Mission Impossible

– Gi alt du har, så kan du oppnå det du drømmer om i livet! Er det noen som har sagt det til deg? Det er i så fall ikke sant! Selv Supermann må kaste inn håndkleet i møte med en klump Kryptonitt. Bare en liten bit av det grønne stoffet fra planeten Krypton skal til, så tappes Supermann for krefter. Derfor; «Kryptonittet» i din og min tilværelse bidrar rett og slett til at noe drømmer i livet er «Mission impossibel». La meg ta blogginnlegget ut av fiksjonens verden og inn i virkeligheten. Det som hindrer meg i å oppnå drømmen om en plass på fotballandslaget eller å bli stormester i sjakk, er mine fysiske og intellektuelle begrensninger. Utrustningen setter ganske enkelt noen grenser for hva det er mulig å oppnå, i alle fall som Cato. Marienlyst stadion kan fylles til randen av «disipler» som roper ørene mine fulle om at jeg er god nok for en plass på fotballandslaget, men det hjelper ingen ting. Eksperter har riktig nok hevdet, at 10 000 timer med trening er oppskriften for å nå toppsjiktet i hva som helst. Hva om jeg en dag bare bestemte jeg meg for å nå toppen. For så å poste på Facebook at jeg skulle trene meg inn i toppsiktet blant landets beste fotballspillere. Hva hadde skjedd om jeg gikk for «10 000 timer oppskriften»? Etter noen måneder med 8 timers økter på løkka hadde lokalpressen intervjuet og knipset bilder av meg med fotballsko og ball. Etter et år med samme intensitet, ville TV-2 kontaktet meg. Uken etter var jeg å se på Skavlan i beste sendetid. Der snakket jeg med innlevelse om mine ambisjoner om å få en plass på landslaget. For en oppmerksomhet, men ikke på grunn av realismen i prosjektet. All ståheien var kun et resultat av det latterlige «Mission impossibel prosjektet» til en middelaldrende mann. I beste fall hadde jeg blitt «kringkastet» som fotballsportens svar på hoppsportens Eddie «The Eagel». For sannheten om Cato er at han aldri har vært god til å spille fotball. Jeg var elendig! Dersom mine foreldre hadde hatt ambisjoner om at deres førstefødte sønn skulle bli en fotballspiller av Pelé kaliber, ville jeg vokst opp med en opplevelse av å være mislykket. Mange barn og unge gjør det. For talent kan ikke påføres eller tilrøves, det er oss gitt. Visst kan vi trene for å utnytte vårt potensial, men vi må snakke sant om hva som er mulig. Jeg kunne aldri blitt en god fotballspiller, for jeg er fra naturens side «designet» til noe annet. Derfor er jeg glad for at mine foreldre ikke hadde tenkt ut en plan for meg på en arena som bare hadde «tygd» meg i stykker. Både fysisk og intellektuelt har vi alle et potensial. Hvilket, må vi selv finne ut av. Foreldres ambisjoner, kan bli barnas «tyranner»! For noen drømmer i livet, er rett og slett «Mission impossibel». Selv om det er vanskelig å akseptere at det finnes begrensninger, så er det likevel sant. Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg vil slå ett slag for middelmådigheten. Der er helt greit å ikke utmerke seg. Jeg legger ikke skjul på at det er artig å sprenge noen personlige grenser fra tid til annen.

Selv om jeg ikke på noen måte er i samme liga som Lars Monsen, «eier» jeg likevel gleden av å bevege meg som en middelmådig vandrer. Lars Monsens ekspedisjoner er «Mission impossibel» for meg. Jeg jager ikke Grizzlybjørner på flukt, eller høster av naturen som om den var et «supermarked». Nei, jeg aksepterer mine begrensninger. Jeg omfavner mine forutsetninger slik jeg er designet, både fysisk og intellektuelt. Sammenliknet med de beste er jeg middelmådig i det meste, men livet er likevel godt å leve! Derfor har jeg falt til ro med tilværelsens begrensninger. Grensene gjør livet mitt trygt, og jeg kan sove godt om natten. Tom Cruise er kjent som hovedrollefiguren i Mission Impossible filmene. I fiksjonens verden overskrider helten menneskelige begrensinger. Ja, selv naturlovene ser ut til å måtte gi etter for supermannens steinharde vilje. Slik er det ikke for oss helt vanlige mennesker. Derfor skal vi vokte oss vel for å la andres drømmer manipulere oss inn i «Mission Impossible prosjekter». For de fleste av oss lever ikke i fiksjonen, men i virkeligheten. Jeg tror det er viktig å være realistisk om egne ressurser, selv om vi selvfølgelig skal «grave» dypt. Jeg erfarer det igjen og igjen. Når jeg trodde det var tomt for krefter, hadde jeg ikke kommet ned i «første etasje» en gang. Etter å ha gravd dypt og kjempet meg ned i «kjelleren», finner jeg ut at det fortsatt er mye igjen. Jeg vil tro dette gjelder for flere enn meg. Derfor både kan og bør vi grave dypt om det er noe vi ønsker å oppnå.

Om noen uker vil strekningen mellom Lindesnes og Nordkapp utfordre meg i fire måneder. Flere har forsøkt, men ingen har greide å snakke meg tilbake til sofaen og vekk fra ideen om å gå Norge på langs. – Å gå en slik tur alene i fire måneder, uten erfaring, er «Mission Impossible», var det mange som sa til meg! Derfor har jeg også trent i 9 måneder. Jeg har slitt og kjempet meg igjennom krevende terreng med tung sekk. Jeg har overnattet i all slags vær, vært kald, våt, sulten og livredd. Men det å slite, er ikke det samme som at prosjektet er «Mission Impossible». Mitt poeng er at det er ingen andre enn Cato, som kan finne ut hva som er «Mission Impossible eller possible» i mitt liv. Min erfaring så langt, er at jeg alltid finner noe mer når jeg «graver» dypt. Mulighetsrommet åpner seg når jeg kjemper meg videre inn i ukjent terreng. Derfor har jeg troen på at Norge på langs turen vil være et «Mission possible prosjekt» for en middelmådig vandrer som meg! 

God tirsdag!