Hva kommer det av?

På min vandring Norge på langs, treffer jeg mange hyggelige mennesker. De kommer fra forskjellige land og har ulik bakgrunn. Felles for dem alle, er at de lurer på hva det er som får en akademiker uten stesans, til å gå Norge på langs. – Jeg skal samle historier om betydningen av å være i bevegelse, svarer jeg. Men det er skjelden svar godt nok.

«Ekstremturen» er sikkert resultatet av noe som skjedde i oppveksten din, var det en «hobbypsykolog» som forsøkte seg med.

Jeg trakk på skuldrene og kvitterte med, – kanskje det?

Påstanden har forfulgt meg og forsyrret nattesøvnen. Kanskje har han rett? Kanskje handler ikke turen min om å samle historier om å være i bevegelse, men om å forstå meg selv? Med fire måneder til rådighet, bør det være mulig å «dissikere» seg inn til noe av kjernen. Inn til alle minnene som har gjort meg til den jeg er i dag. Kanskje finner jeg ut av hva det er jeg holder på med til slutt? 

«Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Du er god du holder av meg, kjære Gud gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor.»

Hver kveld, før jeg lukket øynene for natten, ba jeg den aftenbønnen. Jeg ber fortsatt, men med litt andre ord.

Mitt barndomshjem var sommergult. Mor og fars leilighet lå i 1. etasje, og inneholdt et kjøkken med plass til fire stoler og et respatexbord, mine foreldres soverom, et lite bad med wc, en stue og et barnerom.

I 2. etasje bodde mine besteforeldre i en identisk leilighet. Rett over hodet mitt satt bestemor og bestefar og spilte bridge om kveldene. Når det var skøyteløp på TV, kunne jeg høre den svake lyden av de legendariske kommentatorene, Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Noen ganger hadde bestemor og bestefar besøk om kvelden, da lød det munter sang.

Fra tid til annen klirret det i glass når de gamle skålte i pjolter. Bestemor og bestefars stue var som en annen verden. Stemningen var bestandig god i andre etasje. Slik var det ikke alltid på barnerommet, et rektangulært værelse som målte 8 kvadratmeter. Avstanden fra dørstokken og bort til sengen var ikke lenger enn at en liten gutt i fart var i stand til å nå dynen uten å trå ned i gulvet mer enn en gang.

Rommet var malt i lyse farger. I det ene hjørnet sto det en gammel, rustrød kakkelovn. I taket hang det en lampe jeg husker lyste like sterkt som operasjonslampen på kirurgisk avdeling. Jeg er ikke i stand til å erindre når det skjedde, men på ett eller annet tidspunkt var det som om rommet våknet til liv! Det blankbonede linoleumgulvet «pustet». Å se på gulvet, var som å feste øyne på en hypnotisørs klokke som tikket og svingte taktfast frem og tilbake.

På et blunk kunne jeg befinne meg på Prekestolen . Det mektige fjellplatået på nordsiden av Lysefjorden i Forsand kommune i Rogaland var et populært turistmål, også for en liten gutt som drømte seg bort.

I drømmen gikk jeg målbevisst ut på platået. Da det kun gjensto noen få meter til det stupte ned, ålte jeg meg på alle fire lenger og lenger frem. Så satt jeg meg på kanten og så ned i den sugende avgrunnen. En ilende frykt for å tippe utfor fortonet seg som en kald pulserende bølge i magen. Dødskreftene trakk på meg, og en lengsel etter å kjenne den kalde bølgen, vokste seg sterk. En isende besettelsen næret en galskap i meg som hvisket; «Du må bøye deg lengre ut Cato, lengre, lengre…»

Det var ikke utsikten som fristet, men det å kjenne den bankende pulsen av skrekk et sted i mellomgulvet. Centimeter for centimeter flyttet jeg grensen, før jeg til slutt befant meg ytterst på kanten av stupet med bena hengende tunge og hjelpeløse utenfor. Jeg kjente tyngdekraften ta tak i føttene mine som kalde hender. Bena var snører det ikke var mulig å trekke opp, og føttene blylodd som trakk meg lengre og lengre ut mot kanten. Friksjonen mot det rue fjellet skrapte huden til blods. Jeg forsøkte å motvirke tyngdekraften ved å lene meg innover langs fjellplatået, men det var nytteløst. Millimeter for millimeter ble jeg trukket utover mot den sikre død. Dødspulsen banket i tinningen, og jeg våget knapt å puste. Det uunngåelige måtte skje, jeg vippet ut og over kanten.

I et rykk våknet jeg fra marerittet og satte meg opp i sengen. Jeg hadde bare én tanke i hodet, – jeg må opp å gå. Tidlig i livet oppdaget jeg at det vonde slapp taket når jeg gikk en tur. I aktivitet oppsto det drømmer som gav retning og innhold i tilværelsen.

God tirsdag!