Livets «kvikkfiks»

Det var en eller annen dag i oktober, og vinden bar høsten med seg. Folk hastet frem og tilbake i gatene med ytterklærne godt tilknept. Det var som om lyden av sko og støvler mot brosteinen, sa noe om menneskenes planer for dagen. Noen hadde dårlig tid, andre litt bedre. En og annen slentret i vei, andre satt støvlene kontant i bakken med et smell. Det var lyden av bevegelse, og vitnet ordløst om liv som leves. Nå var det viktig å få festet de rette ordene til papiret! Så dukket de opp som en varm fønvind og presset tungsinnet vekk: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den». Selv om jeg kjenner meg igjen i det Søren Kirkegaard skriver om til sin syke svigerinne, tror jeg ikke at det å gå er livets «kvikkfiks». På internett tok det nøyaktig 0,39 sekunder å få 10500 treff på ordspillet. Dersom vasken lekker, bildekket er punktert, eller diagnosen er dødelig, er det lett å bite på løftet om en «kvikkfiks». Ordet selger! Min kreftsyke kompis hadde gått jorden rundt, om det var det som skulle til for å få «dritten» ut av kroppen. Men noe er det rett og slett ikke mulig å gå fra! «Resepten» er derfor ikke å gå fra sin sykdom, men å gå med den. «Kom deg ut og tenn et bål, sa legen til Une Cecilie Oksvold. Hun hadde slitt med angst i årevis og ble sint av det tåpelige forslaget. Hun hatet friluftsliv. Men så ga hun det en sjanse». (Fjell og Vidde, 22:2019). Mange erfarer som Une Cesilie at livet blir litt bedre av å gå en tur. Min kreftsyke kompis likte å sykle før han ble syk, og han sykler fortsatt. Hvorfor? Jo, fordi dagen blir bedre av å bevege seg. Om jeg blir alvorlig syk, håper jeg å få hjelp til å komme meg opp av sengen og bort til vinduet. På en god dag orker jeg kanskje å ta noen skritt over dørstokken, og bort til fluktstolen under det blomstrende treet i hagen. Noen forsiktige skritt i bevegelse må ikke undervurderes! For bevegelsen er vår «venn», og den vil oss vel. Det å være i «bevegelse», må likevel forstås som langt mer enn kun å forflytte seg fra ett sted til et annet. Når jeg leser, arbeider med en tekst eller lytter til vakker musikk, transenderes tilværelsen. Min situasjon overskrides, og jeg beveger meg inn i et nytt landskap. «Brudeferden i Hardanger», er derfor mer enn bare et maleri av Adolph Tidemand og Hans Gude! Kunstverket bærer i seg kraften til å sette betrakteren i bevegelse. Vi blir betatt eller indignert av det vi ser, leser eller hører. Noe i oss blir beveget. «Bevegelse» handler derfor i større grad om det som skjer i vårt indre menneske, enn om tilbakelagt distanse i terrenget. Den livsfremmende «bevegelsen», er derfor enhver aktivitet som åpner vårt mulighetsrom i livet. Når Magnus Carlsen sitter ved sjakkbrettet i et avgjørende VM parti, beveger han seg langt. Han forflytter seg ikke så mye som en centimeter rent fysisk, men hans indre menneske beveger seg inn i en verden bare han kjenner. I det øyeblikket alt er fastlåst, og alle ekspertene rister på hodet fordi partiet ser ut til å være tapt, overskrider Magnus situasjonen. Mulighetsrommet ekspanderer fordi han i sitt indre er i «bevegelse», han settes ikke sjakkmatt. Med utsikt fra vinduet til den vakre kanalen, eller med en bok i hånden under et blomstrende tre, kan vi «bevege» oss dit vi vil fordi vi tenker. «Cogito, ergo sum» er ikke bare et sitat av René Descartes vi pugget til eksamen philisopicum. Det er virkelig sant; «Jeg tenker, altså er jeg». Tankens kraft setter oss i en bevegelse som kan overskride vår håpløse situasjon. På en stol i dyp konsentrasjon, går pulsen opp og svetten renner. Magnus Carlsen er som urørlig, men han beveger seg! Jeg er ikke smart nok til å bli svett på ryggen av å spille sjakk, men jeg kan gå. Når jeg går, skjer det samme i min kropp som i kroppen til en stormester i sjakk. Vi blir begge slitne, og det er godt. Aktiviteten påvirker vår situasjon.  Bevegelse handler derfor først og fremst om det vi gjør som forhindrer at vi blir sittende fast i «gjørma». Hvordan vi beger oss, avhenger av våre preferanser i livet. Jeg er en dedikert vandrer, men det har du sikkert forstått for lenge siden. Men slapp av, ingen behøver å gå Norge på langs for å få utbytte av å bevege seg. Norge er forøvrig kåret til verdens beste land å bo i. Likevel er livet en «risikosport» for oss som bor her. «Strekkskader» i kropp og sinn råker vilkårlig, og kan fra tid til annen slå oss ut. Både legen og psykologen vil da være enige om at det er viktig å bevege seg litt. Du får selvfølgelig ikke «sommerkroppen» av den aktiviteten, men du får livsglede og overskudd. Noe underhudsfett vil kanskje forbrennes om du leser en bok eller går en tur ut i hagen, men det er ikke der «gevinsten» ligger. Når endorfiner, dopamin og serotoninnivået øker, ekspanderer vårt livsrom og roen senker seg i livet. 

God tirsdag!