Om det jeg tenker på når jeg går



Naturen tar nesten pusten fra meg. Norge på langs er en krevende, men  vakker tur. Da reinbukken dukket opp rett foran meg, sto hjertet stille i brystet.

Eller når jeg rigger meg til for kvelden en vakker dag i juli, da er det  som en drøm. Himmelen er høy og blå, og alt er stille. Dette er kvalitetstid som gir tid til refleksjon. 



Da jeg kom til Ferslia, ei hyggelig DNT hytte, ikke så langt fra Steinkjer (for å se litt stort på det), kom jeg i snakk med et  tyskt par. De gikk også Norge på langs.

-Hva tenker du på når du går?, lurte de på. De var nysgjerrige på en middelaldrene mann sine innerste tanker. – Tja, om jeg skal være ærlig, så har jeg den siste tiden «gått i barndommen», svart jeg. De så litt bekymret ut, så jeg skyndte meg å føye til med et smil: – Jeg er ikke dement altså. -Men den siste tiden har jeg tenkte mye på hvorfor livet mitt ble som det ble!

– For barn- og ungdomstiden syntes jeg var en krevende tid. Jeg ønsker meg ikke tilbake for alt i verden.

-Kan du ikke skrive om det i bloggen din da? Hvordan du hadde det som ung. Oppfordringen  virket oppriktig. Derfor bestemte jeg meg for å blogge om det jeg har tenket på gjennom all slags terreng. 

Ondskapens hotell

Jeg drømte mye som ung, og i fantasien kunne alt forvandles. Det skulle ikke mye til før mine apokalyptiske tanker ble satt i sving og satte full fyr i sinnet. Som ungdom behøvde jeg ikke se The Shining (Ondskapens hotell) for at det skulle gå kaldt nedover ryggen min. For i det øyeblikket jeg hørte filmmusikken, så jeg for meg de endeløse korridorene i det forlatte hotellet. Og plutselig, i det jeg rundet et hjørne i korridoren, dukket to likbleke tvillingjenter opp og lurte på om jeg vil leke. Ennå ser jeg filmen for meg uten å ha sett et glimt av den på mange år. Alt som skal til er noe strofer fra filmmusikken. Som barn skulle det adskillig mindre til. Når taklampen, med kirurgisk lys på barnerommet, fikk det nybonede linoleumsgulvet til å «puste», forsvant jeg som inn i en annen verden. Noen ganger også til et godt sted å være. Gulvet kunne forvandles til en varm afrikansk savanne, en vennlig og døsig plass i solen. Det var som om sommeren hadde blåst sin pust på det vakre stedet i en evighet og forvandlet bakken til en varm seng.

Gresset var mykt og jeg hørte lyden av havet som rullet opp på den hvite stranden. Rundt om i gresset tittet det frem store, søte markjordbær. Jeg kunne ligge på ryggen, rekke hånden ut å plukke de små delikatessene en hel formiddag uten å flytte meg. Det bugnet over og luften duftet av nypeblomster og markjordbær. Lodne humler brummet nostalgiske sommermelodier der de fløy fra prestekrage til nypeblomst og sanket lykkelige minner. Sommerfuglene klappet anerkjennende med hendene. Blomstene nikket smilende, og tok imot alle de flittige bestøverne som besøkte dem. Gresset var som varm flanell å ligge i. Alt var så vakkert, men de 8 rektangulære kvadratmeteren,  kunne som lyn fra klar himmel endre karakter, – til et truende sted. Da var utfordringen å komme seg trygt over fra dørstokken til sengen, uten å kjenne den iskalde hånden under sengen gripe om føttene mine. Linoleumen kunne når som helst «åpne» seg og sluke skrekkslagne barn med lyden av et «blupp, blupp». Et slikt forferdelig øyeblikk ville både se og høres ut som når tykk havregrøt koker opp.

Et par store seige bobler av melk og havre fyller seg med luft og sprekker, så var det bare noen rykninger igjen, som om noe beveget seg langt inne i den tykke grøten. Når som helst kunne jeg forsvinne, og ganske raskt ville folk glemme at det en gang i tiden hadde levd en gutt som het Cato. Det var en forferdelig tanke. Derfor var det så godt å høre mor si til meg når jeg kom hjem etter timer med lek; «Nå begynte jeg å lure på hvor det ble av deg.» Det var trygt å høre at jeg var savnet. Noen i verden tenkte det var fint at jeg var til, de var glad i meg. Dersom en grizzlybjørn

hadde angrepet meg, slitt hud og sener av kroppen min og etterlatt restene av guttekroppen i en blodpøl, ville noen i verden vært fra seg av sorg. Bestemor og bestefar ville sluttet å spille bridge og drikke pjolter. Mor og far ville slått av tv-en og sørget i flere dager. Kanskje ville de etter en tid snakket om at jeg sikkert ville blitt til noe stort om jeg hadde fått vokse opp? «Med en så levende fantasi, hadde han sikkert blitt en fremragende forfatter», kunne de voksne ha sagt. Det var en god tanke at jeg ville blitt savnet, men tanken på å bli utslettet var uutholdelig. Litt for ofte snek det eksistensielle marerittet seg inn på meg som livsfarlig gass i en gruvesjakt. Når marerittet var på sitt sterkeste våknet jeg i et rykk, og måtte opp å gå. Jeg går fortsatt. 

For etter en stund i bevegelse, kom/kommer roen tilbake og jeg kunne/kan legge meg til å sove igjen. Dypt nede i rem-søvnen fant/finner jeg hvile.

Kanskje er det derfor jeg går? Ja, jeg tror det.

God helg!