Gullfiskminne

Jeg lever i troen på at livet vil meg godt. Likevel er det jo uforutsigbart. Derfor forsøker jeg å gjøre det beste ut av det dagen gir, selv om bakken er bratt. 

Jeg er en priviligert middelaldrende mann, det er det ingen tvil om.  Livet har gitt meg mer enn jeg har drømt om.

Likevel, fra tid til annen, våkner jeg opp til en «møkkadag». Mørke skyer og krevende forhold utfordrer min glede og mitt overskudd. Slike dager blir noen ganger akkurat så «bedritne» som jeg fryktet. Da ser jeg bare frem til at de tar slutt. Kanskje er det trøbbel på jobben, i familien, vonter i kropp eller hue, som setter i gang elendigheten? Eller som jeg har opplevd den siste måneden, uker med bedritent turvær.

Når jeg dag etter dag er «lost» i fjellet, blåfrossen og melankolsk, er prosjektet bare et sorgens kapittel!

På slike dager trekker jeg beina oppunder meg i soveposen. Lett klynkende i fosterstilling, håper jeg bare å våkne opp fra «marerittet» hjemme i sengen min. 

Plutselig rykker jeg til og våkner. Det er morgen og en ny dag. Teltduken er stram og stille. Nattens ulende vindkast, og regnet som pisket mot teltduken, har mildnet. Jeg våkner til blå himmel og fuglesang. Bekken sildrer forbi, og det høres ut som om fjellet har åpnet en vakker dag for meg.

Akkurat i det jeg titter ut av teltet og ser fjellet «smile» til meg å «syng»: «Good morning sunshine», akkurat da, er all lidelse og angst glemt😁

Det ser ut som om det såkalte «gullfiskminne», gjenoppretter troen på at dagen og livet kan bli god igjen💓

Det er visst påvist at gullfisken faktisk husker lengre enn vi tror. Så begrepet «gullfiskminne», handler muligens mere om oss mennesker, enn om gullfisker.

For vi mennesker, i alle fall jeg, har evnen til  å glemme vonde og krevende dager.

En forfryst kropp, eller opplevelsen av å være «lost» i fjellet, ser det ut som om hodet evner å «glemme» ganske fort.

Det skal i alle fall ikke store lysglimtet til, før livet smiler til meg igjen etter noen møkkauker på tur. Kanskje er det på grunn av mitt «gullfiskminne»?

Jeg har tatt mål av meg å traske Norge på langs i fire måneder. Dersom det skal gå bra, er jeg helt avhengig av å glemme en del av den angsten, kulden og ensomheten jeg har opplevd så langt. For jeg orker rett og slett ikke å «bære» med meg hvor ille det er å være redd, kald og melankolsk.

Siden «gullfiskminne» ikke er en riktig beskrivelse av gullfiskens evne til å huske/glemme, bør vi kanskje ikke bruke begrepet for å beskrive menneskets evne til å glemme heller.

Jeg tror snarere det er riktig å snakke om at vi mennesker har en iboende tillit til livet! Det er derfor vi våger oss frem etter at stormen har stilnet.

Tilliten til vår neste og tilværelsen, genererer overskudd og tro på livets muligheter, til tross for all motgang og bedritent turvær.

Tilliten er livets bærende kraft! Vi våkner ikke opp i frykt for at vår familie, vår neste eller naturkreftene vil oss til livs! Nei, til tross for svik og isende kulde, seirer tilliten til den dagen som vi får.

Det er først når vår neste og livet har vist oss mistillit tilstrekkelige ganger, vi blir mestenkelige å trekker oss til bake. Det er  da alt bryter sammen.

Derfor tror jeg ikke det er «gullfiskminnet» som får oss til å våge oss frem til tross for alt det bedritne. Jeg tror det er menneskets iboende og grunnleggende tillit til at livet og de menneskene vi omgås, vil oss vel. Det er tilliten som får oss til igjen og igjen reise oss å gå videre.

Sårbare og presset reiser vi oss i tillit til at livet tar oss imot💓

Slik må det være, hvis ikke hadde vi dratt teltduken opp og skjult oss for alltid.

God tirsdag!