Articles from mai 2019

Kjære pappa, klart du kan!

Gjesteinnlegg, fra Andreas Thunes

Om er par dager legger du ut på tur. Ikke en vanlig søndagstur rundt bruene ved Drammenselva, men fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord. Du skal gå for deg selv og være borte i ca. fire måneder. Det er en tredjedel av et år, det er ganske lenge. Lenge å være borte fra jobb, venner og familie. Jeg vet at avstanden til dette kanskje blir noe av det mest utfordrende for deg. Men, samtidig er det prisen som må betales når du skal leve opp til Pippi-uttrykket «dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert». 


En slik reise krever forberedelser og du har brukt store deler av fritiden din det siste året på akkurat det. Lillebror har kurset deg i kart og kompass. La oss være ærlige, du kunne vel virkelig ingenting om navigasjon før dere begynte? Jeg håper du i hvert fall nå har lært deg prinsippet, det blir nemlig litt vesentlig når du skal gå flere tusen kilometerene gjennom Norges langstrakte land. Opptreningen har bestått av lange og daglige gåturer med en sekk fylt med 40 kg vann på ryggen. Du har gjort alt du kan for at denne sekken skal bli en del av deg. Det skal den jo tross alt også være de neste månedene og romme det absolutt mest livsnødvendige.


Mange har spurt meg hvorfor du i en alder av 56 år utsetter deg selv for dette? Hvorfor holder det ikke med en søndagstur rundt Drammenselva, eller et par dager i telt på viddene? Mange har indirekte kalt deg gæren. Jeg har direkte kalt deg gæren. Men, de som kjenner deg pappa vet at slike prosjekter driver deg. De vet også av erfaring veldig godt at når du først bestemmer deg, så gjør du aldri noe halvveis. Du gjør det som kreves, hver eneste dag, for å nå mållinjen du har satt deg. Og mållinjen skal også gjerne være litt ekstrem. Når du var 50 år bestemte du deg for å trene deg opp til å løpe et maraton. Det er i seg selv et hårete mål for mange, men du «krydret det litt» og skulle løpe på under 3 timer. Du la ned det harde arbeidet og gjorde til slutt akkurat det. Det skjedde i Berlin på tiden 2:57. At du gjennomførte med et overbelastningsbrudd i bekkenet ditt understreker bare det ovenstående – du gjør absolutt alt du kan for å nå målet du har satt deg. 


Nå er målet ditt å gå «Norge på langs». Du har kalt prosjektet «klart jeg kan» og vi som publikum skal få lov til følge reisens opp- og nedturer gjennom bloggen din og andre sosiale medier. Når du nå skal være borte i ca. 120 dager er det godt å vite at vi gjennom dette kan få oppdateringer på hvor du er og hvordan du har det. Det føles også trygt at du har en live-GPS og en satelittelefon koblet til deg, du må bare love at du har tatt deg bryet med å lese bruksanvisningene på forhånd. For, med tanke på at et bekkenbrudd tidligere ikke har stoppet deg, så kommer vi naturligvis til å være litt bekymret underveis. Vi kommer også til å savne deg. Men mest av alt så kommer vi til å heie. Heie av sprukken hals hver eneste meter på din ferd. For du skal vite at vi er stolte av deg. Stolte av at du gjennom dedikasjon og hardt arbeid gang på gang viser at det som på papiret virker umulig kan gjøres mulig. Denne oppskriften er noe av det viktigste du har lært oss. Kjære pappa, klart du kan! God tur, vi er glade i deg. 


Andreas
 

Into the Wild

Akkurat nå ser stua vår ut som rommet til husets tenåring, en ugjennomtrengelig «villmark». Med egnet redskap kan det la seg gjøre å holde «villmarken» i sjakk, men jeg lar det være. Jeg avstår fra fristelsen fordi det er noe fascinerende med dette «rotet». Jeg oppdager det igjen og igjen. Når det blir stille på ungdomsrommet fordi barna flytter ut, savner jeg ganske fort alt det «villmarken» representerer av lyder og rot. Både desibelnivået og de kulørte haugene med nødvendigheter som hoper seg opp som store fjell, vitner om felleskap. Plutselig ble alt så sterilt. Ut av oppvekstens skjønne virvar og foresattes liv, forsvinner barna for å utforske nye ukjente områder. Villmark, både i bokstavelig og overført betydning, er big business. Det moderne mennesket trekkes mot fjell og vidde som aldri før. Vi investerer en helg eller noen måneder i naturskjønne omgivelser, i håp om å finne ut av livs-rotet som hoper seg opp. Hva vi finner ut av, er forskjellig. Dersom vi ikke makter å rydde opp i alle «haugene» etter kvalitetstid i naturen, kan vi bestille en time hos terapeuten. For fra tid til annen trenger vi hjelp til å finne frem, både på rommet, i naturen og i våre tanker. 

«Into the Wild», er en film om en ung mann som bryter kontakten med sin familie og begir seg inn i Alaskas ødemark. Filmen veksler mellom det som skjer i øyeblikket, og det eventyreren tenker på når han går. Jeg blir grepet av naturen, men også av at det å gå, bidrar til at vandreren kommer i kontakt med sin fortid. Det å gå inn i nytt terreng er derfor spennende på flere måter.  

Det finnes ikke en eneste kvadratmeter i Norge som kan defineres som virkelig villmark. Det har Lars Monsen med sitt NRK-teamet sørget for. Likevel tror jeg det er riktig å hevde at jeg om litt skal begi meg inn i et øde landskap. I en alder av 56 år har jeg fortsatt en del livsterreng å undersøke. Fire måneder alene på tur vil nok bli tøft for både tanke og kropp. Jeg tror det blir ensomhetsfølelsen som vil ta størst plass i meg. Tidligere har jeg likt å være alene, men hvordan orke fire måneder?

Da ungene var små, hendte det at Wenche tok med seg flokken til Trøndelag for å besøke familien en ukes tid. Det var kvalitetstid for meg. Som «gressenkemann» fikk jeg akkurat passe med tid til å rote litt rundt i huset og ta en tur på byen med noen kompiser. Etter fire dager begynte jeg å lengte etter fellesskapet igjen. Derfor kjenner jeg på en viss ambivalens før jeg legger i vei. Jeg har sovet dårlig den siste måneden, men det er ingen vei tilbake! Til det har jeg postet for mange offensive innlegg på Facebook og Instagram.

Kanskje går det an å tenke at jeg allerede nå høster noe verdifullt av turen?  Jeg blir minnet om hvor mye det betyr å ha en familie. Utstyrshaugen i stua har vokst seg stor, og fremstår som ugjennomtrengelig rot. Noen ganger må vi reise vekk med rotet, for så å finne hjem igjen. Om det blir det eneste jeg lærer i forbindelse med min fire måneders tur, vil jeg gå i pluss.

Akkurat nå kjenner jeg at bare tanken på å være borte fra familien i fire måneder, gjør noe med serotoninnivået mitt. Tungsinnet ligger på lur, men slik er det alltid før jeg tar det første steget «In to the whild». 

God tirsdag!

Kalkunheng

Under varierte forhold har jeg forsøkt å forberede kroppen til min Norge på langs tur som begynner om en drøy uke. Etter seks måneder med opptrening, kjenner jeg at skrotten har endret seg. Jeg ble oppmerksom på forandringen etter en gulpeøkt i «monsterbakken» borti lia. Vel hjemme, sparket jeg støvlene inn i boden og dyttet turklærne ned i skittentøysskuffen. På badet så jeg endringene på nært hold. Det var ingen tvil, jeg blir lengre ettersom tiden går. På sesjon i 1981 strakk jeg meg så det «knaste» i korsryggen, og var veldig fornøyd med resultatet. Jeg ble målt til 181,5 cm. I dag 38 år senere «knaser» det fortsatt i korsryggen, men det er fordi jeg trykkes sammen. Det underlige er at selv om jeg komprimeres, blir jeg likevel lengre. Tyngdekraften «drar» i overskuddshuden, og «hamsen» min tøyes for hver dag som går. Det både ser og føles som om jeg subber rundt i en litt for stor joggedress foret med myk velur. For å være helt presis, så et det spesielt triceps og brystmuskulatur som har strekt seg de siste årene.


«Kalkunheng» heter visst det som svinger frem og tilbake på kroppen. Min morfar hadde en del av det. Når jeg ser meg selv i speilet om morgenen, så ser jeg faktisk litt av min morfar også. Jeg hadde et godt forhold til han, så synet skremmer ikke. Kalkunhenghet i det gamle ansiktet, var mykt og godt å ta på.  Når jeg ser meg selv  i speilet, blir jeg klar over mitt ambivalente  forhold til «kalkunheng». Det som «blafrer» rundt på kroppen, lever sitt eget liv. Når jeg svinger meg fra side til side, er det ikke all huden som henger med. Det er som om den myke og overflødige huden kjeder seg. Den «gidder» ikke lenger å klemme seg rundt musklene slik den gjorde før. Først etter at jeg har beveget kroppen, reagere «kalkunhenget» og kommer etter. Det ser ut som når NRK ikke får til å synkronisere stemmen, med munnen til Anders Magnus når han kommenterer fra New York. Det ser bare snålt ut.

I bevegelse er det særlig triceps og brystmuskulatur som nekter å følge med  resten av kroppen. Hudfoldene oppfører seg som ulydige drittunger. Hadde det vært mulig, så hadde jeg bedt dem skjerpe seg å spille på lag! For uansett hva jeg forsøker, så er det alltid en eller annen hudfold som nektet å være med på bevegelsen. Jeg innser at min morfars «myke overskudd» har gått i arv. Alderen setter sitt preg på min kropp også. Visst er det litt vemodig, men jeg er først og fremst takknemlig for å bli eldre. Det å forsone seg med endringen, går derfor over all forventning.

Forgjengeligheten er ikke min fiende, men min følgesvenn. Aldringen gjør det samme med meg som den gjorde med min morfar, jeg blir litt mykere for hver dag som går! Det er godt å kjenne at jeg mykner opp. For tidligere i livet har jeg nok vært for hard, både mot min neste og meg selv. Kanskje det går an å tenke at «kalkunhenget» er et adelsmerke? Sikkert er det i alle fall at jeg er på vei inn i en ny fase av livet. Ja, nå er det min tur til å være en myk og god morfar med overskudd. Lenge leve «kalkunhenget».

God tirsdag!

Når bunaden ikke passer


I ett år har den hengt i skapet, men om noen dager henter vi den ut. Da vil det vise seg om vi er i stand til å komme inn i bunaden. «Houdini-prosjektet» er ikke å bryte seg ut, men inn. Undertegnede har ingen folkedrakt i ordets rette betydning, men jeg kjenner meg igjen i utfordringen i møte med blådressen min.

For i løpet av det siste året har noe lagt seg til i livet mitt, og jeg har endret meg. Noen av endringene er jeg skyld i selv. Jeg kan altså ikke klandre dressen min for at den er blitt for liten. Den har selvfølgelig ikke gjort noe galt, men er akkurat som den var i 2018. Det er jeg som har endret meg. Når energi-inntaket er større enn forbruket, vil underhudsfettet øke. Vi vet det jo, men det er ikke alltid så lett å kontrollere. Enkelte, det vil si de som er over gjennomsnittlig bemidlet, løser det siste årets endringer med å fornye garderoben. Sølvet behøver de ikke gjøre noe med, for det henger jo bare utenpå alle lagene med lin, ullstoff og vakre broderier. Det er lin og ullstoffet som må oppjusteres, det som skjuler alt som har endret seg innenfor. – Jeg er som låst inne i dette altfor trange «sauna-plagget». Han gispet etter luft og svettet som en maratonløper i Sahara. Replikken falt i en konfirmasjon jeg var i for noen år siden. Noen har det slik hvert år til samme tid, men ikke de godt bemidlede. For en klekkelig sum, er det fullt mulig å kjøpe seg vekk fra lidelsen. Jeg har hørt om dem som både har tre og fire bunader i skapet. Aleris kan selvfølgelig også bidra noe, men langt fra med alt. Derfor er det ofte samarbeidet mellom kirurgen og skredderen, som redder «Houdini-prosjektet» for de som har råd til det. En slik måte å løse «problemet» på, er altså ikke for folk flest. Jeg tror ikke engang det er sundt. Vi kan ikke for alltid skjule det som har «klebet» seg på oss. For til slutt vil vi «sprekke». Men det klebrige handler om mer enn vektøkning. Både vår velstand og våre tap er det krevende å håndtere. Vår utfordring kan være Napoleonskake, men også sorgen over tapet av det mennesket vi var så glad i. Sikkert er det, at det som har «klebet» seg på oss i løpet av det siste året, har endret oss. Du kan selvfølgelig fornye garderoben din å gjemme bort noen av utfordringene. Men noen realiteter er det ikke så enkelt å vite hvordan forholde seg til. Kjærlighetssorg er en slik realitet. Den kan verken skredderen eller kirurgen hjelpe deg med. For om noen dager skal du feire 17 mai, men uten det mennesket du elsket. Samlivsbrudd eller død endret livet ditt. Bunaden din passer ikke, men ikke fordi du er for tjukk! Du er ganske enkelt ikke stemt for fest. Det er sorgen som gjør det vanskelig å komme seg inn i garderobens flotteste antrekk. Det hadde ikke hjulpet å kjøpe en nye bunad heller. For utfordringer er ikke det som har lagt seg på deg, men det du har mistet inne i deg. Livsgnisten har sluknet.


Akkurat når jeg tok bestemmelsen husker jeg ikke. Men plutselig en dag ble jeg klar over at jeg i tidsrommet 1. juni til 30. september, skulle gå strekningen Lindesnes – Nordkapp. I tillegg til å gå, visste jeg at min oppgave var å samle og dele livsåpnende historier om betydningen av å gå en tur. Selv om ikke alle legger ut på langtur med tung sekk, er vi alle i et perspektiv vandrere i livet. På et tidspunkt av vår livsstrekning møter vi utfordringer som ser uoverstigelige ut, som for eksempel hvordan komme seg igjennom nasjonaldagen. Når vi har det slik, trenger vi noen som kan gå med oss. Akkurat nå trenger du en venn som kan bidra til at du kommer deg inn i «bunaden» igjen. Midt i smerten, trenger du å kjenne at livet også er godt å leve. I min jobb møter jeg mennesker livet har gått i stykker for. Noen kjemper så hardt at de er på randen av sammenbrudd. Det å ha noen som går med når livet er vanskelig, hjelper. Mange har opplevd det. Noe skjer i kropp og sinn når hjertet slår og svetten siler. De vanskeligere tankene roer seg, og livet blir på sett og vis litt lettere å leve.


Kjære deg, du som ikke orker å prøve «bunaden» din, finn frem finstasen! Livet vil ikke bli verre av å komme seg opp av stolen og ut i solen. For hva risikerer du ved å rope HURRA til barnetoget som går forbi? Alt du risikerer ved å være i bevegelse, er at det som i løpet av det siste året har «klebet» seg til deg, slipper taket! Når forbrenningen øker, vil både underhudsfettet og smerten endre seg. Jeg ønsker deg en riktig god 17- mai feiring.


God tirsdag!

Fy kast ‘n

– Jeg fant jeg fant, sa Askeladden! – Fy kast ‘n, sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste. Kanskje himlet Per og Pål med øynene og ristet oppgitt på hodet også? Jeg har opplevd det mange ganger. I min entusiasme delte jeg noe jeg «fant» som betydningsfullt på min vandring i livet. Men responsen fra mine tilhørere var kun oppgitt hoderysting. Kjenner du deg igjen? Det er ikke noe ok opplevelse. Jeg kan likevel forstå Per og Pål sin reaksjon, for det var jo ikke rare greien Askeladden fant. Objektivt sett var det rett og slett bare skrot han plukket opp. Likevel, ikke alt som er betydningsfullt i livet, kan defineres etter en objektivt standard. For betydning og mening i livet er en subjektiv opplevelse. En soloppgang kan forklares med meteorologisk presisjon av akademikere hos Yr.no. Men det finnes ikke den formel i verden som kan regne ut hva en soloppgang gjør med mine tanker og følelser.

Betydningsfulle opplevelse er forankret i meg, og kan derfor kun beskrives av meg. Ingen formel kan bidra til å fortelle hvordan det er å være Cato i verden. Min tilværelse er ikke logisk «matematikk». Kanskje ser du at jeg gråter, og spør meg; – Er du lei deg Cato? Så blir du overasket over å høre at jeg er glad! For da tårene trillet nedover kinnet mitt, tenkte jeg på noe vakkert som gledet meg til tårer. Rent objektivt, så det ut som om jeg var lei meg, men slik var det altså ikke. Den siste tiden har jeg grått mye. Hvorfor? Jo, fordi jeg har sett så mye verdifullt på mine opptreningsturer. Min 36kg tunge Norrøna Recon Synkroflex 125l sekk, kjenner jeg godt, men ikke først og fremst i beina. For det er som om alt «slitet» åpner mitt indre øye, og jeg ser noe nytt langs min vei. Krevede forseringer i ulendt terreng, bidrar til at jeg som Askeladden ser noe verdifullt i «grøftekanten». Det er som om slitet får noe i meg til å krakelere, men på åpnende og god måte. I sjelslivets krakeleringer slippes livslyset inn slik at livets mørke må vike. På mine vandringer fornemmer jeg noe dyrebart. Det jeg «finner» er sikkert uvesentlig for folk flest, men for meg er det viktig. For «skrotet» bære kraften i seg til å målbinde små og store «troll» som dukker opp på min livsvei. Troll som er ute etter å frarøve meg meningsfulle øyeblikk. Troll som setter livet på formel og gjør det trangt. Det som med første øyekast ser ut som ubetydelig skrot, kan vise seg å få betydning for vår livshistorie.

«Ditt skrot har värde, – sälj det til oss», sto det på et skilt jeg så. Skrot er bigg business når det behandles riktig. Det ble virkelig noe ut av skrotet Espen Askeladd samlet langs sin vei. Ja, det ble avgjørende for hans fremtid. Hvor vil jeg med dette?  Jo, jeg ønsker å bidra til at du ikke skal tenk fattigslig om de små ting i livet som er verdifullt for deg! På våre korte eller lengre turer «sparker» vi borti mye rart i sinnets landskap. For når vi er i bevegelse, åpner verden seg. Derfor roper jeg også ut, – Jeg fant jeg fant, når noe meningsfullt dukker opp. «Per og Pål» synes sikkert at det jeg finner er ubetydelig «skrap», men for meg er det en «kapital». Det jeg «sparker» borti på min vei mot «Kongsgården», siste stoppested for dagen eller i livet, er betydningsfullt for hvordan jeg kan forstå livet mitt. Det kan være gode, men også krevende minner. I bevegelse veves mine erfaringer sammen til en slitesterk livsvev. Det jeg tenker på når jeg går, er derfor ikke uvesentligheter og «skrap», men en omsettelig «kapital». På ett eller annet tidspunkt vil jeg få bruk for «kapitalen». Ja, jeg tror den kan få avgjørende betydning for meg når livet virkelig røyner på. Derfor går jeg meg «rik». 

God tirsdag!