Into the Wild

Akkurat nå ser stua vår ut som rommet til husets tenåring, en ugjennomtrengelig «villmark». Med egnet redskap kan det la seg gjøre å holde «villmarken» i sjakk, men jeg lar det være. Jeg avstår fra fristelsen fordi det er noe fascinerende med dette «rotet». Jeg oppdager det igjen og igjen. Når det blir stille på ungdomsrommet fordi barna flytter ut, savner jeg ganske fort alt det «villmarken» representerer av lyder og rot. Både desibelnivået og de kulørte haugene med nødvendigheter som hoper seg opp som store fjell, vitner om felleskap. Plutselig ble alt så sterilt. Ut av oppvekstens skjønne virvar og foresattes liv, forsvinner barna for å utforske nye ukjente områder. Villmark, både i bokstavelig og overført betydning, er big business. Det moderne mennesket trekkes mot fjell og vidde som aldri før. Vi investerer en helg eller noen måneder i naturskjønne omgivelser, i håp om å finne ut av livs-rotet som hoper seg opp. Hva vi finner ut av, er forskjellig. Dersom vi ikke makter å rydde opp i alle «haugene» etter kvalitetstid i naturen, kan vi bestille en time hos terapeuten. For fra tid til annen trenger vi hjelp til å finne frem, både på rommet, i naturen og i våre tanker. 

«Into the Wild», er en film om en ung mann som bryter kontakten med sin familie og begir seg inn i Alaskas ødemark. Filmen veksler mellom det som skjer i øyeblikket, og det eventyreren tenker på når han går. Jeg blir grepet av naturen, men også av at det å gå, bidrar til at vandreren kommer i kontakt med sin fortid. Det å gå inn i nytt terreng er derfor spennende på flere måter.  

Det finnes ikke en eneste kvadratmeter i Norge som kan defineres som virkelig villmark. Det har Lars Monsen med sitt NRK-teamet sørget for. Likevel tror jeg det er riktig å hevde at jeg om litt skal begi meg inn i et øde landskap. I en alder av 56 år har jeg fortsatt en del livsterreng å undersøke. Fire måneder alene på tur vil nok bli tøft for både tanke og kropp. Jeg tror det blir ensomhetsfølelsen som vil ta størst plass i meg. Tidligere har jeg likt å være alene, men hvordan orke fire måneder?

Da ungene var små, hendte det at Wenche tok med seg flokken til Trøndelag for å besøke familien en ukes tid. Det var kvalitetstid for meg. Som «gressenkemann» fikk jeg akkurat passe med tid til å rote litt rundt i huset og ta en tur på byen med noen kompiser. Etter fire dager begynte jeg å lengte etter fellesskapet igjen. Derfor kjenner jeg på en viss ambivalens før jeg legger i vei. Jeg har sovet dårlig den siste måneden, men det er ingen vei tilbake! Til det har jeg postet for mange offensive innlegg på Facebook og Instagram.

Kanskje går det an å tenke at jeg allerede nå høster noe verdifullt av turen?  Jeg blir minnet om hvor mye det betyr å ha en familie. Utstyrshaugen i stua har vokst seg stor, og fremstår som ugjennomtrengelig rot. Noen ganger må vi reise vekk med rotet, for så å finne hjem igjen. Om det blir det eneste jeg lærer i forbindelse med min fire måneders tur, vil jeg gå i pluss.

Akkurat nå kjenner jeg at bare tanken på å være borte fra familien i fire måneder, gjør noe med serotoninnivået mitt. Tungsinnet ligger på lur, men slik er det alltid før jeg tar det første steget «In to the whild». 

God tirsdag!