En alminnelig skygge

De vanskelige tankene fulgte meg som en skygge, men nå er helgens Norge på langs treningstur tilbakelagt. Både bokstavelig talt og i overført betydning, har jeg svettet og reflekter meg igjennom krevende terreng. I det jeg passerte Skoger nye kirke, kunne jeg ikke unngå å tenke på at jeg for drøyt 31 år siden, ble viet der. I tilknytning til den vakre mursteinskirken, ligger det en pent anlagt kirkegård. Jeg blir ettertenksom i møte med slike steder. På kirketrappen gratuleres brudeparene. Men det er også et sted for sorg når noen vi er glad i bæres ut av kirken og til sin grav. 

Kanskje er det slik jeg må begynne mitt blogginnlegg etter en krevende helg, ja, jeg tror det! 

«Hvilket forhold har du til døden Cato?» Gunnar, hevet blikket og «zoomet» øynene i meg. Det var som han så inn til det såreste punktet i min bevissthet, rommet for eksistensielle og ubearbeidede spørsmål. Dypt nede i avlåste «katakomber» er det smertefulle lagret vekk. Fra tid til annen havner jeg i de «gangene» som fører dit. Det kan være når noen jeg kjenner dør eller blir rammet av alvorlig sykdom. Da trekkes jeg mot en refleksjon over eksistensielle spørsmål, ofte vedrørende min egen forgjengelighet. Gunnar forsto det ikke, men jeg ble overrumplet av spørsmålet. – Hvilket forhold har du til døden Cato, ordene drev rundt i hodet som en rikosjett etter et pistolskudd. Vi skal jo alle dø en gang, så temaet går det an å snakke om i generelle vendinger. Men nå var det mitt forhold til døden Gunnar ville ha svar på. Det hadde vært så mye lettere og snakket om døden i tredjeperson. Da hadde jeg fått den tilstrekkelige distanse og kunne ha gjemt meg bak religionsfilosofiske betraktninger, skrevet av intellektuelle. Nå ble jeg som tvunget ned i sinnetes mørkeste ganger for å finne svar. 

– Hvilket forhold ….? Det var ikke mulig å fullføre setningen, og jeg måtte slakke på slipsknuten for å få svelget. Intensiteten i ansiktet hans utfordret meg. Her var det ikke rom for slett skuespill og tabloide svar. Jeg smakte på spørsmålet, «smattet» nyansene i meg som en mesterkokk ved grytene på gourmetrestauranten Bagatelle i Bygdøy allé.  – Hvilket forhold jeg har til døden, repeterte jeg i et forsøk på å få orden på følelser og tanker. Spørsmålet kom like overraskende som ubeleilig. I hånden hadde vi hver vår hjemmebryggede juleøl, og i bakgrunnen spilte Earth, Wind & Fire-70 talls funk. Gunnar er en ivrig ølbrygger, og det blir alltid noen øl i kjelleren hans når vi møtes. Denne dagen i november, var det årets julebordsamling for Sjømannskirkens offshoreprester hjemme hos Bente og Gunnar. I 2. etasje summet det muntert, i kjelleretasjen var det dørgende stille. I alle fall i mitt indre. 

«Hvilket forhold har du til døden Cato?» Spørsmålet bølget frem og tilbake som tunge havdønninger mot en liten robåt? Den brune flasken fant sin vei til munnen, og jeg lot det kjølige brygget renne til flasken var tom. – Jeg tar gjerne en til, men helst en lysere type om du har. Det hadde han. – Saison, utbrøt Gunnar med et stort smil om munnen! – En hva for noe, kvitterte jeg med og øynet et lite håp om at han hadde glemt spørsmålet. – Saison, er fransk, og betyr årstid. Om vi skal se litt «grovmasket» på det, så er dette en pale ale. Jeg kan ikke garantere for mer enn rundt 7%, Thunes. Du får heller drikke noen flere da vettu. Gunnar lo så øynene ble smale. Den brune flasken fant sin vei til munnen, jeg tok en liten slurk, og slurpet brygget rundt i munnhulen. En karbonert, fruktig og krydret smak åpnet seg opp for meg, og før jeg visste ordet av det var flasken tom. – Tørst i dag, Thunes? Her har du en til. Alle arbeidere har krav på minst fem liter øl om dagen, så her er det bare å drikke. –  Fem liter øl om dagen, det var mye, sa jeg mellom lange leskende slurker. En rap fant sin vei opp og ut i det jeg kjente virkningen av den første flasken. Brygget hadde «slått» inn og gjorde sin jobb med signalstoffet mellom synapsene i min overarbeidende hjerne. Den oppadstigende og milde rusen var behagelig, en følelse jeg har likt så lenge jeg har drukket øl. Gunnars «dødsspørsmål» var som begravet, og jeg levde i håpet om at det ikke ville oppstå fra de døde. 

– Gårdsarbeiderne som brygget øl på belgiske gårder, ble alltid sørget godt for av storbonden sin. Det var viktig at arbeiderne ikke ble utslitt og dehydrerte i varmen, så fem liter om dagen var nok akkurat passe. Gunnar kjenner sitt brygg og historiene bak, dessuten er han en fremragende forteller. Det er alltid en fornøyelse å være i hans selskap, det vil si, nesten alltid. – Jeg er i grunn fornøyd med denne, sa han og smilte fra øre til øre, som om han hadde vunnet et eller annet. – Nå, må du drikke deg til mot Cato, slik at jeg får høre om ditt forhold til døden? Noe tungt falt til bunnen av meg, som når en gammel hengelås blir slått rett av hengslene av en innbruddstyv. Herlighet, hva går det av den mannen, tenkte jeg og tok sats for å komme meg ned i «katakombene». Langt nede i de dunkle gangene sto døren for eksistensielle og utarbeidede spørsmål på vid gap, den var brutt opp. Earth, Wind & Fire spilte i bakgrunnen, men det hjalp meg ikke. Det hadde passet mye bedre med Verdis Requiem. Selv etter fem øl var jeg knusktørr i halsen, men forsøkte å få på plass stemmen med noen dype kremt. – Det blir ikke noe akademisk symposium Gunnar, men jeg kan alltids snakke litt billedlig om det. Jeg har det samme forholdet til døden i dag, som jeg hadde til julaften som liten, prøvde jeg meg med. Dønningene kjentes kraftigere mot skroget, og det knaket i båten. Et ubehag, jeg ikke hadde kjent på siden jeg ålte meg ut på isen for å redde hunden vår som lå og kavet i råket, traff meg et sted i mellomgulvet. Etter den hendelsen har jeg alltid vært engstelig for å gå ut på islagte vann. Nå var det som om jeg beveget meg ut på den blanke flaten uten å vite hvor tykk den var. Jeg lyttet etter om det «knaket» under meg. For hvert steg jeg tok, sang det i isen. I et øyeblikk kunne jeg sverget på at det var Verdis Requiem jeg hørte! Motvillig beveget jeg meg forsiktig ut på dypet. Et kjølig ubehag rev og slet i meg, men jeg lot det stå til. – Vi var på besøk hos mormor og morfar. Det var bare så vidt stemmen min bar. – Du må slå av «muteknappen» Thunes, hvem var du på besøk hos sa du? Jeg kremtet og hevet røsten. – Vi var på besøk hos mormor og morfar. Jeg skvatt til i ren forbauselse over min egen stemme. Den hadde samme intensitet og klang som da Martin Luther Kings holdt sin berømte «I have a dream» tale den 28. august 1963. Det var som om ekkoet av menneskerettighetsforkjemperens røst hang igjen i kjellerrommet. Dramaturgien var ikke tilgjort, den bare ble slik. Gunnar rettet seg opp og strammet til slipset sitt, som om han plutselig ble klar over at en seleber gjest kom inn i rommet. – Ok, du var på besøk, og så da? Han «fisket» ut en pale ale fra kjøleskapet, knipset av korken, og nippet i seg en slurk. Alt skjedde i en synkron bevegelse, og helt uten at han tok øynene fra meg. – Ute var det mørkt og månelyst, fortsatte jeg med. – Det var julaften, og jeg satt på armen til en voksen og så ut av vinduet. 

Babushkadukken og julenissen

Det kjentes ut som om noe krympet i mitt indre, og med ett var jeg en liten gutt full av forventning og redsel. Hjemme på kontorhylla har jeg en Babushkadukken i rødt. Babushkadukken er en russisk dekorativt malt tredukke som kommer i flere størrelser og farger. Dukken kan deles i to, og inni hver dukke finnes det en som er litt mindre. I min Babushka, er det syv mindre dukker inni hverandre. Akkurat nå, var Cato alle sammen på en gang. Jeg var stor, selvfølgelig var jeg det, men jeg var også den lille redde gutten som var gjemt i en større utgave av meg selv. Babushkadukken er en visualisering av at det går an å være så mye på samme tid. I oss er vi mennesker som «hvelv etter hvelv uendelig, vi blir aldri ferdig, og det er som det skal være». En strofe fra Tomas Tranströmers dikt «Romanske Buer», snakket sant til meg om det å være Cato. Jeg blir aldri ferdig, og det er som det skal være. Akkurat nå,  var jeg veldig liten.

–  Langt nede i veien så jeg en skikkelse som nærmet seg med tunge skritt, fortsatte jeg med. Jeg var på plass i meg selv, og gjenkjente min egen stemmen. Martin Luther King hadde forlatt kjelleren. – I hånden hadde skikkelsen, som var kledd i rødt, en lykt. Over skulderen hadde det jeg så var en mann med hvitt skjegg, en stor sekk. I den sekken visste jeg det var pakker til meg. Jeg gledet meg så innmari til å få de pakkene, men var samtidig ufattelig redd for den skumle skikkelsen jeg ikke forsto noe av. Ofte fikk jeg det jeg ønsket meg, andre ganger pakket jeg ut noe jeg i ettertid forsto jeg trengte. Julaften var derfor preget av forventning, men også av frykt for det jeg ikke forsto noe av, slikt som mannen med hvitt skjegg. Når skikkelsen hadde banket snøen av seg på trappa, kom han helt inn i stua. Der satte han seg på en stol foran juletreet. Så måtte jeg sitte på fanget hans, gi han en klem, og om jeg våget, synge en sang. Etter den traumatiske opplevelsen forsvant han, men på gulvet lå alle gavene han hadde hatt med seg. Slik tenker jeg om døden også. Jeg er engstelig for det jeg ikke forstår noe av, redd for denne «døds-skikkelsen» som nærmer seg «huset mitt» etter som jeg blir eldre. Men samtidig er jeg så innmari nysgjerrig på det døden har med seg. For hva er det jeg vil pakke ut i det øyeblikket jeg puster ut for siste gang? Så lenge jeg kan huske har det vært slik for meg. Døden er det skjulte mørke som var her før meg, og som også vil lukke «døren» etter meg. I tiden imellom, den rekke av øyeblikk som åpner seg som mitt livsrom, forsøker jeg å sanse livet på godt og vondt. – Skjønner du «tegninga» Gunnar? – Ja, Thunes, jeg «kjøper» den historien, men det hadde vært spennende å høre om alle øyeblikkene også, det som frem til i dag har fylt ditt livsrom. Kanskje vi kan møtes en dag, jeg holder ølet, så kan du fortelle historien? 

Helgens opptreningstur er over, men det er ikke mine refleksjoner over livet. For jeg vet at de eksistensielle tankene vil følge meg som en skygge fra Lindesnes til Nordkapp.

God tirsdag!