Articles from august 2019

SOS fra vindusrekka

I disse tider er det  skolestart. På min Norge på langs tur, har jeg fått tid til å tenke mye på min egen oppvekst og tid på skolen. Kort oppsummert: det var en krevende tid.

Jeg lukket ofte øynene for å drømme meg bort i barne- og ungdomsårene. Bakerst på vindusrekka lot jeg drømmene føre meg bort fra alt det vanskelige.

Å drømme var som å gå, og jeg gikk dit jeg ville. Med fantasiens veldige styrke kunne jeg bevege meg inn i den herligste virkelighet, akkurat når jeg behøvde det. Varme savanner med markjordbær eller hauger med isende hvit snø, alt var mulig i min verden. Jeg både døste i solen og akte i forfriskende fjelluft når jeg drømte. Bak lukkede øyne sløvet jeg ikke, men arbeidet for å finne mening og hvile i livet.

I våken tilstand ble jeg fra tid til annen hjemsøkt av en meningsløshet så tett som tåke. Opplevelsen av å bli «truet» inn i et fellesskap jeg ikke opplevde å være en del av, var slitsomt. For jeg passet rett og slett ikke inn. På skolen var lærerens snakkebobler uten innhold. De ga ikke svar på de spørsmål som oppsto i møte med verden, men i meg fantes det en evne til å forme nye historier.

Derfor tegnet og modellerte jeg ofte på kjøkkenbordet. Mine fargerike kruseduller var en ressurs for meningsskaping. I fantasien lå det et uforløst potensial som bar i seg kraften til å si noe ved hjelp av meningsbærende visuelle former.

Små og store skapende øyeblikk var en strategi for å håndtere det vanskelige i livet. Jeg var ikke flink til å tegne, men det gjorde ingen ting. For et barn som kjemper for å finne mening og tilhørighet, er det viktigste å bli sett og hørt. De tilsynelatende uferdige tegningene handlet ikke om å gjengi noe riktig, men om et SOS. Et «save our souls», var alt jeg ønsket å formidle. Min hensikt med å tegne og modellere, var å gi følelsen av å være forlatt i verdenen form som var begripelig for både gutten, og de han søkte hjelp hos.

Den formgivende aktiviteten var et rop om å få noen i tale, – en samtale til hjelp for engstelige gutter bakerst på vindusrekka. Kruseduller og figurer i plastelina gav distanse til noe jeg ønsket meg bort fra, men førte meg også nærmere det jeg savnet.

Erindringen om en liten gutt som ved kjøkkenbordet trillet plastelinaen mellom sine søkende hender, er derfor gode minner. Tidlig erfarte jeg at den kreative utfoldelsen bar i seg en frigjørende kraft. Det tilsynelatende kreative virvaret av form og farge, var ikke stillesittende tidsfordriv.

Som middelaldrende erfarer jeg at det å gå, har den samme virkning på meg som den kreative prosessen. I bevegelse kommer jeg inn i et kontemplativ og livgivende rom der mitt indre åpnes opp. I den fysiske aktiviteten krakelerer det vonde og lyset slippes inn i livet. Mange voksne har sluttet å tegne. De tenker om seg selv at de ikke er flinke nok. Det å gå handler ikke om å være flink. Da skal vi bare være oss selv, og sette det ene benet foran det andre. I den fysiske aktiviteten kan vi alle oppleve at både refleksjonsrommet og livsrommet åpnes.

Det å gå er en livsbejaende aktivitet som vikler ut det som er innsnevret i oss. I bevegelse erfarer både ung og gammel at livet blir lysere og tanken lettere! Både små og store «rønnere» har behov for å finne hvile i lyse og lette tanker.

God mandag!

Med eller uten staver?

– Du som går så mye, må få deg staver. Det er mye brukt av de som driver på med powerwalk.

Det er artig at folk lar seg engasjere av min Norge på langs tur, men powerwalk med staver…?

Det å gå fort med staver, er riktig nok bedre for skjelettet enn å løpe. Jeg bærer likevel på en ambivalens når det gjelder powerwalk med staver.

Jeg vet det ikke stemmer, men det ser ut som om de har lyst til å løpe, men de får det liksom ikke til.

Powerwalk er lidelse, rensket for estetikk. Med over- og underarm i 90 grader, og skuldrene oppunder ørene, langer de ut og tar bakken med hælen. Slimposer og akillessener tortureres til bristepunktet. Knær, lår, leggben og fotblad får vinkler det ikke skal være mulig å oppnå. Hele skjelettet vrir seg til et ugjenkjennelig rammeverk.

Powerwalkere ser ut som utsultede zombier på jakt etter friskt blod, en krysning av skiflygere og anorektiske gresshopper. Forskjellen på gresshopper og powerwalkere, er at powerwalkere ikke har forstått at det er mulig å ha luft under begge beina samtidig. De er som predestinert til et liv med en fot i bakken av gangen. Det er deres kall i livet! Hofter og rumpeparti forflytter seg fra den ene siden til den andre som i en Honoluludans på Hawaii. Men i motsetning til lekende og sensuelle hofter i bastskjørt, ser powerwalk bare dumt og vondt ut.

Men powerwalk bidrar faktisk til god fettforbrenning. Det er fordi kroppen i rask gange gis tid til å omdanne den gulaktige subcutisen, som skvulper under huden, til energi. Energien som hefter seg til våre kropper gjennom årenes løp, tar det lenger tid å hente frem enn høyoktandrivstoffet i en pose med rosinboller. Boller er raske karbohydrater. De fester seg med lynets hastighet til kroppen, men er også ypperlig «høyoktanbensin» for kropper i fysisk aktivitet. Forbrenningen begynner ikke før bevegelsene øker pulsen, og pusten går raskere. Så raskt må vi bevege oss at det perler seg med saltvann på hudoverflaten. Svette kalles det. Det finnes ingen Kvikk-Fix for oss som er glad i boller. Det holder ikke med nye joggesko og kompresjonstights i skapet. Vi må ut å gå, med eller uten staver.

fbt

På min Norge på langs tur, går jeg uten staver, men tidvis med tralle. Hva med deg? 

God helg!

Surströmming

Surströmming er en tradisjonell svensk rett. Det eneste jeg vet om retten, er at den stinker død og fordervelse. Forleden kom jeg til å tenke på Surströmming. Det slo meg at det er mulig å opparbeide den samme stanken på lange turer.

Etter over to måneder på tur, lukter jeg  råtten fisk. For å være helt presis, det er støvlene mine som stinker død og fordervelse. Resten av klærne lukter bare vondt.

Selve kropslukten har jeg slutet og bry meg om. Jeg inbilder meg at huden har en naturlig og personlig duft, og hører derfor ikke hjemme under kategorien råtten fisk. Det er altså kun støvlene som er utfordrende når det gjelder lukt.

Etter å ha surklet 10 timer i myr, skulle jeg gå inn i landskapet mellom Gressåmoen og Mortenlund på R74. Selve distansen var ikke på mere enn knappe 20 km, men terrenget var  en utfordring. Dype kløfter skar opp landskapet som bondens plog på et jorde. Etter nøye planlegging bestemte jeg meg for å følge høydekotene i overgangen krattskog og fjell. Da kunne jeg unngå de værste juvene. På min vei så jeg en lekker liten hvit reinkalv. 

En del av gevinsten med trassevalget, var at jeg skar unna myra. Myr betyr mer enn bare slit. Der finnes det også mygg, klegg og annet blodtørstig ulumskheter med vinger, snabel og huggtenner. Derfor var kartarbeid og rute valg særdeles viktig.

En som var kjent i området, hadde over lengre tid fulgt meg på GPS-sporingen via min blogg. Han sendte meg en sms:
– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😂

– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😲
Området jeg gikk i var vistnok det stedet med størst bjørnetetthet i Norge. Det var observert flere aktive bjørnehi der. Meldingen fikk hjertet til å stå stille i brystet. – Huff, sa jeg høyt i det lukkemuskelen nedentil streiket i noen sekunder. Men én skvett fra eller til i trusa, betyr ikke så mye etter over 60 dager på tur.

– Hemmm, krattskog blir det mye av på dette strekket, sa jeg høyt til meg selv. Da gikk det virkelig opp for meg! Bjørner liker seg vistnok også godt i krattskogen, dvs. i det området jeg hadde valgt for å unngå myr og blodtørstige skapninger i luften.

Det nærmet seg natt, og jeg satt opp teltet mitt. For å slippe å våkne til søkk våte støvler, tar jeg dem alltid inn i teltet. Der tørker de litt opp i løpet av natten. Akkurat denne natten, ble stanken av  Surströmming uutholdelig. Jeg forsøkte å puste gjennom munnen uten å koble på nesen. Trikset «stengte» lukten av råtten fisk ute. Det fungerte i to minutter, så måtte nesen kobles på igjen. Jeg fikk brekkninger og satt støvlene ut i natten.

Luften ble renset og søvnen snek seg innpå. Kroppen ble tung og snart var jeg i Nirvana.

Plutselig knaket det i en grein der ute. Så raslet det svakt i bjørkelblader, som om noen listet seg frem på store labber. Jeg ble lys våken som etter ei kanne med kruttsterk kaffe.

Hva forårsaket den lyden? Hodet var ikke i stand til å tenke på annet enn bjørnetetthet og stanken av Surströmming.

Har bjørnene i lia fått ferten av den råtten fisk?  Står de i ring rundt teltet mitt og sikler? Er dette mine siste sekunder i live før bjørnene raser inn for å slafse i seg den illeluktende sørpa?

Utenfor teltet var det kunn noen støvler. Selv bjørner ser forskjell på ei råtten fisk og et par støvler. Måltidet måtte med andre ord befinne seg inne i teltet.

Slik lå jeg og lyttet til lyder der ute i bjørneland. Søvn ble det ikke den natten. Da jeg tittet ut til morgensolen, hadde alle bjørnene gått i hiet sitt. Støvlene var søkk våte, men jeg var i live.

Slik går nu dagan 😂

God onsdag!

Pirayas

Det er 1. august og 61 dager siden jeg begynte å gå mot Nordkapp.

Selv om jeg er over Norges geografiske midtpunkt, er følelsene mine sammensatte. Jeg er taknemmelig for å ha fått muligheten til å gå denne turen. Samtidig gnages jeg av hvor uheldig det går an å være.  Skader, sykehusinnleggelse, en guffen 2-grads forbrenning og elendige forhold i fjellet, for å nevne noe🥵

Ingen av programmene med   «frilufts fantomet» Lars Monsen, har vist meg denne siden av turlivet.

I naturprogrammene med Monsen og alle de andre heltene, så biter fisken, solen skinner og alt er idyll. Heltene sovner ved bålet som gnistrer mot himmelen, og våkner utvilte i teltet. Etter en morgenstrekk, kokes det kaffe og frokosten inntas. Slik er det ikke for meg🥵

«Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Linjene fra Sigbjørn Obstfelder dikt, «Jeg ser», synes jeg er treffende.

Jeg ser de samme «kulissene» som Monsen. Likevel er alt så underlig, som om jeg befinner meg på en annen klode.

Min virkelighetsbeskrivelse av å være på tur (så langt), likner ikke på TV-programmene jeg har sett, eller turskildringer jeg har lest på glanset papir.

Jeg kan ikke late som min Norge på langs virkelighet er noe annet enn det den er, vond………Joda vakker også, men det er vanskelig å få øye på skjønnheten akkurat nå…

For så langt har min tur først og fremst vært vond, dernest vakker. Jeg hadde håpet det ville endre seg, men nei! Dramaet tok seg opp da klegg store som glefsende pirayas, slet av bit for bit av ulltrøye og naken hud. Jeg slo rundt meg som i en MMA kamp. Mot slik motstand er alt lov, men ingen ting hjelper.

Til slutt, da temperaturen viste 35 grader i skyggen, segnet jeg sammen i en pøl av blod, svette og fortvilelse. I det pannebrasken tok bakken, ble alt så underlig. Resten av dagen var som i en annen verden, bare bruddstykker var klare.

I denne stund, skrives jeg ut fra St. Olavs hjerteavdeling. Her finnes ikke en eneste glefsende piraya, bare empatiske klinikere i hvite og grønne frakker.

Hjertet og årene rundt er undersøkt av de beste legene, utstyrt med den råeste teknologien. Jeg har det skriftlig, 💓 er 100% friskt 😎

Midt i all «lidelsen» jeg til nå har opplevd, skjer det mye vakkert.

Jeg møter ansikter og hender som vil hjelpe. Jeg får sms, mms, FB-meldinger, telefoner, besøk og hjelp fra lek, lærd og folk jeg ikke kjenner. Alt er en empatisk «bevegelse» . Slikt blir det gode historier av.

Da jeg lå «lenket» til sykesengen med ledninger festet til kroppen, var det noen som beveget seg til meg.

Jeg var omtåket og i smerte, men fikk stotret frem, – Kan du hjelpe meg opp i sengen, føler meg ikke helt i form…

– Klart jeg kan, svart sykepleieren! – Bare si fra om det skulle være noe mer. Da gikk det virkelig opp for meg! Bloggens navn, «Klart jeg kan», handler ikke om at amatøren Cato stålsetter seg og når sitt mål, men om vår avhengighet.

«Klart jeg kan», handler om å se sin neste å bidra når livet er krevende. «Klart jeg kan» handler om å ha tillit til at noen vil rekke ut en hånd når egne krefter tar slutt. Med erfaring om at folk stiller opp, reiser jeg meg og sier forsiktig, men oppriktig:
Klart jeg kan gå Norge på langs😎

God torsdag