Articles from juli 2019

Rett på tryne…

I tilfelle noen har reagert på at jeg har beveget meg med en hastighet på 31kilometer i timen. (Bloggen: på siden, «Her er jeg nå» ) 🥵

Her kommer forklaringen. Jeg befant meg i en sykebil som humpet seg nedover fra høyfjellet 😲

Da jeg kom til meg selv, lå jeg med nesa godt plantet i steinura. Av grunner legen ikke har funnet ut av ennå, svimet jeg plutselig av. Møtet med bakken førte til noen utvendige «endringer» i panna. Det vil ordne seg. Jeg er mer bekymret for hjernerystelsen, for den er ikke god. Er lagt inn på Levanger sykehus for diverse prøver.

Akkurat nå er jeg langt nede, men da kan det jo bare gå oppover igjen🤗De neste dagene vil gi svar. Lever i håpet, men helsa først💓

God helg! 

Om det jeg tenker på når jeg går



Naturen tar nesten pusten fra meg. Norge på langs er en krevende, men  vakker tur. Da reinbukken dukket opp rett foran meg, sto hjertet stille i brystet.

Eller når jeg rigger meg til for kvelden en vakker dag i juli, da er det  som en drøm. Himmelen er høy og blå, og alt er stille. Dette er kvalitetstid som gir tid til refleksjon. 



Da jeg kom til Ferslia, ei hyggelig DNT hytte, ikke så langt fra Steinkjer (for å se litt stort på det), kom jeg i snakk med et  tyskt par. De gikk også Norge på langs.

-Hva tenker du på når du går?, lurte de på. De var nysgjerrige på en middelaldrene mann sine innerste tanker. – Tja, om jeg skal være ærlig, så har jeg den siste tiden «gått i barndommen», svart jeg. De så litt bekymret ut, så jeg skyndte meg å føye til med et smil: – Jeg er ikke dement altså. -Men den siste tiden har jeg tenkte mye på hvorfor livet mitt ble som det ble!

– For barn- og ungdomstiden syntes jeg var en krevende tid. Jeg ønsker meg ikke tilbake for alt i verden.

-Kan du ikke skrive om det i bloggen din da? Hvordan du hadde det som ung. Oppfordringen  virket oppriktig. Derfor bestemte jeg meg for å blogge om det jeg har tenket på gjennom all slags terreng. 

Ondskapens hotell

Jeg drømte mye som ung, og i fantasien kunne alt forvandles. Det skulle ikke mye til før mine apokalyptiske tanker ble satt i sving og satte full fyr i sinnet. Som ungdom behøvde jeg ikke se The Shining (Ondskapens hotell) for at det skulle gå kaldt nedover ryggen min. For i det øyeblikket jeg hørte filmmusikken, så jeg for meg de endeløse korridorene i det forlatte hotellet. Og plutselig, i det jeg rundet et hjørne i korridoren, dukket to likbleke tvillingjenter opp og lurte på om jeg vil leke. Ennå ser jeg filmen for meg uten å ha sett et glimt av den på mange år. Alt som skal til er noe strofer fra filmmusikken. Som barn skulle det adskillig mindre til. Når taklampen, med kirurgisk lys på barnerommet, fikk det nybonede linoleumsgulvet til å «puste», forsvant jeg som inn i en annen verden. Noen ganger også til et godt sted å være. Gulvet kunne forvandles til en varm afrikansk savanne, en vennlig og døsig plass i solen. Det var som om sommeren hadde blåst sin pust på det vakre stedet i en evighet og forvandlet bakken til en varm seng.

Gresset var mykt og jeg hørte lyden av havet som rullet opp på den hvite stranden. Rundt om i gresset tittet det frem store, søte markjordbær. Jeg kunne ligge på ryggen, rekke hånden ut å plukke de små delikatessene en hel formiddag uten å flytte meg. Det bugnet over og luften duftet av nypeblomster og markjordbær. Lodne humler brummet nostalgiske sommermelodier der de fløy fra prestekrage til nypeblomst og sanket lykkelige minner. Sommerfuglene klappet anerkjennende med hendene. Blomstene nikket smilende, og tok imot alle de flittige bestøverne som besøkte dem. Gresset var som varm flanell å ligge i. Alt var så vakkert, men de 8 rektangulære kvadratmeteren,  kunne som lyn fra klar himmel endre karakter, – til et truende sted. Da var utfordringen å komme seg trygt over fra dørstokken til sengen, uten å kjenne den iskalde hånden under sengen gripe om føttene mine. Linoleumen kunne når som helst «åpne» seg og sluke skrekkslagne barn med lyden av et «blupp, blupp». Et slikt forferdelig øyeblikk ville både se og høres ut som når tykk havregrøt koker opp.

Et par store seige bobler av melk og havre fyller seg med luft og sprekker, så var det bare noen rykninger igjen, som om noe beveget seg langt inne i den tykke grøten. Når som helst kunne jeg forsvinne, og ganske raskt ville folk glemme at det en gang i tiden hadde levd en gutt som het Cato. Det var en forferdelig tanke. Derfor var det så godt å høre mor si til meg når jeg kom hjem etter timer med lek; «Nå begynte jeg å lure på hvor det ble av deg.» Det var trygt å høre at jeg var savnet. Noen i verden tenkte det var fint at jeg var til, de var glad i meg. Dersom en grizzlybjørn

hadde angrepet meg, slitt hud og sener av kroppen min og etterlatt restene av guttekroppen i en blodpøl, ville noen i verden vært fra seg av sorg. Bestemor og bestefar ville sluttet å spille bridge og drikke pjolter. Mor og far ville slått av tv-en og sørget i flere dager. Kanskje ville de etter en tid snakket om at jeg sikkert ville blitt til noe stort om jeg hadde fått vokse opp? «Med en så levende fantasi, hadde han sikkert blitt en fremragende forfatter», kunne de voksne ha sagt. Det var en god tanke at jeg ville blitt savnet, men tanken på å bli utslettet var uutholdelig. Litt for ofte snek det eksistensielle marerittet seg inn på meg som livsfarlig gass i en gruvesjakt. Når marerittet var på sitt sterkeste våknet jeg i et rykk, og måtte opp å gå. Jeg går fortsatt. 

For etter en stund i bevegelse, kom/kommer roen tilbake og jeg kunne/kan legge meg til å sove igjen. Dypt nede i rem-søvnen fant/finner jeg hvile.

Kanskje er det derfor jeg går? Ja, jeg tror det.

God helg!

Bjørn og ulv!

  • Hei, er det du som går Norge på langs😲? Stedets informant er lokalkjente i fjellenen jeg nå går inn i. – Ja, det er meg😎 Hun så bekymret ut! – Huff og huff, er du sikker på at du vil gå her nå? – Tja, ruta mi går nå her, er det en dum trasse? 

-Ja, for er det er observert mange ulv og bjørn i området, og mye sau er drept. – Ja, ja, da håper jeg råvdyra kjenner at jeg lukter dritt, sa jeg med smilet på lur 😂

Jeg har ikke spesielt lyst til å bli rovdyrfor, men å skyte disse dyra fordi jeg er litt skeptisk, er høl i hue. 

Andre steder i verden lever jordbruk og rovdyr side om side, det må vel vi også få til! Dersom jeg blir dyrefôr, kan det hende jeg hadde argumenter anderledes😂

Ser uansett frem til å gå inn i dyreriket👌

God onsdag! 

Hva kommer det av?

På min vandring Norge på langs, treffer jeg mange hyggelige mennesker. De kommer fra forskjellige land og har ulik bakgrunn. Felles for dem alle, er at de lurer på hva det er som får en akademiker uten stesans, til å gå Norge på langs. – Jeg skal samle historier om betydningen av å være i bevegelse, svarer jeg. Men det er skjelden svar godt nok.

«Ekstremturen» er sikkert resultatet av noe som skjedde i oppveksten din, var det en «hobbypsykolog» som forsøkte seg med.

Jeg trakk på skuldrene og kvitterte med, – kanskje det?

Påstanden har forfulgt meg og forsyrret nattesøvnen. Kanskje har han rett? Kanskje handler ikke turen min om å samle historier om å være i bevegelse, men om å forstå meg selv? Med fire måneder til rådighet, bør det være mulig å «dissikere» seg inn til noe av kjernen. Inn til alle minnene som har gjort meg til den jeg er i dag. Kanskje finner jeg ut av hva det er jeg holder på med til slutt? 

«Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Du er god du holder av meg, kjære Gud gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor.»

Hver kveld, før jeg lukket øynene for natten, ba jeg den aftenbønnen. Jeg ber fortsatt, men med litt andre ord.

Mitt barndomshjem var sommergult. Mor og fars leilighet lå i 1. etasje, og inneholdt et kjøkken med plass til fire stoler og et respatexbord, mine foreldres soverom, et lite bad med wc, en stue og et barnerom.

I 2. etasje bodde mine besteforeldre i en identisk leilighet. Rett over hodet mitt satt bestemor og bestefar og spilte bridge om kveldene. Når det var skøyteløp på TV, kunne jeg høre den svake lyden av de legendariske kommentatorene, Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Noen ganger hadde bestemor og bestefar besøk om kvelden, da lød det munter sang.

Fra tid til annen klirret det i glass når de gamle skålte i pjolter. Bestemor og bestefars stue var som en annen verden. Stemningen var bestandig god i andre etasje. Slik var det ikke alltid på barnerommet, et rektangulært værelse som målte 8 kvadratmeter. Avstanden fra dørstokken og bort til sengen var ikke lenger enn at en liten gutt i fart var i stand til å nå dynen uten å trå ned i gulvet mer enn en gang.

Rommet var malt i lyse farger. I det ene hjørnet sto det en gammel, rustrød kakkelovn. I taket hang det en lampe jeg husker lyste like sterkt som operasjonslampen på kirurgisk avdeling. Jeg er ikke i stand til å erindre når det skjedde, men på ett eller annet tidspunkt var det som om rommet våknet til liv! Det blankbonede linoleumgulvet «pustet». Å se på gulvet, var som å feste øyne på en hypnotisørs klokke som tikket og svingte taktfast frem og tilbake.

På et blunk kunne jeg befinne meg på Prekestolen . Det mektige fjellplatået på nordsiden av Lysefjorden i Forsand kommune i Rogaland var et populært turistmål, også for en liten gutt som drømte seg bort.

I drømmen gikk jeg målbevisst ut på platået. Da det kun gjensto noen få meter til det stupte ned, ålte jeg meg på alle fire lenger og lenger frem. Så satt jeg meg på kanten og så ned i den sugende avgrunnen. En ilende frykt for å tippe utfor fortonet seg som en kald pulserende bølge i magen. Dødskreftene trakk på meg, og en lengsel etter å kjenne den kalde bølgen, vokste seg sterk. En isende besettelsen næret en galskap i meg som hvisket; «Du må bøye deg lengre ut Cato, lengre, lengre…»

Det var ikke utsikten som fristet, men det å kjenne den bankende pulsen av skrekk et sted i mellomgulvet. Centimeter for centimeter flyttet jeg grensen, før jeg til slutt befant meg ytterst på kanten av stupet med bena hengende tunge og hjelpeløse utenfor. Jeg kjente tyngdekraften ta tak i føttene mine som kalde hender. Bena var snører det ikke var mulig å trekke opp, og føttene blylodd som trakk meg lengre og lengre ut mot kanten. Friksjonen mot det rue fjellet skrapte huden til blods. Jeg forsøkte å motvirke tyngdekraften ved å lene meg innover langs fjellplatået, men det var nytteløst. Millimeter for millimeter ble jeg trukket utover mot den sikre død. Dødspulsen banket i tinningen, og jeg våget knapt å puste. Det uunngåelige måtte skje, jeg vippet ut og over kanten.

I et rykk våknet jeg fra marerittet og satte meg opp i sengen. Jeg hadde bare én tanke i hodet, – jeg må opp å gå. Tidlig i livet oppdaget jeg at det vonde slapp taket når jeg gikk en tur. I aktivitet oppsto det drømmer som gav retning og innhold i tilværelsen.

God tirsdag! 

Gullfiskminne

Jeg lever i troen på at livet vil meg godt. Likevel er det jo uforutsigbart. Derfor forsøker jeg å gjøre det beste ut av det dagen gir, selv om bakken er bratt. 

Jeg er en priviligert middelaldrende mann, det er det ingen tvil om.  Livet har gitt meg mer enn jeg har drømt om.

Likevel, fra tid til annen, våkner jeg opp til en «møkkadag». Mørke skyer og krevende forhold utfordrer min glede og mitt overskudd. Slike dager blir noen ganger akkurat så «bedritne» som jeg fryktet. Da ser jeg bare frem til at de tar slutt. Kanskje er det trøbbel på jobben, i familien, vonter i kropp eller hue, som setter i gang elendigheten? Eller som jeg har opplevd den siste måneden, uker med bedritent turvær.

Når jeg dag etter dag er «lost» i fjellet, blåfrossen og melankolsk, er prosjektet bare et sorgens kapittel!

På slike dager trekker jeg beina oppunder meg i soveposen. Lett klynkende i fosterstilling, håper jeg bare å våkne opp fra «marerittet» hjemme i sengen min. 

Plutselig rykker jeg til og våkner. Det er morgen og en ny dag. Teltduken er stram og stille. Nattens ulende vindkast, og regnet som pisket mot teltduken, har mildnet. Jeg våkner til blå himmel og fuglesang. Bekken sildrer forbi, og det høres ut som om fjellet har åpnet en vakker dag for meg.

Akkurat i det jeg titter ut av teltet og ser fjellet «smile» til meg å «syng»: «Good morning sunshine», akkurat da, er all lidelse og angst glemt😁

Det ser ut som om det såkalte «gullfiskminne», gjenoppretter troen på at dagen og livet kan bli god igjen💓

Det er visst påvist at gullfisken faktisk husker lengre enn vi tror. Så begrepet «gullfiskminne», handler muligens mere om oss mennesker, enn om gullfisker.

For vi mennesker, i alle fall jeg, har evnen til  å glemme vonde og krevende dager.

En forfryst kropp, eller opplevelsen av å være «lost» i fjellet, ser det ut som om hodet evner å «glemme» ganske fort.

Det skal i alle fall ikke store lysglimtet til, før livet smiler til meg igjen etter noen møkkauker på tur. Kanskje er det på grunn av mitt «gullfiskminne»?

Jeg har tatt mål av meg å traske Norge på langs i fire måneder. Dersom det skal gå bra, er jeg helt avhengig av å glemme en del av den angsten, kulden og ensomheten jeg har opplevd så langt. For jeg orker rett og slett ikke å «bære» med meg hvor ille det er å være redd, kald og melankolsk.

Siden «gullfiskminne» ikke er en riktig beskrivelse av gullfiskens evne til å huske/glemme, bør vi kanskje ikke bruke begrepet for å beskrive menneskets evne til å glemme heller.

Jeg tror snarere det er riktig å snakke om at vi mennesker har en iboende tillit til livet! Det er derfor vi våger oss frem etter at stormen har stilnet.

Tilliten til vår neste og tilværelsen, genererer overskudd og tro på livets muligheter, til tross for all motgang og bedritent turvær.

Tilliten er livets bærende kraft! Vi våkner ikke opp i frykt for at vår familie, vår neste eller naturkreftene vil oss til livs! Nei, til tross for svik og isende kulde, seirer tilliten til den dagen som vi får.

Det er først når vår neste og livet har vist oss mistillit tilstrekkelige ganger, vi blir mestenkelige å trekker oss til bake. Det er  da alt bryter sammen.

Derfor tror jeg ikke det er «gullfiskminnet» som får oss til å våge oss frem til tross for alt det bedritne. Jeg tror det er menneskets iboende og grunnleggende tillit til at livet og de menneskene vi omgås, vil oss vel. Det er tilliten som får oss til igjen og igjen reise oss å gå videre.

Sårbare og presset reiser vi oss i tillit til at livet tar oss imot💓

Slik må det være, hvis ikke hadde vi dratt teltduken opp og skjult oss for alltid.

God tirsdag!