Når vannspeilet brytes

Skjermen på min Mac Book Pro blinker mot meg som et stille vann langt inne på vidda. Word-dokument er hvitt og tomt, og venter bare på at jeg skal trykke fingrene i «vannet». Det første trykket treffer sin bokstav, og vannspeilet brytes. Bokstavene bølger varsomt utover som ringer på vannet, og når land som meningsbærende setninger. Jeg er i gang med å skrive om det jeg tenker på når jeg går. Den siste tiden har jeg både gått og tenkt mye. I dag gikk ruta langs gamle stier i området rundt Stordammen. Turen vekket gode minner fra ungdomsårene. Det var som om fortiden «vinket» til meg. Min ungdoms «paradis» lå ved Stordammen. Huset vårt var omkranset av en seks mål stor tomt, som strakk seg helt ned til vannkanten. I skrivende stund er morgenens opptreningstur avsluttet.  

– Hei, hvem er du da? En eldre dame var ute og luftet hunden sin langs den islagte strandkanten ved Stordammen. – God morgen, mitt navn er Cato Thunes, var alt jeg rakk å si, før hun hastet videre med hunden på slep. Hun lurte på hvem jeg var, men hadde bare tid til å hør navnet mitt. Dersom hun hadde stanset opp, kunne vi blitt litt kjent med hverandre. Kanskje hadde vi delt viktige historier fra livene våre? Så etter en stund i skogen en tidlig morgen, var vi beriket av hverandres historier. Slik ble det ikke, for hun hadde dårlig tid. Hverdagen er ofte slik for mange av oss. Vi løper fra sted til sted, og alt vi blir kjent med, er hverandres «skygger». Derfor knipser vi bilder og legger ut på sosiale plattformer, i håp om å vise noe mer av oss selv. For vi trenger å bli sett. Lykkes vi? Jeg tror ikke det. For ingen er slik som vi fremstår på Facebook. De fantastiske bildene fra hyttevegg og påskefjell, er kun solfylte og retusjerte «skygger». Hvem er vi? For vi er jo hverken retusjerte eller skygger, men mennesker med følelser og lengsler! Bak «skyggen» er vi alltid noe mer enn det venner og bekjente ser. Folk flest opplever nok meg som både sosial og morsom. Sannheten om «klovnen» er at han er et introvert menneske. Om valget skulle stå mellom et stimlede fullt «sirkus» eller alenetid i ødemarken, er avgjørelsen enkel.  Klasseforstanderen fra barneskolen ville nok ikke trodd det var sant, men jeg elsker å lese og gå tur, aller helst alene. Venner og bekjente kan nok uttale seg ganske presist om «de ytterste lagene» av Cato, men de vet svært lite om det som rører seg bak «skyggen».  – Cato har et kommunikativt og sosialt talent, minnes jeg noen sa i en av talene i mitt 50-årslag. Det var hyggelige ord, men det koster å fremstå slik. Selv om det faller meg naturlig, er det tappende å slippe løs det ekstroverte «dyret» i meg. Derfor må jeg ofte til «oppladning». Når «batteriet» blinker rødt, vender jeg blikket innover for å finne styrke til dagen. I samtale med meg selv, aller helst i bevegelse, bygges livsmotet opp og jeg får nye krefter. Det er også derfor jeg liker å innta nytt landskap, gjerne i en fart på tre til fire kilometer i timen. For når jeg er i bevegelse, styrkes både kropp og sinn. Når jeg går, er det som om «vannspeilet» brytes, og meningsbærende øyeblikk bølger frem i mitt indre. Jeg tror det er derfor jeg bestemte meg for å gå Norge på langs. 

God tirsdag og god påske!