Gnagsåret

– Hva var det vi sa, det er over før det har begynt. – Det der går aldri bra, han skulle jo gått med fleskefett i støvla. – Er det mulig, dette prosjektet er jo helt på tryne! 

Ja, jeg synes jeg hører samtalen der hjemme, og jeg forstår at jeg fremstår som en amatør. Men det er jo det jeg er! Jeg har ikke levd livet mitt før, men  forsøker å gjøre så godt jeg kan hver dag. Fjelllivet kan jeg ingen ting om, med hvor vanskelig kan det være? Det er jo som alt annet i livet, det må læres. 

Da jeg i ettårs alderen krabbet rundt på alle fire, forsøkte jeg å reise meg. Visst gikk jeg på tryne. Leppa og panna sprakk i møte med bordkanter og dørstokker, men det var bare slik jeg kunne lære. Hvordan hadde tilværelsen for et lite barn vært dersom alt først skulle skulle læres, for så å få tilatelse av sine foresatte til å reise seg? Det hadde selvfølgelig ikke fungert. Livet leves i møte med den virkeligheten vi ikke kjenner. Men i det ukjente livsterrenget, kan vi likevel gå med en grunnleggende tillit til at det vil gå bra.

Som mennesker evner vi å overskride vår situasjon. Vi kan vurdere, resonere og forsøke oss. Med vissheten om at jeg er utrustet med denne evne, kan jeg møte utfordringene med en grunnleggende tillit💓 Ja, rett og slett en: «det har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til» instilling. 

Dersom gutten fortsetter å snuble i dørstokker og slå panna i salongbordet i oppveksten, bør støtteapparatets varselslamper blinke. Men vi skal ikke frata hverandre muligheten til å være amatører under veis i livet 🏞️

Både små og store gutter får gnagsår. Til og med Lars Monsen vil ende opp med åpne blodrøde sår om han ikke lytter til «livet».

Vi skal derfor takke våre «gnagsår», for de forteller oss at nå må noe gjøres i livet! «Gnagsåret», er livshinnens empatiske stemme til oss om at belastningen er for stor. – Jeg får bare ikke sove… – Nakken min er så stiv… – Det er som om livets farger forsvinner…

Symptomene på våre «gnagsår» kan være forskjellig, men resepten er lik! Vi må gire litt ned og ta det med ro. Totalbelastningen har vært for stor over tid, det er derfor hælen min blør. Det er ikke støvlene eller mangel på trening som er årsaken til elendigheten, men mangelen på respekt for kroppens signaler.

Jeg er ikke redd for å få gnagsår, de er mine venner🤗 Uten dem hadde jeg i mitt overmot gått livet mitt i stykker🥵

Til dere som lurer på hvordan det går med hælen min, den kommer seg😀

I morgen går jeg ut med vissheten om at jeg ikke trenger engste meg for dørstokker og bordkanter😂

God helg!