Isende kald

I neste uke blir det hetebølge i Sør-Europa. Det blir det definitivt ikke her jeg er. Ferden over Hardangervidda har til nå vært isende kald, og i overkant krevende. Akkurat like «skremmende» utfordrende som de to første ukene var.

Snø, både på bakken og fra himmelen, har fått meg til å lengte etter Sør-Europa. Det hadde gjort seg med litt av den varme de der nede snart får alt for mye av. Men slik er ikke tilværelsen, vi kan ikke lengte virkeligheten slik vi ønsker at den var. Enten vi er i Sør-Europa eller på Hardangdrvidda, så må vi rett og slett ta det vi får.

De siste 21 dagene på tur har jeg lært meg å akseptere det jeg ikke får gjort noe med, og konsentrere meg om det jeg kan gjøre noe med, navigere. Både til «land og til havs», akkurat der vi befinner oss i livet, er jo utfordringen å forholde seg til virkeligheten. Kanskje «flykter» vi til Sør-Europa i håp om at kulden som har bitt seg fast, skal tine oss opp?  Andre pakker sekken og drar opp i fjellheimen for å finne roen. Men så, etter at vi har blitt solbrente, blakke, matforgiftet eller frostskadet, lengter vi bare hjem igjen.

Det kan nesten se ut som om vi fra tid til annen må «rote» oss bort, for å finne hjem?

Så da er det vel bare å gå på videre da, for veien hjem for meg går jo via Nordkapp.

God helg! 


Gnagsåret

– Hva var det vi sa, det er over før det har begynt. – Det der går aldri bra, han skulle jo gått med fleskefett i støvla. – Er det mulig, dette prosjektet er jo helt på tryne! 

Ja, jeg synes jeg hører samtalen der hjemme, og jeg forstår at jeg fremstår som en amatør. Men det er jo det jeg er! Jeg har ikke levd livet mitt før, men  forsøker å gjøre så godt jeg kan hver dag. Fjelllivet kan jeg ingen ting om, med hvor vanskelig kan det være? Det er jo som alt annet i livet, det må læres. 

Da jeg i ettårs alderen krabbet rundt på alle fire, forsøkte jeg å reise meg. Visst gikk jeg på tryne. Leppa og panna sprakk i møte med bordkanter og dørstokker, men det var bare slik jeg kunne lære. Hvordan hadde tilværelsen for et lite barn vært dersom alt først skulle skulle læres, for så å få tilatelse av sine foresatte til å reise seg? Det hadde selvfølgelig ikke fungert. Livet leves i møte med den virkeligheten vi ikke kjenner. Men i det ukjente livsterrenget, kan vi likevel gå med en grunnleggende tillit til at det vil gå bra.

Som mennesker evner vi å overskride vår situasjon. Vi kan vurdere, resonere og forsøke oss. Med vissheten om at jeg er utrustet med denne evne, kan jeg møte utfordringene med en grunnleggende tillit💓 Ja, rett og slett en: «det har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til» instilling. 

Dersom gutten fortsetter å snuble i dørstokker og slå panna i salongbordet i oppveksten, bør støtteapparatets varselslamper blinke. Men vi skal ikke frata hverandre muligheten til å være amatører under veis i livet 🏞️

Både små og store gutter får gnagsår. Til og med Lars Monsen vil ende opp med åpne blodrøde sår om han ikke lytter til «livet».

Vi skal derfor takke våre «gnagsår», for de forteller oss at nå må noe gjøres i livet! «Gnagsåret», er livshinnens empatiske stemme til oss om at belastningen er for stor. – Jeg får bare ikke sove… – Nakken min er så stiv… – Det er som om livets farger forsvinner…

Symptomene på våre «gnagsår» kan være forskjellig, men resepten er lik! Vi må gire litt ned og ta det med ro. Totalbelastningen har vært for stor over tid, det er derfor hælen min blør. Det er ikke støvlene eller mangel på trening som er årsaken til elendigheten, men mangelen på respekt for kroppens signaler.

Jeg er ikke redd for å få gnagsår, de er mine venner🤗 Uten dem hadde jeg i mitt overmot gått livet mitt i stykker🥵

Til dere som lurer på hvordan det går med hælen min, den kommer seg😀

I morgen går jeg ut med vissheten om at jeg ikke trenger engste meg for dørstokker og bordkanter😂

God helg!

Vondt og Vakkert

Dag 1-14
Som dere skjønner, har jeg vært uten 4G en stund🏞️Nå er jeg på nett, så her får dere en liten oppsummering før jeg sovner😴

Så var dagen endelig kommet. Det var veldig hyggelig at min familie ble med helt ned til Lindesnes for å «sende» meg ut på Norge på langs turen. Både lykkeønsker og noen tårer ble delt💓

Jeg gikk i retning Kvås. Der var jeg elev på folkehøgskole for 41 år siden. Plutselig dukket skolen opp, akkurat slik jeg husket den. Det var godt, men litt vemodig å se seg  rundt. På Snartemo capmpet jeg ved en rasteplass. 

Asfalten var hard, og jeg gikk på meg et «grande» gnagsår. Min Norge på langs tur så ut til å være over før den hadde begynt. Huff og huff🥵

Men med god hjelp fra Andreas (sønn) per sms/satellitt, fikk jeg kontroll på såret, men det kostet. Jeg måtte som Jonas (sønn) sier, «grave dypt». Det var vondt hver meter 🥵 Etter en natt på Ljosland Fjellstove, gikk turen inn i vakre Sirdalsheiene. Det hele fremsto som et «Vondt og Vakkert» prosjekt. Det var storslått natur, men det var både vondt og «knotete» å navigere.

Jeg «auet» meg gjennom terrenget meter for meter. Det var bratte fjell, små vann, daler og stier i et myldrende virrvarr. Tidvis føltes det om jeg hadde rotet meg inn i en labyrint jeg aldri ville komme ut av. For fra tid til annen tok jeg feil og måtte navigere etter kompssskursen og GPS-koordinater. Det var skremmende å rote seg bort, men artig når jeg fant frem. Etter en uke var jeg godt inne i fjellet. Med vind, regn i «bøtter», og et terreng som det var komplett umulig å følge «rødmerket» sti på (pga mye snø og dårlig merking), måtte jeg stole på kart, kompass og GPS ferdighetene. Jeg er ingen «Monsen», men fikk det til. Det var en fin følelse. Prosjektet er jo å samle historier, og jeg har til nå møtt flere som har delt villig  med meg. Jelle, er en nederlenderen som «flykter» fra virkeligheten. Han bestemte seg for å gå Norge på langs for to mnd siden, sa opp jobben og dro. Møtte også på Torbjørn som var på fisketur med sin 12år gamle sønn Vetle. Det var hyggelig. Torbjørn er barneskolelære,  turelsker, og godt kjent i området. Av han fikk jeg smertestillende for gnagsåret, en boks eplemost og en «duppeditt» som lader i sigaretttennerkontaktene på dnt hyttene.

Dag 11 unnet jeg meg en kort etappe på bare 9.6 km. Det kjentes ut som om både kroppen og såret har godt av det. Ved Krossovatn var det godt å være. Solen skinte, så jeg la meg ned i graset å koste meg.

Gode og krevende dager i fjellet farges av nyheten om at Dag Arne Roum, min prestekollega, druknet i en kajakkulykke på Drammenselva. Jeg minnes Dag Arne med respekt og glede. Hans bortgang og omstendighetene, setter min Norge på langs tur i perspektiv. Jeg ber om klokskap til å tenke sikkerhet, og at jeg kommer trygt hjem.

Dag 12
Natten var slitsom. Jeg fikk bare ikke sove. Beina værket 🥵 Utenfor ulte vinden og regnet pisket mot teltet.  Klokken 05:50 sto jeg opp. Så ble det kaffe, frokost, stell av såret, som ser litt bedre ut for hver dag, pakking av sekk, så var jeg klar. Presis 07:38 la jeg i vei mot Jonstøl. Terrenget var takknemlig å gå i, så jeg «sanket» raskt km.

Så gikk det oppover, og det ble mye snø. Da jeg skulle krysse elva ved Kaldevann, måtte jeg gå lange omveier. Snøbroer over en stri elv spøker ikke jeg med. Farlige greier dette, og så slitsomt, både fysisk og psykisk. 

Dag 13
Jeg dro av gårde kl. 07:38, gønnet» på, og sanket 27km i krevende terreng👌

Dag 14

Tanken på en dusj og noe annet enn tørket turmat, ga energi. Jeg gikk ut kl. 06:00, og ankom Haukeliseter før lunsj. 

Nå skal jeg pleie mine sår, dusje, spise og sove😴

Jeg har trua, «Klart jeg kan»💓🏞️💓

Dag 4

Dag fire BEGYNTE fantastisk! Min gamle norsklærer ville kalt en slik innledning for et «frampek» (tror jeg😂). Mitt poeng, er at det ble fort alt annet enn fantastisk😲

Jeg syntes det «kranglet» litt i støvla, så jeg stoppet og tok dem av. Au, hva inn i… er dette ropte jeg ut i skogen. En liten harepus hoppet lekent over veie, men tok seg tid til å stoppe opp for og «le» av han med for stor sekk🤣

Med slike gnagsår, er det ikke lurt å gasse på. Likevel, det strider mot min natur å dra i «brekket». I gresset samlet jeg motivasjon for vandringen frem mot Ljosland. Jeg fikk en sms av min fetter Morten, han skrev: «Smerte er forbigående, ære varer evig» 💓 Liker den innstillingen, men det er lov å bruke hodet. 


Derfor ble det «sandaler» på siste strekket opp til Ljosland. Nå ligger jeg på ryggen og lufter såret. I morgen blir det mye smerte, men det går seg til😁

Men igjen, det er lov å bruke hue. Derfor kvitter jeg meg med en del kilo fra sekken før jeg tar fatt på det jeg har gledet meg til, fjellet💓

Takk til alle som følger meg, for sms, mail og likes😀Dere skal vite at det hjelper. Jeg får ikke svart alle, meg de er lest💓

Til nå har jeg samlet inn to vakre historier om betydningen av å gå🏞️ Når jeg møter folk langs veien, er alle så vennlige og vil dele. Dette blir det bok av. 

God natt😴

Dag 3

Dag tre begynte i fint driv, men det var ikke på grunn av en god natts søvn😂Teltlivet er nytt for  meg, men etter fire mnd med dette livet, sover jeg sikkert som en bjørn i hi😴 Etter noen timer i støvla, kjente jeg noe murre på hælene. Det måtte litt teiping til gitt😲

Det ser ut til å funke med teip👌Jeg dro på, og følte meg litt «Monsen». I en skikkelig seig kneik, gikk jeg opp en Nedelender. Han skulle også til Nordkapp, og regnet med at vi kunne slå følge helt opp. Hemmm, sa jeg, og spurte om han kunne fortelle meg grunnen til at han gikk. Det kunne han, og jeg «fant» en spennende historie. Hadde det ikke vært for at begge hamstringene mine «krangler», så skulle jeg delt historien med deg. Den kommer når jeg orker. Da han hadde snakket på inn og utpust i to timer, dro han hardt til venstre og inn i skogen: – Jeg slår leir her, ropte han og forsvant. Etter ca. 32km, satt jeg leir like ved en skogsbilvei. Jeg orket ikke å lete etter en idyllisk plass ved et vann😄🏞️Nå er maten spist, og det gjorde godt. 

Nå ligger jeg i «huset mitt» og kjenner på at sengen min hjemme er bedre🤣

Takk til alle som følger meg, det gir energi💓

God natt 😴

Dag 2

Dag 2 begynte som 1etappe avsluttet, sammen med min kone, yngste datter og hunden vår. Det var hyggelig å være sammen med dem på min bursdag💓Men det var vemodig å ta avskjedsbildet, det kom noen tårer. Nå blir det fire mnd alene.

Før jeg la i vei på 2 etappe, tok jeg en «generalavgjørelse». Etter første etappe, kjente jeg tyngden av sekken for godt🤣Derfor rippet jeg inholdet for en del elektroniske duppeditter. Jeg må derfor skrive alle innlegg med mobilen. Stømforskyningene, måtte jeg også halvere. Tenkte det var viktigre med ok bein og rygg, enn strøm til «farge-tvn».🤣 På min vandring, gikk jeg innom Kvås. Der gikk jeg på folkehøgskole i 1979. Artig var det å møte en gammel lærer (93år).


Etter snaue tre mil på asfalt, ble jeg ganske mør i beina. Så da jeg kom til Snartemo, og fant en nyklipt grønn flekk, slo jeg opp teltet under et tre. Det tror jeg var dumt! For i det treet bor det 1000000 knott, 20 000 veps og en haug med fugler som slipper div ned på teltet. Før mørket og den melankolske ensomheten omslutter meg, må jeg flytte «huset» mitt. Slik går nu dagan🏕️

I dag har jeg reflektert over livet  (igjen) , og fant ut at det er nok materiale for hele turen. Når jeg har opparbeidet overskudd, kan det hende jeg deler litt med deg som følger meg😀Takk for alle hyggelige meldinger på bloggen og på FB, de varmer 💓 Oi, der begynte det å tordne, der kom regnet, så nå må jeg ut å fikse på teltet.

Forstår ikke helt hvordan Lars Monsen kan se så avslappet ut på tur🏕️Men jeg finner sikkert flyten etter hvert 👌

Sov godt😴

Dag 1

Klokken 09:00 la jeg ivei fra Lindesnes fyr. Familien vinket til meg med norske flagg og oppmuntrende ord. En god kollega hadde funnet tid til å ta med seg sin kone og hund, for å gi meg en god reiseklem. Slikt er verdifullt💓

De gode intrykkene er «lagret» til bruk for tøffere dager. Været har vært grått med lett yr, men 12 grader er godt gåvær. Langs veien møtte jeg vennlige folk som vinket til meg. Noen kom tungt lastet på sykler. To av dem jeg hilste på kom fra Nederland. Der langs veien var vi som gamle kjente. Det var vi selfølgelig ikke, men vi var alle underveis. I slitet langs vår vei, fant vi sammen som vandrere. Det var også hyggelig å gå ett lite stykke Norge med en bekjent fra Gullfaks A😀 Selv om asfalten var hard,  holdt beina helt frem til Lyngdal. Det blir noen slike «transportetapper» frem til Ljosland.

Til tross for grått vær, har tankene vært lyse og gode i dag. I en alder av 56 år (noen timer til), har jeg levd lenge nok til å vite at jeg vil oppleve vekslende «vær» på min Norge på langs tur☁️⛅🌤️🌧️🌪️🌈🌀☂️🌝

I dag slår jeg leir sammen med Wenche, Sarah og Hoccih i en koselig leilighet 🏠ved stranden 🏖️ i Lyngdal. Fra i morgen er jeg på egenhånd . Så da blir det telt og sovepose på meg fremover🏕️.

Med utsyn til havet, forsøker jeg å «lagre» det jeg tenkte på da jeg gikk dagens etappe. Så fort jeg har skrevet det ned, vil jeg dele det med deg som følger meg på turen. Nå tror jeg  Ole Lukkøyet snart banker på døren min … 😴

God lørdag! 

Kjære pappa, klart du kan!

Gjesteinnlegg, fra Andreas Thunes

Om er par dager legger du ut på tur. Ikke en vanlig søndagstur rundt bruene ved Drammenselva, men fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord. Du skal gå for deg selv og være borte i ca. fire måneder. Det er en tredjedel av et år, det er ganske lenge. Lenge å være borte fra jobb, venner og familie. Jeg vet at avstanden til dette kanskje blir noe av det mest utfordrende for deg. Men, samtidig er det prisen som må betales når du skal leve opp til Pippi-uttrykket «dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert». 


En slik reise krever forberedelser og du har brukt store deler av fritiden din det siste året på akkurat det. Lillebror har kurset deg i kart og kompass. La oss være ærlige, du kunne vel virkelig ingenting om navigasjon før dere begynte? Jeg håper du i hvert fall nå har lært deg prinsippet, det blir nemlig litt vesentlig når du skal gå flere tusen kilometerene gjennom Norges langstrakte land. Opptreningen har bestått av lange og daglige gåturer med en sekk fylt med 40 kg vann på ryggen. Du har gjort alt du kan for at denne sekken skal bli en del av deg. Det skal den jo tross alt også være de neste månedene og romme det absolutt mest livsnødvendige.


Mange har spurt meg hvorfor du i en alder av 56 år utsetter deg selv for dette? Hvorfor holder det ikke med en søndagstur rundt Drammenselva, eller et par dager i telt på viddene? Mange har indirekte kalt deg gæren. Jeg har direkte kalt deg gæren. Men, de som kjenner deg pappa vet at slike prosjekter driver deg. De vet også av erfaring veldig godt at når du først bestemmer deg, så gjør du aldri noe halvveis. Du gjør det som kreves, hver eneste dag, for å nå mållinjen du har satt deg. Og mållinjen skal også gjerne være litt ekstrem. Når du var 50 år bestemte du deg for å trene deg opp til å løpe et maraton. Det er i seg selv et hårete mål for mange, men du «krydret det litt» og skulle løpe på under 3 timer. Du la ned det harde arbeidet og gjorde til slutt akkurat det. Det skjedde i Berlin på tiden 2:57. At du gjennomførte med et overbelastningsbrudd i bekkenet ditt understreker bare det ovenstående – du gjør absolutt alt du kan for å nå målet du har satt deg. 


Nå er målet ditt å gå «Norge på langs». Du har kalt prosjektet «klart jeg kan» og vi som publikum skal få lov til følge reisens opp- og nedturer gjennom bloggen din og andre sosiale medier. Når du nå skal være borte i ca. 120 dager er det godt å vite at vi gjennom dette kan få oppdateringer på hvor du er og hvordan du har det. Det føles også trygt at du har en live-GPS og en satelittelefon koblet til deg, du må bare love at du har tatt deg bryet med å lese bruksanvisningene på forhånd. For, med tanke på at et bekkenbrudd tidligere ikke har stoppet deg, så kommer vi naturligvis til å være litt bekymret underveis. Vi kommer også til å savne deg. Men mest av alt så kommer vi til å heie. Heie av sprukken hals hver eneste meter på din ferd. For du skal vite at vi er stolte av deg. Stolte av at du gjennom dedikasjon og hardt arbeid gang på gang viser at det som på papiret virker umulig kan gjøres mulig. Denne oppskriften er noe av det viktigste du har lært oss. Kjære pappa, klart du kan! God tur, vi er glade i deg. 


Andreas
 

Into the Wild

Akkurat nå ser stua vår ut som rommet til husets tenåring, en ugjennomtrengelig «villmark». Med egnet redskap kan det la seg gjøre å holde «villmarken» i sjakk, men jeg lar det være. Jeg avstår fra fristelsen fordi det er noe fascinerende med dette «rotet». Jeg oppdager det igjen og igjen. Når det blir stille på ungdomsrommet fordi barna flytter ut, savner jeg ganske fort alt det «villmarken» representerer av lyder og rot. Både desibelnivået og de kulørte haugene med nødvendigheter som hoper seg opp som store fjell, vitner om felleskap. Plutselig ble alt så sterilt. Ut av oppvekstens skjønne virvar og foresattes liv, forsvinner barna for å utforske nye ukjente områder. Villmark, både i bokstavelig og overført betydning, er big business. Det moderne mennesket trekkes mot fjell og vidde som aldri før. Vi investerer en helg eller noen måneder i naturskjønne omgivelser, i håp om å finne ut av livs-rotet som hoper seg opp. Hva vi finner ut av, er forskjellig. Dersom vi ikke makter å rydde opp i alle «haugene» etter kvalitetstid i naturen, kan vi bestille en time hos terapeuten. For fra tid til annen trenger vi hjelp til å finne frem, både på rommet, i naturen og i våre tanker. 

«Into the Wild», er en film om en ung mann som bryter kontakten med sin familie og begir seg inn i Alaskas ødemark. Filmen veksler mellom det som skjer i øyeblikket, og det eventyreren tenker på når han går. Jeg blir grepet av naturen, men også av at det å gå, bidrar til at vandreren kommer i kontakt med sin fortid. Det å gå inn i nytt terreng er derfor spennende på flere måter.  

Det finnes ikke en eneste kvadratmeter i Norge som kan defineres som virkelig villmark. Det har Lars Monsen med sitt NRK-teamet sørget for. Likevel tror jeg det er riktig å hevde at jeg om litt skal begi meg inn i et øde landskap. I en alder av 56 år har jeg fortsatt en del livsterreng å undersøke. Fire måneder alene på tur vil nok bli tøft for både tanke og kropp. Jeg tror det blir ensomhetsfølelsen som vil ta størst plass i meg. Tidligere har jeg likt å være alene, men hvordan orke fire måneder?

Da ungene var små, hendte det at Wenche tok med seg flokken til Trøndelag for å besøke familien en ukes tid. Det var kvalitetstid for meg. Som «gressenkemann» fikk jeg akkurat passe med tid til å rote litt rundt i huset og ta en tur på byen med noen kompiser. Etter fire dager begynte jeg å lengte etter fellesskapet igjen. Derfor kjenner jeg på en viss ambivalens før jeg legger i vei. Jeg har sovet dårlig den siste måneden, men det er ingen vei tilbake! Til det har jeg postet for mange offensive innlegg på Facebook og Instagram.

Kanskje går det an å tenke at jeg allerede nå høster noe verdifullt av turen?  Jeg blir minnet om hvor mye det betyr å ha en familie. Utstyrshaugen i stua har vokst seg stor, og fremstår som ugjennomtrengelig rot. Noen ganger må vi reise vekk med rotet, for så å finne hjem igjen. Om det blir det eneste jeg lærer i forbindelse med min fire måneders tur, vil jeg gå i pluss.

Akkurat nå kjenner jeg at bare tanken på å være borte fra familien i fire måneder, gjør noe med serotoninnivået mitt. Tungsinnet ligger på lur, men slik er det alltid før jeg tar det første steget «In to the whild». 

God tirsdag!

Kalkunheng

Under varierte forhold har jeg forsøkt å forberede kroppen til min Norge på langs tur som begynner om en drøy uke. Etter seks måneder med opptrening, kjenner jeg at skrotten har endret seg. Jeg ble oppmerksom på forandringen etter en gulpeøkt i «monsterbakken» borti lia. Vel hjemme, sparket jeg støvlene inn i boden og dyttet turklærne ned i skittentøysskuffen. På badet så jeg endringene på nært hold. Det var ingen tvil, jeg blir lengre ettersom tiden går. På sesjon i 1981 strakk jeg meg så det «knaste» i korsryggen, og var veldig fornøyd med resultatet. Jeg ble målt til 181,5 cm. I dag 38 år senere «knaser» det fortsatt i korsryggen, men det er fordi jeg trykkes sammen. Det underlige er at selv om jeg komprimeres, blir jeg likevel lengre. Tyngdekraften «drar» i overskuddshuden, og «hamsen» min tøyes for hver dag som går. Det både ser og føles som om jeg subber rundt i en litt for stor joggedress foret med myk velur. For å være helt presis, så et det spesielt triceps og brystmuskulatur som har strekt seg de siste årene.


«Kalkunheng» heter visst det som svinger frem og tilbake på kroppen. Min morfar hadde en del av det. Når jeg ser meg selv i speilet om morgenen, så ser jeg faktisk litt av min morfar også. Jeg hadde et godt forhold til han, så synet skremmer ikke. Kalkunhenghet i det gamle ansiktet, var mykt og godt å ta på.  Når jeg ser meg selv  i speilet, blir jeg klar over mitt ambivalente  forhold til «kalkunheng». Det som «blafrer» rundt på kroppen, lever sitt eget liv. Når jeg svinger meg fra side til side, er det ikke all huden som henger med. Det er som om den myke og overflødige huden kjeder seg. Den «gidder» ikke lenger å klemme seg rundt musklene slik den gjorde før. Først etter at jeg har beveget kroppen, reagere «kalkunhenget» og kommer etter. Det ser ut som når NRK ikke får til å synkronisere stemmen, med munnen til Anders Magnus når han kommenterer fra New York. Det ser bare snålt ut.

I bevegelse er det særlig triceps og brystmuskulatur som nekter å følge med  resten av kroppen. Hudfoldene oppfører seg som ulydige drittunger. Hadde det vært mulig, så hadde jeg bedt dem skjerpe seg å spille på lag! For uansett hva jeg forsøker, så er det alltid en eller annen hudfold som nektet å være med på bevegelsen. Jeg innser at min morfars «myke overskudd» har gått i arv. Alderen setter sitt preg på min kropp også. Visst er det litt vemodig, men jeg er først og fremst takknemlig for å bli eldre. Det å forsone seg med endringen, går derfor over all forventning.

Forgjengeligheten er ikke min fiende, men min følgesvenn. Aldringen gjør det samme med meg som den gjorde med min morfar, jeg blir litt mykere for hver dag som går! Det er godt å kjenne at jeg mykner opp. For tidligere i livet har jeg nok vært for hard, både mot min neste og meg selv. Kanskje det går an å tenke at «kalkunhenget» er et adelsmerke? Sikkert er det i alle fall at jeg er på vei inn i en ny fase av livet. Ja, nå er det min tur til å være en myk og god morfar med overskudd. Lenge leve «kalkunhenget».

God tirsdag!