Når bunaden ikke passer


I ett år har den hengt i skapet, men om noen dager henter vi den ut. Da vil det vise seg om vi er i stand til å komme inn i bunaden. «Houdini-prosjektet» er ikke å bryte seg ut, men inn. Undertegnede har ingen folkedrakt i ordets rette betydning, men jeg kjenner meg igjen i utfordringen i møte med blådressen min.

For i løpet av det siste året har noe lagt seg til i livet mitt, og jeg har endret meg. Noen av endringene er jeg skyld i selv. Jeg kan altså ikke klandre dressen min for at den er blitt for liten. Den har selvfølgelig ikke gjort noe galt, men er akkurat som den var i 2018. Det er jeg som har endret meg. Når energi-inntaket er større enn forbruket, vil underhudsfettet øke. Vi vet det jo, men det er ikke alltid så lett å kontrollere. Enkelte, det vil si de som er over gjennomsnittlig bemidlet, løser det siste årets endringer med å fornye garderoben. Sølvet behøver de ikke gjøre noe med, for det henger jo bare utenpå alle lagene med lin, ullstoff og vakre broderier. Det er lin og ullstoffet som må oppjusteres, det som skjuler alt som har endret seg innenfor. – Jeg er som låst inne i dette altfor trange «sauna-plagget». Han gispet etter luft og svettet som en maratonløper i Sahara. Replikken falt i en konfirmasjon jeg var i for noen år siden. Noen har det slik hvert år til samme tid, men ikke de godt bemidlede. For en klekkelig sum, er det fullt mulig å kjøpe seg vekk fra lidelsen. Jeg har hørt om dem som både har tre og fire bunader i skapet. Aleris kan selvfølgelig også bidra noe, men langt fra med alt. Derfor er det ofte samarbeidet mellom kirurgen og skredderen, som redder «Houdini-prosjektet» for de som har råd til det. En slik måte å løse «problemet» på, er altså ikke for folk flest. Jeg tror ikke engang det er sundt. Vi kan ikke for alltid skjule det som har «klebet» seg på oss. For til slutt vil vi «sprekke». Men det klebrige handler om mer enn vektøkning. Både vår velstand og våre tap er det krevende å håndtere. Vår utfordring kan være Napoleonskake, men også sorgen over tapet av det mennesket vi var så glad i. Sikkert er det, at det som har «klebet» seg på oss i løpet av det siste året, har endret oss. Du kan selvfølgelig fornye garderoben din å gjemme bort noen av utfordringene. Men noen realiteter er det ikke så enkelt å vite hvordan forholde seg til. Kjærlighetssorg er en slik realitet. Den kan verken skredderen eller kirurgen hjelpe deg med. For om noen dager skal du feire 17 mai, men uten det mennesket du elsket. Samlivsbrudd eller død endret livet ditt. Bunaden din passer ikke, men ikke fordi du er for tjukk! Du er ganske enkelt ikke stemt for fest. Det er sorgen som gjør det vanskelig å komme seg inn i garderobens flotteste antrekk. Det hadde ikke hjulpet å kjøpe en nye bunad heller. For utfordringer er ikke det som har lagt seg på deg, men det du har mistet inne i deg. Livsgnisten har sluknet.


Akkurat når jeg tok bestemmelsen husker jeg ikke. Men plutselig en dag ble jeg klar over at jeg i tidsrommet 1. juni til 30. september, skulle gå strekningen Lindesnes – Nordkapp. I tillegg til å gå, visste jeg at min oppgave var å samle og dele livsåpnende historier om betydningen av å gå en tur. Selv om ikke alle legger ut på langtur med tung sekk, er vi alle i et perspektiv vandrere i livet. På et tidspunkt av vår livsstrekning møter vi utfordringer som ser uoverstigelige ut, som for eksempel hvordan komme seg igjennom nasjonaldagen. Når vi har det slik, trenger vi noen som kan gå med oss. Akkurat nå trenger du en venn som kan bidra til at du kommer deg inn i «bunaden» igjen. Midt i smerten, trenger du å kjenne at livet også er godt å leve. I min jobb møter jeg mennesker livet har gått i stykker for. Noen kjemper så hardt at de er på randen av sammenbrudd. Det å ha noen som går med når livet er vanskelig, hjelper. Mange har opplevd det. Noe skjer i kropp og sinn når hjertet slår og svetten siler. De vanskeligere tankene roer seg, og livet blir på sett og vis litt lettere å leve.


Kjære deg, du som ikke orker å prøve «bunaden» din, finn frem finstasen! Livet vil ikke bli verre av å komme seg opp av stolen og ut i solen. For hva risikerer du ved å rope HURRA til barnetoget som går forbi? Alt du risikerer ved å være i bevegelse, er at det som i løpet av det siste året har «klebet» seg til deg, slipper taket! Når forbrenningen øker, vil både underhudsfettet og smerten endre seg. Jeg ønsker deg en riktig god 17- mai feiring.


God tirsdag!