Kalkunheng

Under varierte forhold har jeg forsøkt å forberede kroppen til min Norge på langs tur som begynner om en drøy uke. Etter seks måneder med opptrening, kjenner jeg at skrotten har endret seg. Jeg ble oppmerksom på forandringen etter en gulpeøkt i «monsterbakken» borti lia. Vel hjemme, sparket jeg støvlene inn i boden og dyttet turklærne ned i skittentøysskuffen. På badet så jeg endringene på nært hold. Det var ingen tvil, jeg blir lengre ettersom tiden går. På sesjon i 1981 strakk jeg meg så det «knaste» i korsryggen, og var veldig fornøyd med resultatet. Jeg ble målt til 181,5 cm. I dag 38 år senere «knaser» det fortsatt i korsryggen, men det er fordi jeg trykkes sammen. Det underlige er at selv om jeg komprimeres, blir jeg likevel lengre. Tyngdekraften «drar» i overskuddshuden, og «hamsen» min tøyes for hver dag som går. Det både ser og føles som om jeg subber rundt i en litt for stor joggedress foret med myk velur. For å være helt presis, så et det spesielt triceps og brystmuskulatur som har strekt seg de siste årene.


«Kalkunheng» heter visst det som svinger frem og tilbake på kroppen. Min morfar hadde en del av det. Når jeg ser meg selv i speilet om morgenen, så ser jeg faktisk litt av min morfar også. Jeg hadde et godt forhold til han, så synet skremmer ikke. Kalkunhenghet i det gamle ansiktet, var mykt og godt å ta på.  Når jeg ser meg selv  i speilet, blir jeg klar over mitt ambivalente  forhold til «kalkunheng». Det som «blafrer» rundt på kroppen, lever sitt eget liv. Når jeg svinger meg fra side til side, er det ikke all huden som henger med. Det er som om den myke og overflødige huden kjeder seg. Den «gidder» ikke lenger å klemme seg rundt musklene slik den gjorde før. Først etter at jeg har beveget kroppen, reagere «kalkunhenget» og kommer etter. Det ser ut som når NRK ikke får til å synkronisere stemmen, med munnen til Anders Magnus når han kommenterer fra New York. Det ser bare snålt ut.

I bevegelse er det særlig triceps og brystmuskulatur som nekter å følge med  resten av kroppen. Hudfoldene oppfører seg som ulydige drittunger. Hadde det vært mulig, så hadde jeg bedt dem skjerpe seg å spille på lag! For uansett hva jeg forsøker, så er det alltid en eller annen hudfold som nektet å være med på bevegelsen. Jeg innser at min morfars «myke overskudd» har gått i arv. Alderen setter sitt preg på min kropp også. Visst er det litt vemodig, men jeg er først og fremst takknemlig for å bli eldre. Det å forsone seg med endringen, går derfor over all forventning.

Forgjengeligheten er ikke min fiende, men min følgesvenn. Aldringen gjør det samme med meg som den gjorde med min morfar, jeg blir litt mykere for hver dag som går! Det er godt å kjenne at jeg mykner opp. For tidligere i livet har jeg nok vært for hard, både mot min neste og meg selv. Kanskje det går an å tenke at «kalkunhenget» er et adelsmerke? Sikkert er det i alle fall at jeg er på vei inn i en ny fase av livet. Ja, nå er det min tur til å være en myk og god morfar med overskudd. Lenge leve «kalkunhenget».

God tirsdag!