Vardebyggeren

Vardebyggeren

Visst var det midtsommer og Santhans, men det brydde ikke været seg noe om. Det blåste kuling i kastene, snøen drev horisontalt, og traff meg midt i fjeset. Kulden  trengte seg inn bak kroppens beskyttende plagg og gjorde føtter og hender numne. Været minnet på ingen måte om midtsommer.

– Jeg er nok alene i fjellheimen, tenkte jeg. Ingen orker å være ute i dette «griseværet». Tanken rakk ikke å bli avløst av en ny, før jeg måtte stoppe opp å gjøre øynene smale for å se. I snøføyken skimtet jeg omrisset av en skikkelse. Var vedkomne på vei mot meg, eller gikk vi i samme retning? Sikten var så dårlig at jeg bare tidvis fikk et glimt av vedkomne. Den røde overdelen flyttet seg ikke, hvilket måtte bety at resten også sto stille. – Hvem orker å stå stille i dette ulende vinterværet en midtsommerdag, sa jeg til meg selv.

Spørsmålet motiverte meg til å gå på. Da jeg kom nærmere, så det ut som om skikelsen som fylte den røde anorakken holdt på med noe. Stien var smal og jeg stoppet rett foran den hardt arbeidende mannen. Han ennset hverken været eller mitt nærvær.

– Hei, hva holder du på med, sa jeg spørrende? Den godt voksne mannen med et fjellbrunt ansikt, så opp. Utstyrt med brekkjern og hansker, minnet han om en innbruddstyv. Det var bare spannet med blodrød maling og kosten, som brøt med tanken på at dette kunne være en tyv.

På klingende Dansk, og med den største selvfølgelighet, sa han: – Hei, jeg bygger varder. Øynene hans gnistrer i snøføyken, og anorakken hans dampet av varme. Jeg strakk frem hånden for å hilse. I det min hånd forsvant i hans, kjente jeg at den grove og rue håden hadde krefter.

– Vardebygger, forsøkte jeg meg med? Er det du som bygger vardene for Den Norske Turistforening? Han smilte og lo så frostrøyen sto ut av munn og nese. – Nei, ikke alle, men noen. Denne helgen er jeg med på kurs i «varding». – VADING, gjentok jeg? – Nei, «varding», sa han og lo igjen så  dampen sto om han som en aura.

Litt senere møtte jeg selveste kurslederen. Han hadde sølvgrått skjegg og hår som var samlet i en  fyldig hestehale. «Fjellmannen» nærmet seg 80 år, og hadde gått i fjellheimen like lenge som jeg har levd. De siste 40 årene har han holdt kurs om hvordan «varde» opp fjellheimen.

Rundt på begge sider av vannet som strakk seg helt opp til Gjeiterygghytta, var kursdeltagerne ivrige med å bygge varder.

– Det er ikke bare å stable en haug med stein skjønner du! Vardene skal tåle vind, snø og all slags krevende forhold i fjellet. Derfor må vi bygge riktig. Husk, vardene skal vise oss veien når sikten er dårlig.

Da jeg gikk, vinket han mykt og vennlig med den rue «fjellhånden».

Vardebyggeren gjorde inntrykk på meg. Tenk at det finnes noen som bruker livet sitt til å bygge «fyrtårn» i fjellet. De løfter på plass tonnevis med stein og merker dem med blodrøde T’er. De gjør det for meg, for oss.

T-ene titter frem og smiler til alle som går i fjellet. I alt slags vær står de trofaste og «lyser» opp.

På min Norge på langs vandring, har jeg allerede rotet meg bort mange ganger. I tåke, ulende vind og snøføyke, er det skremmende å rote seg bort. Når en amatør som meg er «lost», er det som å komme hjem når den blodrøde T’en dukker opp. Ja, skue er en gave. Der varden står, er det som om det konstitueres en trygg plass. Jeg er et sted en vardebygger har vært før meg, og det er litt som å komme hjem.

Vardebyggeren har ingen ord å dele, bare et punkt av stein som jeg kan følge helt hjem om jeg vil.

I mitt 57-år lange liv, har jeg rotet meg bort mange ganger. Livet har vært både ensomt, krevende og skremmende. Men da vinden blåste og livskulden var i ferd med å tvinge meg i kne, dukket det opp en «varde».

Noen sto frem som trygge og kloke i stormen. Det ordløse nærværet av noen som brydde seg om meg, gav meg trygghet til å ta ut ny kurs i livet.

Så gikk livet mitt inn i nye årstider og landskap, og mine livskapitler ble skritt for skritt litt tryggere.

«Vardene» er massive og uråkkelige punkt i livet. De gir ingen oppskrift på hvordan leve, men midt i det usikre, er varden likevel klippefast. Jeg får være et sted som er trygt så lenge jeg trenger det. På et sted der jeg er akseptert midt i min forvirring og redsel, kan jeg kjenne fast grunn under føttene. En slik plass gir ro til å tenke selvstendige tanker om livet.

Det er nok flere enn meg som kan kjenne på angsten når livstrekningen plutselig blir et fremmed sted.

Da er det godt med «varder» som står akkurat så tett, at det er trygt å forlate ett punkt, for så å sette kurs mot ett nytt.

Takk til alle ordløse vardebyggere, som hjelper meg i livet, og på min ferd Norge på langs.

God onsdag!