flere relasjoner som gjør meg lykkelig.

Hoccih, familiens labradoodle er min beste venn på fire bein. Vår relasjon har gjort livet mitt lyst.

Men da jeg var på mitt svakeste, utsultet og nedkjørt, fikk jeg meldingen på min Garmin InReach satellitt.

– Det er slutt!

– Det er over nå!

– Hoccih er dø!

Så trakk jeg bena inn under meg i soveposen og gråt. Jeg «revnet» innvendig og hulket som bare små ulykkelige gutter gjør.

Livet er sårbart, også for hunder. Den hurtigvoksende svulsten i buken, gjorde livet til Hoccih smertefullt. Derfor lot de hjemme henne få slippe.

Men det er så vondt. Kroppen min er som bly, jeg er ulykkelig. Derfor  gråter jeg min sorg ut langt inne i fjellet.

Øynene blir røde og hovne, men det gjør faktisk godt. For midt i det vonde skimter jeg noe vakkert.

Jeg ser hvor heldig jeg er som har hatt en venn💓

Jeg ser hvor heldig jeg er som har en familie💓

I den trivielle hverdagen tar jeg mine relasjoner for gitt, og glemmer hvor sjørt livet er. For det er ikke bare våre firbente venner som dør. Vi dør også.

Akkurat nå, med mine tårevåte øyne, ser jeg hvor viktig det er å ta vare på de relasjonene jeg står i.

Livets rikdom er det ansikt som møter mitt ansikt, øynene som ser meg, hender som søker mine, de ord, og stummende stille øyeblikk jeg får dele med de jeg er glad i.

I møte med sorgen over tapet av Hoccih, er det som om jeg blir litt klokere💓

God søndag💓





SOS fra vindusrekka

I disse tider er det  skolestart. På min Norge på langs tur, har jeg fått tid til å tenke mye på min egen oppvekst og tid på skolen. Kort oppsummert: det var en krevende tid.

Jeg lukket ofte øynene for å drømme meg bort i barne- og ungdomsårene. Bakerst på vindusrekka lot jeg drømmene føre meg bort fra alt det vanskelige.

Å drømme var som å gå, og jeg gikk dit jeg ville. Med fantasiens veldige styrke kunne jeg bevege meg inn i den herligste virkelighet, akkurat når jeg behøvde det. Varme savanner med markjordbær eller hauger med isende hvit snø, alt var mulig i min verden. Jeg både døste i solen og akte i forfriskende fjelluft når jeg drømte. Bak lukkede øyne sløvet jeg ikke, men arbeidet for å finne mening og hvile i livet.

I våken tilstand ble jeg fra tid til annen hjemsøkt av en meningsløshet så tett som tåke. Opplevelsen av å bli «truet» inn i et fellesskap jeg ikke opplevde å være en del av, var slitsomt. For jeg passet rett og slett ikke inn. På skolen var lærerens snakkebobler uten innhold. De ga ikke svar på de spørsmål som oppsto i møte med verden, men i meg fantes det en evne til å forme nye historier.

Derfor tegnet og modellerte jeg ofte på kjøkkenbordet. Mine fargerike kruseduller var en ressurs for meningsskaping. I fantasien lå det et uforløst potensial som bar i seg kraften til å si noe ved hjelp av meningsbærende visuelle former.

Små og store skapende øyeblikk var en strategi for å håndtere det vanskelige i livet. Jeg var ikke flink til å tegne, men det gjorde ingen ting. For et barn som kjemper for å finne mening og tilhørighet, er det viktigste å bli sett og hørt. De tilsynelatende uferdige tegningene handlet ikke om å gjengi noe riktig, men om et SOS. Et «save our souls», var alt jeg ønsket å formidle. Min hensikt med å tegne og modellere, var å gi følelsen av å være forlatt i verdenen form som var begripelig for både gutten, og de han søkte hjelp hos.

Den formgivende aktiviteten var et rop om å få noen i tale, – en samtale til hjelp for engstelige gutter bakerst på vindusrekka. Kruseduller og figurer i plastelina gav distanse til noe jeg ønsket meg bort fra, men førte meg også nærmere det jeg savnet.

Erindringen om en liten gutt som ved kjøkkenbordet trillet plastelinaen mellom sine søkende hender, er derfor gode minner. Tidlig erfarte jeg at den kreative utfoldelsen bar i seg en frigjørende kraft. Det tilsynelatende kreative virvaret av form og farge, var ikke stillesittende tidsfordriv.

Som middelaldrende erfarer jeg at det å gå, har den samme virkning på meg som den kreative prosessen. I bevegelse kommer jeg inn i et kontemplativ og livgivende rom der mitt indre åpnes opp. I den fysiske aktiviteten krakelerer det vonde og lyset slippes inn i livet. Mange voksne har sluttet å tegne. De tenker om seg selv at de ikke er flinke nok. Det å gå handler ikke om å være flink. Da skal vi bare være oss selv, og sette det ene benet foran det andre. I den fysiske aktiviteten kan vi alle oppleve at både refleksjonsrommet og livsrommet åpnes.

Det å gå er en livsbejaende aktivitet som vikler ut det som er innsnevret i oss. I bevegelse erfarer både ung og gammel at livet blir lysere og tanken lettere! Både små og store «rønnere» har behov for å finne hvile i lyse og lette tanker.

God mandag!

Med eller uten staver?

– Du som går så mye, må få deg staver. Det er mye brukt av de som driver på med powerwalk.

Det er artig at folk lar seg engasjere av min Norge på langs tur, men powerwalk med staver…?

Det å gå fort med staver, er riktig nok bedre for skjelettet enn å løpe. Jeg bærer likevel på en ambivalens når det gjelder powerwalk med staver.

Jeg vet det ikke stemmer, men det ser ut som om de har lyst til å løpe, men de får det liksom ikke til.

Powerwalk er lidelse, rensket for estetikk. Med over- og underarm i 90 grader, og skuldrene oppunder ørene, langer de ut og tar bakken med hælen. Slimposer og akillessener tortureres til bristepunktet. Knær, lår, leggben og fotblad får vinkler det ikke skal være mulig å oppnå. Hele skjelettet vrir seg til et ugjenkjennelig rammeverk.

Powerwalkere ser ut som utsultede zombier på jakt etter friskt blod, en krysning av skiflygere og anorektiske gresshopper. Forskjellen på gresshopper og powerwalkere, er at powerwalkere ikke har forstått at det er mulig å ha luft under begge beina samtidig. De er som predestinert til et liv med en fot i bakken av gangen. Det er deres kall i livet! Hofter og rumpeparti forflytter seg fra den ene siden til den andre som i en Honoluludans på Hawaii. Men i motsetning til lekende og sensuelle hofter i bastskjørt, ser powerwalk bare dumt og vondt ut.

Men powerwalk bidrar faktisk til god fettforbrenning. Det er fordi kroppen i rask gange gis tid til å omdanne den gulaktige subcutisen, som skvulper under huden, til energi. Energien som hefter seg til våre kropper gjennom årenes løp, tar det lenger tid å hente frem enn høyoktandrivstoffet i en pose med rosinboller. Boller er raske karbohydrater. De fester seg med lynets hastighet til kroppen, men er også ypperlig «høyoktanbensin» for kropper i fysisk aktivitet. Forbrenningen begynner ikke før bevegelsene øker pulsen, og pusten går raskere. Så raskt må vi bevege oss at det perler seg med saltvann på hudoverflaten. Svette kalles det. Det finnes ingen Kvikk-Fix for oss som er glad i boller. Det holder ikke med nye joggesko og kompresjonstights i skapet. Vi må ut å gå, med eller uten staver.

fbt

På min Norge på langs tur, går jeg uten staver, men tidvis med tralle. Hva med deg? 

God helg!

Surströmming

Surströmming er en tradisjonell svensk rett. Det eneste jeg vet om retten, er at den stinker død og fordervelse. Forleden kom jeg til å tenke på Surströmming. Det slo meg at det er mulig å opparbeide den samme stanken på lange turer.

Etter over to måneder på tur, lukter jeg  råtten fisk. For å være helt presis, det er støvlene mine som stinker død og fordervelse. Resten av klærne lukter bare vondt.

Selve kropslukten har jeg slutet og bry meg om. Jeg inbilder meg at huden har en naturlig og personlig duft, og hører derfor ikke hjemme under kategorien råtten fisk. Det er altså kun støvlene som er utfordrende når det gjelder lukt.

Etter å ha surklet 10 timer i myr, skulle jeg gå inn i landskapet mellom Gressåmoen og Mortenlund på R74. Selve distansen var ikke på mere enn knappe 20 km, men terrenget var  en utfordring. Dype kløfter skar opp landskapet som bondens plog på et jorde. Etter nøye planlegging bestemte jeg meg for å følge høydekotene i overgangen krattskog og fjell. Da kunne jeg unngå de værste juvene. På min vei så jeg en lekker liten hvit reinkalv. 

En del av gevinsten med trassevalget, var at jeg skar unna myra. Myr betyr mer enn bare slit. Der finnes det også mygg, klegg og annet blodtørstig ulumskheter med vinger, snabel og huggtenner. Derfor var kartarbeid og rute valg særdeles viktig.

En som var kjent i området, hadde over lengre tid fulgt meg på GPS-sporingen via min blogg. Han sendte meg en sms:
– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😂

– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😲
Området jeg gikk i var vistnok det stedet med størst bjørnetetthet i Norge. Det var observert flere aktive bjørnehi der. Meldingen fikk hjertet til å stå stille i brystet. – Huff, sa jeg høyt i det lukkemuskelen nedentil streiket i noen sekunder. Men én skvett fra eller til i trusa, betyr ikke så mye etter over 60 dager på tur.

– Hemmm, krattskog blir det mye av på dette strekket, sa jeg høyt til meg selv. Da gikk det virkelig opp for meg! Bjørner liker seg vistnok også godt i krattskogen, dvs. i det området jeg hadde valgt for å unngå myr og blodtørstige skapninger i luften.

Det nærmet seg natt, og jeg satt opp teltet mitt. For å slippe å våkne til søkk våte støvler, tar jeg dem alltid inn i teltet. Der tørker de litt opp i løpet av natten. Akkurat denne natten, ble stanken av  Surströmming uutholdelig. Jeg forsøkte å puste gjennom munnen uten å koble på nesen. Trikset «stengte» lukten av råtten fisk ute. Det fungerte i to minutter, så måtte nesen kobles på igjen. Jeg fikk brekkninger og satt støvlene ut i natten.

Luften ble renset og søvnen snek seg innpå. Kroppen ble tung og snart var jeg i Nirvana.

Plutselig knaket det i en grein der ute. Så raslet det svakt i bjørkelblader, som om noen listet seg frem på store labber. Jeg ble lys våken som etter ei kanne med kruttsterk kaffe.

Hva forårsaket den lyden? Hodet var ikke i stand til å tenke på annet enn bjørnetetthet og stanken av Surströmming.

Har bjørnene i lia fått ferten av den råtten fisk?  Står de i ring rundt teltet mitt og sikler? Er dette mine siste sekunder i live før bjørnene raser inn for å slafse i seg den illeluktende sørpa?

Utenfor teltet var det kunn noen støvler. Selv bjørner ser forskjell på ei råtten fisk og et par støvler. Måltidet måtte med andre ord befinne seg inne i teltet.

Slik lå jeg og lyttet til lyder der ute i bjørneland. Søvn ble det ikke den natten. Da jeg tittet ut til morgensolen, hadde alle bjørnene gått i hiet sitt. Støvlene var søkk våte, men jeg var i live.

Slik går nu dagan 😂

God onsdag!

Pirayas

Det er 1. august og 61 dager siden jeg begynte å gå mot Nordkapp.

Selv om jeg er over Norges geografiske midtpunkt, er følelsene mine sammensatte. Jeg er taknemmelig for å ha fått muligheten til å gå denne turen. Samtidig gnages jeg av hvor uheldig det går an å være.  Skader, sykehusinnleggelse, en guffen 2-grads forbrenning og elendige forhold i fjellet, for å nevne noe🥵

Ingen av programmene med   «frilufts fantomet» Lars Monsen, har vist meg denne siden av turlivet.

I naturprogrammene med Monsen og alle de andre heltene, så biter fisken, solen skinner og alt er idyll. Heltene sovner ved bålet som gnistrer mot himmelen, og våkner utvilte i teltet. Etter en morgenstrekk, kokes det kaffe og frokosten inntas. Slik er det ikke for meg🥵

«Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Linjene fra Sigbjørn Obstfelder dikt, «Jeg ser», synes jeg er treffende.

Jeg ser de samme «kulissene» som Monsen. Likevel er alt så underlig, som om jeg befinner meg på en annen klode.

Min virkelighetsbeskrivelse av å være på tur (så langt), likner ikke på TV-programmene jeg har sett, eller turskildringer jeg har lest på glanset papir.

Jeg kan ikke late som min Norge på langs virkelighet er noe annet enn det den er, vond………Joda vakker også, men det er vanskelig å få øye på skjønnheten akkurat nå…

For så langt har min tur først og fremst vært vond, dernest vakker. Jeg hadde håpet det ville endre seg, men nei! Dramaet tok seg opp da klegg store som glefsende pirayas, slet av bit for bit av ulltrøye og naken hud. Jeg slo rundt meg som i en MMA kamp. Mot slik motstand er alt lov, men ingen ting hjelper.

Til slutt, da temperaturen viste 35 grader i skyggen, segnet jeg sammen i en pøl av blod, svette og fortvilelse. I det pannebrasken tok bakken, ble alt så underlig. Resten av dagen var som i en annen verden, bare bruddstykker var klare.

I denne stund, skrives jeg ut fra St. Olavs hjerteavdeling. Her finnes ikke en eneste glefsende piraya, bare empatiske klinikere i hvite og grønne frakker.

Hjertet og årene rundt er undersøkt av de beste legene, utstyrt med den råeste teknologien. Jeg har det skriftlig, 💓 er 100% friskt 😎

Midt i all «lidelsen» jeg til nå har opplevd, skjer det mye vakkert.

Jeg møter ansikter og hender som vil hjelpe. Jeg får sms, mms, FB-meldinger, telefoner, besøk og hjelp fra lek, lærd og folk jeg ikke kjenner. Alt er en empatisk «bevegelse» . Slikt blir det gode historier av.

Da jeg lå «lenket» til sykesengen med ledninger festet til kroppen, var det noen som beveget seg til meg.

Jeg var omtåket og i smerte, men fikk stotret frem, – Kan du hjelpe meg opp i sengen, føler meg ikke helt i form…

– Klart jeg kan, svart sykepleieren! – Bare si fra om det skulle være noe mer. Da gikk det virkelig opp for meg! Bloggens navn, «Klart jeg kan», handler ikke om at amatøren Cato stålsetter seg og når sitt mål, men om vår avhengighet.

«Klart jeg kan», handler om å se sin neste å bidra når livet er krevende. «Klart jeg kan» handler om å ha tillit til at noen vil rekke ut en hånd når egne krefter tar slutt. Med erfaring om at folk stiller opp, reiser jeg meg og sier forsiktig, men oppriktig:
Klart jeg kan gå Norge på langs😎

God torsdag 

Rett på tryne…

I tilfelle noen har reagert på at jeg har beveget meg med en hastighet på 31kilometer i timen. (Bloggen: på siden, «Her er jeg nå» ) 🥵

Her kommer forklaringen. Jeg befant meg i en sykebil som humpet seg nedover fra høyfjellet 😲

Da jeg kom til meg selv, lå jeg med nesa godt plantet i steinura. Av grunner legen ikke har funnet ut av ennå, svimet jeg plutselig av. Møtet med bakken førte til noen utvendige «endringer» i panna. Det vil ordne seg. Jeg er mer bekymret for hjernerystelsen, for den er ikke god. Er lagt inn på Levanger sykehus for diverse prøver.

Akkurat nå er jeg langt nede, men da kan det jo bare gå oppover igjen🤗De neste dagene vil gi svar. Lever i håpet, men helsa først💓

God helg!