Pirayas

Det er 1. august og 61 dager siden jeg begynte å gå mot Nordkapp.

Selv om jeg er over Norges geografiske midtpunkt, er følelsene mine sammensatte. Jeg er taknemmelig for å ha fått muligheten til å gå denne turen. Samtidig gnages jeg av hvor uheldig det går an å være.  Skader, sykehusinnleggelse, en guffen 2-grads forbrenning og elendige forhold i fjellet, for å nevne noe🥵

Ingen av programmene med   «frilufts fantomet» Lars Monsen, har vist meg denne siden av turlivet.

I naturprogrammene med Monsen og alle de andre heltene, så biter fisken, solen skinner og alt er idyll. Heltene sovner ved bålet som gnistrer mot himmelen, og våkner utvilte i teltet. Etter en morgenstrekk, kokes det kaffe og frokosten inntas. Slik er det ikke for meg🥵

«Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Linjene fra Sigbjørn Obstfelder dikt, «Jeg ser», synes jeg er treffende.

Jeg ser de samme «kulissene» som Monsen. Likevel er alt så underlig, som om jeg befinner meg på en annen klode.

Min virkelighetsbeskrivelse av å være på tur (så langt), likner ikke på TV-programmene jeg har sett, eller turskildringer jeg har lest på glanset papir.

Jeg kan ikke late som min Norge på langs virkelighet er noe annet enn det den er, vond………Joda vakker også, men det er vanskelig å få øye på skjønnheten akkurat nå…

For så langt har min tur først og fremst vært vond, dernest vakker. Jeg hadde håpet det ville endre seg, men nei! Dramaet tok seg opp da klegg store som glefsende pirayas, slet av bit for bit av ulltrøye og naken hud. Jeg slo rundt meg som i en MMA kamp. Mot slik motstand er alt lov, men ingen ting hjelper.

Til slutt, da temperaturen viste 35 grader i skyggen, segnet jeg sammen i en pøl av blod, svette og fortvilelse. I det pannebrasken tok bakken, ble alt så underlig. Resten av dagen var som i en annen verden, bare bruddstykker var klare.

I denne stund, skrives jeg ut fra St. Olavs hjerteavdeling. Her finnes ikke en eneste glefsende piraya, bare empatiske klinikere i hvite og grønne frakker.

Hjertet og årene rundt er undersøkt av de beste legene, utstyrt med den råeste teknologien. Jeg har det skriftlig, 💓 er 100% friskt 😎

Midt i all «lidelsen» jeg til nå har opplevd, skjer det mye vakkert.

Jeg møter ansikter og hender som vil hjelpe. Jeg får sms, mms, FB-meldinger, telefoner, besøk og hjelp fra lek, lærd og folk jeg ikke kjenner. Alt er en empatisk «bevegelse» . Slikt blir det gode historier av.

Da jeg lå «lenket» til sykesengen med ledninger festet til kroppen, var det noen som beveget seg til meg.

Jeg var omtåket og i smerte, men fikk stotret frem, – Kan du hjelpe meg opp i sengen, føler meg ikke helt i form…

– Klart jeg kan, svart sykepleieren! – Bare si fra om det skulle være noe mer. Da gikk det virkelig opp for meg! Bloggens navn, «Klart jeg kan», handler ikke om at amatøren Cato stålsetter seg og når sitt mål, men om vår avhengighet.

«Klart jeg kan», handler om å se sin neste å bidra når livet er krevende. «Klart jeg kan» handler om å ha tillit til at noen vil rekke ut en hånd når egne krefter tar slutt. Med erfaring om at folk stiller opp, reiser jeg meg og sier forsiktig, men oppriktig:
Klart jeg kan gå Norge på langs😎

God torsdag