Articles from april 2019

Mission Impossible

– Gi alt du har, så kan du oppnå det du drømmer om i livet! Er det noen som har sagt det til deg? Det er i så fall ikke sant! Selv Supermann må kaste inn håndkleet i møte med en klump Kryptonitt. Bare en liten bit av det grønne stoffet fra planeten Krypton skal til, så tappes Supermann for krefter. Derfor; «Kryptonittet» i din og min tilværelse bidrar rett og slett til at noe drømmer i livet er «Mission impossibel». La meg ta blogginnlegget ut av fiksjonens verden og inn i virkeligheten. Det som hindrer meg i å oppnå drømmen om en plass på fotballandslaget eller å bli stormester i sjakk, er mine fysiske og intellektuelle begrensninger. Utrustningen setter ganske enkelt noen grenser for hva det er mulig å oppnå, i alle fall som Cato. Marienlyst stadion kan fylles til randen av «disipler» som roper ørene mine fulle om at jeg er god nok for en plass på fotballandslaget, men det hjelper ingen ting. Eksperter har riktig nok hevdet, at 10 000 timer med trening er oppskriften for å nå toppsjiktet i hva som helst. Hva om jeg en dag bare bestemte jeg meg for å nå toppen. For så å poste på Facebook at jeg skulle trene meg inn i toppsiktet blant landets beste fotballspillere. Hva hadde skjedd om jeg gikk for «10 000 timer oppskriften»? Etter noen måneder med 8 timers økter på løkka hadde lokalpressen intervjuet og knipset bilder av meg med fotballsko og ball. Etter et år med samme intensitet, ville TV-2 kontaktet meg. Uken etter var jeg å se på Skavlan i beste sendetid. Der snakket jeg med innlevelse om mine ambisjoner om å få en plass på landslaget. For en oppmerksomhet, men ikke på grunn av realismen i prosjektet. All ståheien var kun et resultat av det latterlige «Mission impossibel prosjektet» til en middelaldrende mann. I beste fall hadde jeg blitt «kringkastet» som fotballsportens svar på hoppsportens Eddie «The Eagel». For sannheten om Cato er at han aldri har vært god til å spille fotball. Jeg var elendig! Dersom mine foreldre hadde hatt ambisjoner om at deres førstefødte sønn skulle bli en fotballspiller av Pelé kaliber, ville jeg vokst opp med en opplevelse av å være mislykket. Mange barn og unge gjør det. For talent kan ikke påføres eller tilrøves, det er oss gitt. Visst kan vi trene for å utnytte vårt potensial, men vi må snakke sant om hva som er mulig. Jeg kunne aldri blitt en god fotballspiller, for jeg er fra naturens side «designet» til noe annet. Derfor er jeg glad for at mine foreldre ikke hadde tenkt ut en plan for meg på en arena som bare hadde «tygd» meg i stykker. Både fysisk og intellektuelt har vi alle et potensial. Hvilket, må vi selv finne ut av. Foreldres ambisjoner, kan bli barnas «tyranner»! For noen drømmer i livet, er rett og slett «Mission impossibel». Selv om det er vanskelig å akseptere at det finnes begrensninger, så er det likevel sant. Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg vil slå ett slag for middelmådigheten. Der er helt greit å ikke utmerke seg. Jeg legger ikke skjul på at det er artig å sprenge noen personlige grenser fra tid til annen.

Selv om jeg ikke på noen måte er i samme liga som Lars Monsen, «eier» jeg likevel gleden av å bevege meg som en middelmådig vandrer. Lars Monsens ekspedisjoner er «Mission impossibel» for meg. Jeg jager ikke Grizzlybjørner på flukt, eller høster av naturen som om den var et «supermarked». Nei, jeg aksepterer mine begrensninger. Jeg omfavner mine forutsetninger slik jeg er designet, både fysisk og intellektuelt. Sammenliknet med de beste er jeg middelmådig i det meste, men livet er likevel godt å leve! Derfor har jeg falt til ro med tilværelsens begrensninger. Grensene gjør livet mitt trygt, og jeg kan sove godt om natten. Tom Cruise er kjent som hovedrollefiguren i Mission Impossible filmene. I fiksjonens verden overskrider helten menneskelige begrensinger. Ja, selv naturlovene ser ut til å måtte gi etter for supermannens steinharde vilje. Slik er det ikke for oss helt vanlige mennesker. Derfor skal vi vokte oss vel for å la andres drømmer manipulere oss inn i «Mission Impossible prosjekter». For de fleste av oss lever ikke i fiksjonen, men i virkeligheten. Jeg tror det er viktig å være realistisk om egne ressurser, selv om vi selvfølgelig skal «grave» dypt. Jeg erfarer det igjen og igjen. Når jeg trodde det var tomt for krefter, hadde jeg ikke kommet ned i «første etasje» en gang. Etter å ha gravd dypt og kjempet meg ned i «kjelleren», finner jeg ut at det fortsatt er mye igjen. Jeg vil tro dette gjelder for flere enn meg. Derfor både kan og bør vi grave dypt om det er noe vi ønsker å oppnå.

Om noen uker vil strekningen mellom Lindesnes og Nordkapp utfordre meg i fire måneder. Flere har forsøkt, men ingen har greide å snakke meg tilbake til sofaen og vekk fra ideen om å gå Norge på langs. – Å gå en slik tur alene i fire måneder, uten erfaring, er «Mission Impossible», var det mange som sa til meg! Derfor har jeg også trent i 9 måneder. Jeg har slitt og kjempet meg igjennom krevende terreng med tung sekk. Jeg har overnattet i all slags vær, vært kald, våt, sulten og livredd. Men det å slite, er ikke det samme som at prosjektet er «Mission Impossible». Mitt poeng er at det er ingen andre enn Cato, som kan finne ut hva som er «Mission Impossible eller possible» i mitt liv. Min erfaring så langt, er at jeg alltid finner noe mer når jeg «graver» dypt. Mulighetsrommet åpner seg når jeg kjemper meg videre inn i ukjent terreng. Derfor har jeg troen på at Norge på langs turen vil være et «Mission possible prosjekt» for en middelmådig vandrer som meg! 

God tirsdag!

Livets «kvikkfiks»

Det var en eller annen dag i oktober, og vinden bar høsten med seg. Folk hastet frem og tilbake i gatene med ytterklærne godt tilknept. Det var som om lyden av sko og støvler mot brosteinen, sa noe om menneskenes planer for dagen. Noen hadde dårlig tid, andre litt bedre. En og annen slentret i vei, andre satt støvlene kontant i bakken med et smell. Det var lyden av bevegelse, og vitnet ordløst om liv som leves. Nå var det viktig å få festet de rette ordene til papiret! Så dukket de opp som en varm fønvind og presset tungsinnet vekk: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den». Selv om jeg kjenner meg igjen i det Søren Kirkegaard skriver om til sin syke svigerinne, tror jeg ikke at det å gå er livets «kvikkfiks». På internett tok det nøyaktig 0,39 sekunder å få 10500 treff på ordspillet. Dersom vasken lekker, bildekket er punktert, eller diagnosen er dødelig, er det lett å bite på løftet om en «kvikkfiks». Ordet selger! Min kreftsyke kompis hadde gått jorden rundt, om det var det som skulle til for å få «dritten» ut av kroppen. Men noe er det rett og slett ikke mulig å gå fra! «Resepten» er derfor ikke å gå fra sin sykdom, men å gå med den. «Kom deg ut og tenn et bål, sa legen til Une Cecilie Oksvold. Hun hadde slitt med angst i årevis og ble sint av det tåpelige forslaget. Hun hatet friluftsliv. Men så ga hun det en sjanse». (Fjell og Vidde, 22:2019). Mange erfarer som Une Cesilie at livet blir litt bedre av å gå en tur. Min kreftsyke kompis likte å sykle før han ble syk, og han sykler fortsatt. Hvorfor? Jo, fordi dagen blir bedre av å bevege seg. Om jeg blir alvorlig syk, håper jeg å få hjelp til å komme meg opp av sengen og bort til vinduet. På en god dag orker jeg kanskje å ta noen skritt over dørstokken, og bort til fluktstolen under det blomstrende treet i hagen. Noen forsiktige skritt i bevegelse må ikke undervurderes! For bevegelsen er vår «venn», og den vil oss vel. Det å være i «bevegelse», må likevel forstås som langt mer enn kun å forflytte seg fra ett sted til et annet. Når jeg leser, arbeider med en tekst eller lytter til vakker musikk, transenderes tilværelsen. Min situasjon overskrides, og jeg beveger meg inn i et nytt landskap. «Brudeferden i Hardanger», er derfor mer enn bare et maleri av Adolph Tidemand og Hans Gude! Kunstverket bærer i seg kraften til å sette betrakteren i bevegelse. Vi blir betatt eller indignert av det vi ser, leser eller hører. Noe i oss blir beveget. «Bevegelse» handler derfor i større grad om det som skjer i vårt indre menneske, enn om tilbakelagt distanse i terrenget. Den livsfremmende «bevegelsen», er derfor enhver aktivitet som åpner vårt mulighetsrom i livet. Når Magnus Carlsen sitter ved sjakkbrettet i et avgjørende VM parti, beveger han seg langt. Han forflytter seg ikke så mye som en centimeter rent fysisk, men hans indre menneske beveger seg inn i en verden bare han kjenner. I det øyeblikket alt er fastlåst, og alle ekspertene rister på hodet fordi partiet ser ut til å være tapt, overskrider Magnus situasjonen. Mulighetsrommet ekspanderer fordi han i sitt indre er i «bevegelse», han settes ikke sjakkmatt. Med utsikt fra vinduet til den vakre kanalen, eller med en bok i hånden under et blomstrende tre, kan vi «bevege» oss dit vi vil fordi vi tenker. «Cogito, ergo sum» er ikke bare et sitat av René Descartes vi pugget til eksamen philisopicum. Det er virkelig sant; «Jeg tenker, altså er jeg». Tankens kraft setter oss i en bevegelse som kan overskride vår håpløse situasjon. På en stol i dyp konsentrasjon, går pulsen opp og svetten renner. Magnus Carlsen er som urørlig, men han beveger seg! Jeg er ikke smart nok til å bli svett på ryggen av å spille sjakk, men jeg kan gå. Når jeg går, skjer det samme i min kropp som i kroppen til en stormester i sjakk. Vi blir begge slitne, og det er godt. Aktiviteten påvirker vår situasjon.  Bevegelse handler derfor først og fremst om det vi gjør som forhindrer at vi blir sittende fast i «gjørma». Hvordan vi beger oss, avhenger av våre preferanser i livet. Jeg er en dedikert vandrer, men det har du sikkert forstått for lenge siden. Men slapp av, ingen behøver å gå Norge på langs for å få utbytte av å bevege seg. Norge er forøvrig kåret til verdens beste land å bo i. Likevel er livet en «risikosport» for oss som bor her. «Strekkskader» i kropp og sinn råker vilkårlig, og kan fra tid til annen slå oss ut. Både legen og psykologen vil da være enige om at det er viktig å bevege seg litt. Du får selvfølgelig ikke «sommerkroppen» av den aktiviteten, men du får livsglede og overskudd. Noe underhudsfett vil kanskje forbrennes om du leser en bok eller går en tur ut i hagen, men det er ikke der «gevinsten» ligger. Når endorfiner, dopamin og serotoninnivået øker, ekspanderer vårt livsrom og roen senker seg i livet. 

God tirsdag!

Når vannspeilet brytes

Skjermen på min Mac Book Pro blinker mot meg som et stille vann langt inne på vidda. Word-dokument er hvitt og tomt, og venter bare på at jeg skal trykke fingrene i «vannet». Det første trykket treffer sin bokstav, og vannspeilet brytes. Bokstavene bølger varsomt utover som ringer på vannet, og når land som meningsbærende setninger. Jeg er i gang med å skrive om det jeg tenker på når jeg går. Den siste tiden har jeg både gått og tenkt mye. I dag gikk ruta langs gamle stier i området rundt Stordammen. Turen vekket gode minner fra ungdomsårene. Det var som om fortiden «vinket» til meg. Min ungdoms «paradis» lå ved Stordammen. Huset vårt var omkranset av en seks mål stor tomt, som strakk seg helt ned til vannkanten. I skrivende stund er morgenens opptreningstur avsluttet.  

– Hei, hvem er du da? En eldre dame var ute og luftet hunden sin langs den islagte strandkanten ved Stordammen. – God morgen, mitt navn er Cato Thunes, var alt jeg rakk å si, før hun hastet videre med hunden på slep. Hun lurte på hvem jeg var, men hadde bare tid til å hør navnet mitt. Dersom hun hadde stanset opp, kunne vi blitt litt kjent med hverandre. Kanskje hadde vi delt viktige historier fra livene våre? Så etter en stund i skogen en tidlig morgen, var vi beriket av hverandres historier. Slik ble det ikke, for hun hadde dårlig tid. Hverdagen er ofte slik for mange av oss. Vi løper fra sted til sted, og alt vi blir kjent med, er hverandres «skygger». Derfor knipser vi bilder og legger ut på sosiale plattformer, i håp om å vise noe mer av oss selv. For vi trenger å bli sett. Lykkes vi? Jeg tror ikke det. For ingen er slik som vi fremstår på Facebook. De fantastiske bildene fra hyttevegg og påskefjell, er kun solfylte og retusjerte «skygger». Hvem er vi? For vi er jo hverken retusjerte eller skygger, men mennesker med følelser og lengsler! Bak «skyggen» er vi alltid noe mer enn det venner og bekjente ser. Folk flest opplever nok meg som både sosial og morsom. Sannheten om «klovnen» er at han er et introvert menneske. Om valget skulle stå mellom et stimlede fullt «sirkus» eller alenetid i ødemarken, er avgjørelsen enkel.  Klasseforstanderen fra barneskolen ville nok ikke trodd det var sant, men jeg elsker å lese og gå tur, aller helst alene. Venner og bekjente kan nok uttale seg ganske presist om «de ytterste lagene» av Cato, men de vet svært lite om det som rører seg bak «skyggen».  – Cato har et kommunikativt og sosialt talent, minnes jeg noen sa i en av talene i mitt 50-årslag. Det var hyggelige ord, men det koster å fremstå slik. Selv om det faller meg naturlig, er det tappende å slippe løs det ekstroverte «dyret» i meg. Derfor må jeg ofte til «oppladning». Når «batteriet» blinker rødt, vender jeg blikket innover for å finne styrke til dagen. I samtale med meg selv, aller helst i bevegelse, bygges livsmotet opp og jeg får nye krefter. Det er også derfor jeg liker å innta nytt landskap, gjerne i en fart på tre til fire kilometer i timen. For når jeg er i bevegelse, styrkes både kropp og sinn. Når jeg går, er det som om «vannspeilet» brytes, og meningsbærende øyeblikk bølger frem i mitt indre. Jeg tror det er derfor jeg bestemte meg for å gå Norge på langs. 

God tirsdag og god påske!

En alminnelig skygge

De vanskelige tankene fulgte meg som en skygge, men nå er helgens Norge på langs treningstur tilbakelagt. Både bokstavelig talt og i overført betydning, har jeg svettet og reflekter meg igjennom krevende terreng. I det jeg passerte Skoger nye kirke, kunne jeg ikke unngå å tenke på at jeg for drøyt 31 år siden, ble viet der. I tilknytning til den vakre mursteinskirken, ligger det en pent anlagt kirkegård. Jeg blir ettertenksom i møte med slike steder. På kirketrappen gratuleres brudeparene. Men det er også et sted for sorg når noen vi er glad i bæres ut av kirken og til sin grav. 

Kanskje er det slik jeg må begynne mitt blogginnlegg etter en krevende helg, ja, jeg tror det! 

«Hvilket forhold har du til døden Cato?» Gunnar, hevet blikket og «zoomet» øynene i meg. Det var som han så inn til det såreste punktet i min bevissthet, rommet for eksistensielle og ubearbeidede spørsmål. Dypt nede i avlåste «katakomber» er det smertefulle lagret vekk. Fra tid til annen havner jeg i de «gangene» som fører dit. Det kan være når noen jeg kjenner dør eller blir rammet av alvorlig sykdom. Da trekkes jeg mot en refleksjon over eksistensielle spørsmål, ofte vedrørende min egen forgjengelighet. Gunnar forsto det ikke, men jeg ble overrumplet av spørsmålet. – Hvilket forhold har du til døden Cato, ordene drev rundt i hodet som en rikosjett etter et pistolskudd. Vi skal jo alle dø en gang, så temaet går det an å snakke om i generelle vendinger. Men nå var det mitt forhold til døden Gunnar ville ha svar på. Det hadde vært så mye lettere og snakket om døden i tredjeperson. Da hadde jeg fått den tilstrekkelige distanse og kunne ha gjemt meg bak religionsfilosofiske betraktninger, skrevet av intellektuelle. Nå ble jeg som tvunget ned i sinnetes mørkeste ganger for å finne svar. 

– Hvilket forhold ….? Det var ikke mulig å fullføre setningen, og jeg måtte slakke på slipsknuten for å få svelget. Intensiteten i ansiktet hans utfordret meg. Her var det ikke rom for slett skuespill og tabloide svar. Jeg smakte på spørsmålet, «smattet» nyansene i meg som en mesterkokk ved grytene på gourmetrestauranten Bagatelle i Bygdøy allé.  – Hvilket forhold jeg har til døden, repeterte jeg i et forsøk på å få orden på følelser og tanker. Spørsmålet kom like overraskende som ubeleilig. I hånden hadde vi hver vår hjemmebryggede juleøl, og i bakgrunnen spilte Earth, Wind & Fire-70 talls funk. Gunnar er en ivrig ølbrygger, og det blir alltid noen øl i kjelleren hans når vi møtes. Denne dagen i november, var det årets julebordsamling for Sjømannskirkens offshoreprester hjemme hos Bente og Gunnar. I 2. etasje summet det muntert, i kjelleretasjen var det dørgende stille. I alle fall i mitt indre. 

«Hvilket forhold har du til døden Cato?» Spørsmålet bølget frem og tilbake som tunge havdønninger mot en liten robåt? Den brune flasken fant sin vei til munnen, og jeg lot det kjølige brygget renne til flasken var tom. – Jeg tar gjerne en til, men helst en lysere type om du har. Det hadde han. – Saison, utbrøt Gunnar med et stort smil om munnen! – En hva for noe, kvitterte jeg med og øynet et lite håp om at han hadde glemt spørsmålet. – Saison, er fransk, og betyr årstid. Om vi skal se litt «grovmasket» på det, så er dette en pale ale. Jeg kan ikke garantere for mer enn rundt 7%, Thunes. Du får heller drikke noen flere da vettu. Gunnar lo så øynene ble smale. Den brune flasken fant sin vei til munnen, jeg tok en liten slurk, og slurpet brygget rundt i munnhulen. En karbonert, fruktig og krydret smak åpnet seg opp for meg, og før jeg visste ordet av det var flasken tom. – Tørst i dag, Thunes? Her har du en til. Alle arbeidere har krav på minst fem liter øl om dagen, så her er det bare å drikke. –  Fem liter øl om dagen, det var mye, sa jeg mellom lange leskende slurker. En rap fant sin vei opp og ut i det jeg kjente virkningen av den første flasken. Brygget hadde «slått» inn og gjorde sin jobb med signalstoffet mellom synapsene i min overarbeidende hjerne. Den oppadstigende og milde rusen var behagelig, en følelse jeg har likt så lenge jeg har drukket øl. Gunnars «dødsspørsmål» var som begravet, og jeg levde i håpet om at det ikke ville oppstå fra de døde. 

– Gårdsarbeiderne som brygget øl på belgiske gårder, ble alltid sørget godt for av storbonden sin. Det var viktig at arbeiderne ikke ble utslitt og dehydrerte i varmen, så fem liter om dagen var nok akkurat passe. Gunnar kjenner sitt brygg og historiene bak, dessuten er han en fremragende forteller. Det er alltid en fornøyelse å være i hans selskap, det vil si, nesten alltid. – Jeg er i grunn fornøyd med denne, sa han og smilte fra øre til øre, som om han hadde vunnet et eller annet. – Nå, må du drikke deg til mot Cato, slik at jeg får høre om ditt forhold til døden? Noe tungt falt til bunnen av meg, som når en gammel hengelås blir slått rett av hengslene av en innbruddstyv. Herlighet, hva går det av den mannen, tenkte jeg og tok sats for å komme meg ned i «katakombene». Langt nede i de dunkle gangene sto døren for eksistensielle og utarbeidede spørsmål på vid gap, den var brutt opp. Earth, Wind & Fire spilte i bakgrunnen, men det hjalp meg ikke. Det hadde passet mye bedre med Verdis Requiem. Selv etter fem øl var jeg knusktørr i halsen, men forsøkte å få på plass stemmen med noen dype kremt. – Det blir ikke noe akademisk symposium Gunnar, men jeg kan alltids snakke litt billedlig om det. Jeg har det samme forholdet til døden i dag, som jeg hadde til julaften som liten, prøvde jeg meg med. Dønningene kjentes kraftigere mot skroget, og det knaket i båten. Et ubehag, jeg ikke hadde kjent på siden jeg ålte meg ut på isen for å redde hunden vår som lå og kavet i råket, traff meg et sted i mellomgulvet. Etter den hendelsen har jeg alltid vært engstelig for å gå ut på islagte vann. Nå var det som om jeg beveget meg ut på den blanke flaten uten å vite hvor tykk den var. Jeg lyttet etter om det «knaket» under meg. For hvert steg jeg tok, sang det i isen. I et øyeblikk kunne jeg sverget på at det var Verdis Requiem jeg hørte! Motvillig beveget jeg meg forsiktig ut på dypet. Et kjølig ubehag rev og slet i meg, men jeg lot det stå til. – Vi var på besøk hos mormor og morfar. Det var bare så vidt stemmen min bar. – Du må slå av «muteknappen» Thunes, hvem var du på besøk hos sa du? Jeg kremtet og hevet røsten. – Vi var på besøk hos mormor og morfar. Jeg skvatt til i ren forbauselse over min egen stemme. Den hadde samme intensitet og klang som da Martin Luther Kings holdt sin berømte «I have a dream» tale den 28. august 1963. Det var som om ekkoet av menneskerettighetsforkjemperens røst hang igjen i kjellerrommet. Dramaturgien var ikke tilgjort, den bare ble slik. Gunnar rettet seg opp og strammet til slipset sitt, som om han plutselig ble klar over at en seleber gjest kom inn i rommet. – Ok, du var på besøk, og så da? Han «fisket» ut en pale ale fra kjøleskapet, knipset av korken, og nippet i seg en slurk. Alt skjedde i en synkron bevegelse, og helt uten at han tok øynene fra meg. – Ute var det mørkt og månelyst, fortsatte jeg med. – Det var julaften, og jeg satt på armen til en voksen og så ut av vinduet. 

Babushkadukken og julenissen

Det kjentes ut som om noe krympet i mitt indre, og med ett var jeg en liten gutt full av forventning og redsel. Hjemme på kontorhylla har jeg en Babushkadukken i rødt. Babushkadukken er en russisk dekorativt malt tredukke som kommer i flere størrelser og farger. Dukken kan deles i to, og inni hver dukke finnes det en som er litt mindre. I min Babushka, er det syv mindre dukker inni hverandre. Akkurat nå, var Cato alle sammen på en gang. Jeg var stor, selvfølgelig var jeg det, men jeg var også den lille redde gutten som var gjemt i en større utgave av meg selv. Babushkadukken er en visualisering av at det går an å være så mye på samme tid. I oss er vi mennesker som «hvelv etter hvelv uendelig, vi blir aldri ferdig, og det er som det skal være». En strofe fra Tomas Tranströmers dikt «Romanske Buer», snakket sant til meg om det å være Cato. Jeg blir aldri ferdig, og det er som det skal være. Akkurat nå,  var jeg veldig liten.

–  Langt nede i veien så jeg en skikkelse som nærmet seg med tunge skritt, fortsatte jeg med. Jeg var på plass i meg selv, og gjenkjente min egen stemmen. Martin Luther King hadde forlatt kjelleren. – I hånden hadde skikkelsen, som var kledd i rødt, en lykt. Over skulderen hadde det jeg så var en mann med hvitt skjegg, en stor sekk. I den sekken visste jeg det var pakker til meg. Jeg gledet meg så innmari til å få de pakkene, men var samtidig ufattelig redd for den skumle skikkelsen jeg ikke forsto noe av. Ofte fikk jeg det jeg ønsket meg, andre ganger pakket jeg ut noe jeg i ettertid forsto jeg trengte. Julaften var derfor preget av forventning, men også av frykt for det jeg ikke forsto noe av, slikt som mannen med hvitt skjegg. Når skikkelsen hadde banket snøen av seg på trappa, kom han helt inn i stua. Der satte han seg på en stol foran juletreet. Så måtte jeg sitte på fanget hans, gi han en klem, og om jeg våget, synge en sang. Etter den traumatiske opplevelsen forsvant han, men på gulvet lå alle gavene han hadde hatt med seg. Slik tenker jeg om døden også. Jeg er engstelig for det jeg ikke forstår noe av, redd for denne «døds-skikkelsen» som nærmer seg «huset mitt» etter som jeg blir eldre. Men samtidig er jeg så innmari nysgjerrig på det døden har med seg. For hva er det jeg vil pakke ut i det øyeblikket jeg puster ut for siste gang? Så lenge jeg kan huske har det vært slik for meg. Døden er det skjulte mørke som var her før meg, og som også vil lukke «døren» etter meg. I tiden imellom, den rekke av øyeblikk som åpner seg som mitt livsrom, forsøker jeg å sanse livet på godt og vondt. – Skjønner du «tegninga» Gunnar? – Ja, Thunes, jeg «kjøper» den historien, men det hadde vært spennende å høre om alle øyeblikkene også, det som frem til i dag har fylt ditt livsrom. Kanskje vi kan møtes en dag, jeg holder ølet, så kan du fortelle historien? 

Helgens opptreningstur er over, men det er ikke mine refleksjoner over livet. For jeg vet at de eksistensielle tankene vil følge meg som en skygge fra Lindesnes til Nordkapp.

God tirsdag!

Bucketlist

Det er mye jeg ønsker å oppleve på min Norge på langs tur.

Naturopplevelsene kommer selvfølgelig høyt opp på ønskelisten, men det er likevel ikke det jeg ser mest frem til. Øverst på min «bucketlist» står muligheten til å få være helt alene over lang tid.

«Bucketlist» er forøvrig en strålende dramakomedie, med Jack Nicholson og Morgan Freeman i hovedrollene. To uhelbredelig syke menn, har en del ting de ønsker å gjøre før de dør. 

Jeg er ikke uhelbredelig syk, men også jeg skal dø en dag. Men først er det en del ting jeg vil oppleve! Livet er fullt av muligheter, men det har også sine begrensninger. Etter som årene går, er det ofte begrensningene jeg først legger merke til. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre det som står på ønskelista, mens jeg kan! 

Hver dag i snart fem måneder, har jeg trasket rundt med tung sekk for å trene meg opp. Alene og i all slags vær, i skog og på vidde, har jeg overnattet i telt og spist min turmat! – Hvorfor gjør du dette Cato? Har mange spurt meg. Når drømmen er å gå Norge på langs, må kroppen trenes. Men ikke bare kroppen, sinnet må også utrustes. I skrivende stund er jeg ikke i tvil om at kroppen er klar. Når jeg daglig laster opp min Norrøna synkroflex 125L med 35-40kg, blir det trøkk i beina. Så det er ikke beina jeg er bekymret for. Jeg tror min «akilles» vil være sinnet. For hvordan vil jeg takle uke etter uke, måned etter måned, helt alene? De som kjenner meg vet at jeg trives aller best i eget selskap. Introverte mennesker er «skrudd» sammen slik. Men fire måneder alene, det er lenge! 

– Hva vil skje når mørket lukker seg om deg Cato, flere dagsmarsjer fra folk? Husk at du er astmatisk, og du er jo heller ingen ungdom lenger! Hva gjør du om du får hjerteinfarkt in the middel of nowhvere? Tja, hva annet kan jeg svare enn; – Jo, da kreperer jeg ett sted mellom Lindesnes og Nordkapp. Livet er sårbart. Derfor er vi avhengige av hverandre når livet er truet. Det er alltid tryggest å være omsluttet av et fellesskap som passer på oss. Likevel skal jeg i fire måneder utsette meg for det en tilværelse alene kan få av konsekvenser for livet mitt. Hvorfor?

Om du leser litt til, så får du vite det! Da turen ble satt opp på min «bucketlist», var det ikke vanskelig å være «eplekjekk». Slik er det jo alltid. Vi har ønsker, og setter oss forskjellige mål i livet. Kanskje skal vi gå ned i vekt, løpe litt fortere, greie merket på Birken, komme inn i bunaden, slutte å røyke, snuse eller å være seint oppe om kvelden, for å nevne noe. Målene er enkle å bestemme seg for i et lyst øyeblikk. Utfordringen er å fullføre.


Hva gjør «jeg» som overvektig når Napoleonskakestykket roper til meg fra konditoriet? Eller når den varme dynen roper høyere enn lyden av vekkerklokken, som kaller inn til dagens første treningsøkt? For det er da «kampen» står, når jeg er alene. I mange uker har jeg postet på Instagram og Facebook at jeg skal gå Norge på langs. Nå er det ikke lenger før jeg begynner å gå, og angsten puster meg i nakken. Men det er også dette jeg søker. Jeg ønsker å utsette meg for en påkjenning som ikke likner på noe jeg har gjort før. I det ukjente vil jeg få kunnskap om det som befinner seg dypt nede i sinnets avlåste «katakomber». Kanskje får «alene tilværelsen» meg til å tenke på noe annet enn livets trivialiteter? Helt hva dette noe vil være, vet jeg ikke. Jeg er en privilegert mann, men livet har også vært vanskelig. Derfor rekker jeg ut hånden i håp om at «ensomheten» vil gripe den. For så å lede meg frem og tilbake i tid. Kanskje vil gamle kapitler og nye drømmer folde seg ut? Børa jeg bærer på er derfor mer enn min søkklastede Norrøna synkroflex sekk. Vekten av ubearbeidede livshistorier må jeg også forholde meg til. For både gammelt gods og nye drømmer har sin «vekt». 

I skrivende stund er dagens opptreningstur tilbakelagt, og jeg kjenner endorfinenes velsignede virkning. For når jeg er i bevegelse, blir livet alltid litt bedre!

Akkurat nå lurer jeg på hva som står på din «bucketlist?»

God tirsdag!