Articles from juni 2019

Vardebyggeren

Vardebyggeren

Visst var det midtsommer og Santhans, men det brydde ikke været seg noe om. Det blåste kuling i kastene, snøen drev horisontalt, og traff meg midt i fjeset. Kulden  trengte seg inn bak kroppens beskyttende plagg og gjorde føtter og hender numne. Været minnet på ingen måte om midtsommer.

– Jeg er nok alene i fjellheimen, tenkte jeg. Ingen orker å være ute i dette «griseværet». Tanken rakk ikke å bli avløst av en ny, før jeg måtte stoppe opp å gjøre øynene smale for å se. I snøføyken skimtet jeg omrisset av en skikkelse. Var vedkomne på vei mot meg, eller gikk vi i samme retning? Sikten var så dårlig at jeg bare tidvis fikk et glimt av vedkomne. Den røde overdelen flyttet seg ikke, hvilket måtte bety at resten også sto stille. – Hvem orker å stå stille i dette ulende vinterværet en midtsommerdag, sa jeg til meg selv.

Spørsmålet motiverte meg til å gå på. Da jeg kom nærmere, så det ut som om skikelsen som fylte den røde anorakken holdt på med noe. Stien var smal og jeg stoppet rett foran den hardt arbeidende mannen. Han ennset hverken været eller mitt nærvær.

– Hei, hva holder du på med, sa jeg spørrende? Den godt voksne mannen med et fjellbrunt ansikt, så opp. Utstyrt med brekkjern og hansker, minnet han om en innbruddstyv. Det var bare spannet med blodrød maling og kosten, som brøt med tanken på at dette kunne være en tyv.

På klingende Dansk, og med den største selvfølgelighet, sa han: – Hei, jeg bygger varder. Øynene hans gnistrer i snøføyken, og anorakken hans dampet av varme. Jeg strakk frem hånden for å hilse. I det min hånd forsvant i hans, kjente jeg at den grove og rue håden hadde krefter.

– Vardebygger, forsøkte jeg meg med? Er det du som bygger vardene for Den Norske Turistforening? Han smilte og lo så frostrøyen sto ut av munn og nese. – Nei, ikke alle, men noen. Denne helgen er jeg med på kurs i «varding». – VADING, gjentok jeg? – Nei, «varding», sa han og lo igjen så  dampen sto om han som en aura.

Litt senere møtte jeg selveste kurslederen. Han hadde sølvgrått skjegg og hår som var samlet i en  fyldig hestehale. «Fjellmannen» nærmet seg 80 år, og hadde gått i fjellheimen like lenge som jeg har levd. De siste 40 årene har han holdt kurs om hvordan «varde» opp fjellheimen.

Rundt på begge sider av vannet som strakk seg helt opp til Gjeiterygghytta, var kursdeltagerne ivrige med å bygge varder.

– Det er ikke bare å stable en haug med stein skjønner du! Vardene skal tåle vind, snø og all slags krevende forhold i fjellet. Derfor må vi bygge riktig. Husk, vardene skal vise oss veien når sikten er dårlig.

Da jeg gikk, vinket han mykt og vennlig med den rue «fjellhånden».

Vardebyggeren gjorde inntrykk på meg. Tenk at det finnes noen som bruker livet sitt til å bygge «fyrtårn» i fjellet. De løfter på plass tonnevis med stein og merker dem med blodrøde T’er. De gjør det for meg, for oss.

T-ene titter frem og smiler til alle som går i fjellet. I alt slags vær står de trofaste og «lyser» opp.

På min Norge på langs vandring, har jeg allerede rotet meg bort mange ganger. I tåke, ulende vind og snøføyke, er det skremmende å rote seg bort. Når en amatør som meg er «lost», er det som å komme hjem når den blodrøde T’en dukker opp. Ja, skue er en gave. Der varden står, er det som om det konstitueres en trygg plass. Jeg er et sted en vardebygger har vært før meg, og det er litt som å komme hjem.

Vardebyggeren har ingen ord å dele, bare et punkt av stein som jeg kan følge helt hjem om jeg vil.

I mitt 57-år lange liv, har jeg rotet meg bort mange ganger. Livet har vært både ensomt, krevende og skremmende. Men da vinden blåste og livskulden var i ferd med å tvinge meg i kne, dukket det opp en «varde».

Noen sto frem som trygge og kloke i stormen. Det ordløse nærværet av noen som brydde seg om meg, gav meg trygghet til å ta ut ny kurs i livet.

Så gikk livet mitt inn i nye årstider og landskap, og mine livskapitler ble skritt for skritt litt tryggere.

«Vardene» er massive og uråkkelige punkt i livet. De gir ingen oppskrift på hvordan leve, men midt i det usikre, er varden likevel klippefast. Jeg får være et sted som er trygt så lenge jeg trenger det. På et sted der jeg er akseptert midt i min forvirring og redsel, kan jeg kjenne fast grunn under føttene. En slik plass gir ro til å tenke selvstendige tanker om livet.

Det er nok flere enn meg som kan kjenne på angsten når livstrekningen plutselig blir et fremmed sted.

Da er det godt med «varder» som står akkurat så tett, at det er trygt å forlate ett punkt, for så å sette kurs mot ett nytt.

Takk til alle ordløse vardebyggere, som hjelper meg i livet, og på min ferd Norge på langs.

God onsdag!

Isende kald

I neste uke blir det hetebølge i Sør-Europa. Det blir det definitivt ikke her jeg er. Ferden over Hardangervidda har til nå vært isende kald, og i overkant krevende. Akkurat like «skremmende» utfordrende som de to første ukene var.

Snø, både på bakken og fra himmelen, har fått meg til å lengte etter Sør-Europa. Det hadde gjort seg med litt av den varme de der nede snart får alt for mye av. Men slik er ikke tilværelsen, vi kan ikke lengte virkeligheten slik vi ønsker at den var. Enten vi er i Sør-Europa eller på Hardangdrvidda, så må vi rett og slett ta det vi får.

De siste 21 dagene på tur har jeg lært meg å akseptere det jeg ikke får gjort noe med, og konsentrere meg om det jeg kan gjøre noe med, navigere. Både til «land og til havs», akkurat der vi befinner oss i livet, er jo utfordringen å forholde seg til virkeligheten. Kanskje «flykter» vi til Sør-Europa i håp om at kulden som har bitt seg fast, skal tine oss opp?  Andre pakker sekken og drar opp i fjellheimen for å finne roen. Men så, etter at vi har blitt solbrente, blakke, matforgiftet eller frostskadet, lengter vi bare hjem igjen.

Det kan nesten se ut som om vi fra tid til annen må «rote» oss bort, for å finne hjem?

Så da er det vel bare å gå på videre da, for veien hjem for meg går jo via Nordkapp.

God helg! 


Gnagsåret

– Hva var det vi sa, det er over før det har begynt. – Det der går aldri bra, han skulle jo gått med fleskefett i støvla. – Er det mulig, dette prosjektet er jo helt på tryne! 

Ja, jeg synes jeg hører samtalen der hjemme, og jeg forstår at jeg fremstår som en amatør. Men det er jo det jeg er! Jeg har ikke levd livet mitt før, men  forsøker å gjøre så godt jeg kan hver dag. Fjelllivet kan jeg ingen ting om, med hvor vanskelig kan det være? Det er jo som alt annet i livet, det må læres. 

Da jeg i ettårs alderen krabbet rundt på alle fire, forsøkte jeg å reise meg. Visst gikk jeg på tryne. Leppa og panna sprakk i møte med bordkanter og dørstokker, men det var bare slik jeg kunne lære. Hvordan hadde tilværelsen for et lite barn vært dersom alt først skulle skulle læres, for så å få tilatelse av sine foresatte til å reise seg? Det hadde selvfølgelig ikke fungert. Livet leves i møte med den virkeligheten vi ikke kjenner. Men i det ukjente livsterrenget, kan vi likevel gå med en grunnleggende tillit til at det vil gå bra.

Som mennesker evner vi å overskride vår situasjon. Vi kan vurdere, resonere og forsøke oss. Med vissheten om at jeg er utrustet med denne evne, kan jeg møte utfordringene med en grunnleggende tillit💓 Ja, rett og slett en: «det har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til» instilling. 

Dersom gutten fortsetter å snuble i dørstokker og slå panna i salongbordet i oppveksten, bør støtteapparatets varselslamper blinke. Men vi skal ikke frata hverandre muligheten til å være amatører under veis i livet 🏞️

Både små og store gutter får gnagsår. Til og med Lars Monsen vil ende opp med åpne blodrøde sår om han ikke lytter til «livet».

Vi skal derfor takke våre «gnagsår», for de forteller oss at nå må noe gjøres i livet! «Gnagsåret», er livshinnens empatiske stemme til oss om at belastningen er for stor. – Jeg får bare ikke sove… – Nakken min er så stiv… – Det er som om livets farger forsvinner…

Symptomene på våre «gnagsår» kan være forskjellig, men resepten er lik! Vi må gire litt ned og ta det med ro. Totalbelastningen har vært for stor over tid, det er derfor hælen min blør. Det er ikke støvlene eller mangel på trening som er årsaken til elendigheten, men mangelen på respekt for kroppens signaler.

Jeg er ikke redd for å få gnagsår, de er mine venner🤗 Uten dem hadde jeg i mitt overmot gått livet mitt i stykker🥵

Til dere som lurer på hvordan det går med hælen min, den kommer seg😀

I morgen går jeg ut med vissheten om at jeg ikke trenger engste meg for dørstokker og bordkanter😂

God helg!

Vondt og Vakkert

Dag 1-14
Som dere skjønner, har jeg vært uten 4G en stund🏞️Nå er jeg på nett, så her får dere en liten oppsummering før jeg sovner😴

Så var dagen endelig kommet. Det var veldig hyggelig at min familie ble med helt ned til Lindesnes for å «sende» meg ut på Norge på langs turen. Både lykkeønsker og noen tårer ble delt💓

Jeg gikk i retning Kvås. Der var jeg elev på folkehøgskole for 41 år siden. Plutselig dukket skolen opp, akkurat slik jeg husket den. Det var godt, men litt vemodig å se seg  rundt. På Snartemo capmpet jeg ved en rasteplass. 

Asfalten var hard, og jeg gikk på meg et «grande» gnagsår. Min Norge på langs tur så ut til å være over før den hadde begynt. Huff og huff🥵

Men med god hjelp fra Andreas (sønn) per sms/satellitt, fikk jeg kontroll på såret, men det kostet. Jeg måtte som Jonas (sønn) sier, «grave dypt». Det var vondt hver meter 🥵 Etter en natt på Ljosland Fjellstove, gikk turen inn i vakre Sirdalsheiene. Det hele fremsto som et «Vondt og Vakkert» prosjekt. Det var storslått natur, men det var både vondt og «knotete» å navigere.

Jeg «auet» meg gjennom terrenget meter for meter. Det var bratte fjell, små vann, daler og stier i et myldrende virrvarr. Tidvis føltes det om jeg hadde rotet meg inn i en labyrint jeg aldri ville komme ut av. For fra tid til annen tok jeg feil og måtte navigere etter kompssskursen og GPS-koordinater. Det var skremmende å rote seg bort, men artig når jeg fant frem. Etter en uke var jeg godt inne i fjellet. Med vind, regn i «bøtter», og et terreng som det var komplett umulig å følge «rødmerket» sti på (pga mye snø og dårlig merking), måtte jeg stole på kart, kompass og GPS ferdighetene. Jeg er ingen «Monsen», men fikk det til. Det var en fin følelse. Prosjektet er jo å samle historier, og jeg har til nå møtt flere som har delt villig  med meg. Jelle, er en nederlenderen som «flykter» fra virkeligheten. Han bestemte seg for å gå Norge på langs for to mnd siden, sa opp jobben og dro. Møtte også på Torbjørn som var på fisketur med sin 12år gamle sønn Vetle. Det var hyggelig. Torbjørn er barneskolelære,  turelsker, og godt kjent i området. Av han fikk jeg smertestillende for gnagsåret, en boks eplemost og en «duppeditt» som lader i sigaretttennerkontaktene på dnt hyttene.

Dag 11 unnet jeg meg en kort etappe på bare 9.6 km. Det kjentes ut som om både kroppen og såret har godt av det. Ved Krossovatn var det godt å være. Solen skinte, så jeg la meg ned i graset å koste meg.

Gode og krevende dager i fjellet farges av nyheten om at Dag Arne Roum, min prestekollega, druknet i en kajakkulykke på Drammenselva. Jeg minnes Dag Arne med respekt og glede. Hans bortgang og omstendighetene, setter min Norge på langs tur i perspektiv. Jeg ber om klokskap til å tenke sikkerhet, og at jeg kommer trygt hjem.

Dag 12
Natten var slitsom. Jeg fikk bare ikke sove. Beina værket 🥵 Utenfor ulte vinden og regnet pisket mot teltet.  Klokken 05:50 sto jeg opp. Så ble det kaffe, frokost, stell av såret, som ser litt bedre ut for hver dag, pakking av sekk, så var jeg klar. Presis 07:38 la jeg i vei mot Jonstøl. Terrenget var takknemlig å gå i, så jeg «sanket» raskt km.

Så gikk det oppover, og det ble mye snø. Da jeg skulle krysse elva ved Kaldevann, måtte jeg gå lange omveier. Snøbroer over en stri elv spøker ikke jeg med. Farlige greier dette, og så slitsomt, både fysisk og psykisk. 

Dag 13
Jeg dro av gårde kl. 07:38, gønnet» på, og sanket 27km i krevende terreng👌

Dag 14

Tanken på en dusj og noe annet enn tørket turmat, ga energi. Jeg gikk ut kl. 06:00, og ankom Haukeliseter før lunsj. 

Nå skal jeg pleie mine sår, dusje, spise og sove😴

Jeg har trua, «Klart jeg kan»💓🏞️💓

Dag 4

Dag fire BEGYNTE fantastisk! Min gamle norsklærer ville kalt en slik innledning for et «frampek» (tror jeg😂). Mitt poeng, er at det ble fort alt annet enn fantastisk😲

Jeg syntes det «kranglet» litt i støvla, så jeg stoppet og tok dem av. Au, hva inn i… er dette ropte jeg ut i skogen. En liten harepus hoppet lekent over veie, men tok seg tid til å stoppe opp for og «le» av han med for stor sekk🤣

Med slike gnagsår, er det ikke lurt å gasse på. Likevel, det strider mot min natur å dra i «brekket». I gresset samlet jeg motivasjon for vandringen frem mot Ljosland. Jeg fikk en sms av min fetter Morten, han skrev: «Smerte er forbigående, ære varer evig» 💓 Liker den innstillingen, men det er lov å bruke hodet. 


Derfor ble det «sandaler» på siste strekket opp til Ljosland. Nå ligger jeg på ryggen og lufter såret. I morgen blir det mye smerte, men det går seg til😁

Men igjen, det er lov å bruke hue. Derfor kvitter jeg meg med en del kilo fra sekken før jeg tar fatt på det jeg har gledet meg til, fjellet💓

Takk til alle som følger meg, for sms, mail og likes😀Dere skal vite at det hjelper. Jeg får ikke svart alle, meg de er lest💓

Til nå har jeg samlet inn to vakre historier om betydningen av å gå🏞️ Når jeg møter folk langs veien, er alle så vennlige og vil dele. Dette blir det bok av. 

God natt😴

Dag 3

Dag tre begynte i fint driv, men det var ikke på grunn av en god natts søvn😂Teltlivet er nytt for  meg, men etter fire mnd med dette livet, sover jeg sikkert som en bjørn i hi😴 Etter noen timer i støvla, kjente jeg noe murre på hælene. Det måtte litt teiping til gitt😲

Det ser ut til å funke med teip👌Jeg dro på, og følte meg litt «Monsen». I en skikkelig seig kneik, gikk jeg opp en Nedelender. Han skulle også til Nordkapp, og regnet med at vi kunne slå følge helt opp. Hemmm, sa jeg, og spurte om han kunne fortelle meg grunnen til at han gikk. Det kunne han, og jeg «fant» en spennende historie. Hadde det ikke vært for at begge hamstringene mine «krangler», så skulle jeg delt historien med deg. Den kommer når jeg orker. Da han hadde snakket på inn og utpust i to timer, dro han hardt til venstre og inn i skogen: – Jeg slår leir her, ropte han og forsvant. Etter ca. 32km, satt jeg leir like ved en skogsbilvei. Jeg orket ikke å lete etter en idyllisk plass ved et vann😄🏞️Nå er maten spist, og det gjorde godt. 

Nå ligger jeg i «huset mitt» og kjenner på at sengen min hjemme er bedre🤣

Takk til alle som følger meg, det gir energi💓

God natt 😴

Dag 2

Dag 2 begynte som 1etappe avsluttet, sammen med min kone, yngste datter og hunden vår. Det var hyggelig å være sammen med dem på min bursdag💓Men det var vemodig å ta avskjedsbildet, det kom noen tårer. Nå blir det fire mnd alene.

Før jeg la i vei på 2 etappe, tok jeg en «generalavgjørelse». Etter første etappe, kjente jeg tyngden av sekken for godt🤣Derfor rippet jeg inholdet for en del elektroniske duppeditter. Jeg må derfor skrive alle innlegg med mobilen. Stømforskyningene, måtte jeg også halvere. Tenkte det var viktigre med ok bein og rygg, enn strøm til «farge-tvn».🤣 På min vandring, gikk jeg innom Kvås. Der gikk jeg på folkehøgskole i 1979. Artig var det å møte en gammel lærer (93år).


Etter snaue tre mil på asfalt, ble jeg ganske mør i beina. Så da jeg kom til Snartemo, og fant en nyklipt grønn flekk, slo jeg opp teltet under et tre. Det tror jeg var dumt! For i det treet bor det 1000000 knott, 20 000 veps og en haug med fugler som slipper div ned på teltet. Før mørket og den melankolske ensomheten omslutter meg, må jeg flytte «huset» mitt. Slik går nu dagan🏕️

I dag har jeg reflektert over livet  (igjen) , og fant ut at det er nok materiale for hele turen. Når jeg har opparbeidet overskudd, kan det hende jeg deler litt med deg som følger meg😀Takk for alle hyggelige meldinger på bloggen og på FB, de varmer 💓 Oi, der begynte det å tordne, der kom regnet, så nå må jeg ut å fikse på teltet.

Forstår ikke helt hvordan Lars Monsen kan se så avslappet ut på tur🏕️Men jeg finner sikkert flyten etter hvert 👌

Sov godt😴

Dag 1

Klokken 09:00 la jeg ivei fra Lindesnes fyr. Familien vinket til meg med norske flagg og oppmuntrende ord. En god kollega hadde funnet tid til å ta med seg sin kone og hund, for å gi meg en god reiseklem. Slikt er verdifullt💓

De gode intrykkene er «lagret» til bruk for tøffere dager. Været har vært grått med lett yr, men 12 grader er godt gåvær. Langs veien møtte jeg vennlige folk som vinket til meg. Noen kom tungt lastet på sykler. To av dem jeg hilste på kom fra Nederland. Der langs veien var vi som gamle kjente. Det var vi selfølgelig ikke, men vi var alle underveis. I slitet langs vår vei, fant vi sammen som vandrere. Det var også hyggelig å gå ett lite stykke Norge med en bekjent fra Gullfaks A😀 Selv om asfalten var hard,  holdt beina helt frem til Lyngdal. Det blir noen slike «transportetapper» frem til Ljosland.

Til tross for grått vær, har tankene vært lyse og gode i dag. I en alder av 56 år (noen timer til), har jeg levd lenge nok til å vite at jeg vil oppleve vekslende «vær» på min Norge på langs tur☁️⛅🌤️🌧️🌪️🌈🌀☂️🌝

I dag slår jeg leir sammen med Wenche, Sarah og Hoccih i en koselig leilighet 🏠ved stranden 🏖️ i Lyngdal. Fra i morgen er jeg på egenhånd . Så da blir det telt og sovepose på meg fremover🏕️.

Med utsyn til havet, forsøker jeg å «lagre» det jeg tenkte på da jeg gikk dagens etappe. Så fort jeg har skrevet det ned, vil jeg dele det med deg som følger meg på turen. Nå tror jeg  Ole Lukkøyet snart banker på døren min … 😴

God lørdag!