Surströmming

Surströmming er en tradisjonell svensk rett. Det eneste jeg vet om retten, er at den stinker død og fordervelse. Forleden kom jeg til å tenke på Surströmming. Det slo meg at det er mulig å opparbeide den samme stanken på lange turer.

Etter over to måneder på tur, lukter jeg  råtten fisk. For å være helt presis, det er støvlene mine som stinker død og fordervelse. Resten av klærne lukter bare vondt.

Selve kropslukten har jeg slutet og bry meg om. Jeg inbilder meg at huden har en naturlig og personlig duft, og hører derfor ikke hjemme under kategorien råtten fisk. Det er altså kun støvlene som er utfordrende når det gjelder lukt.

Etter å ha surklet 10 timer i myr, skulle jeg gå inn i landskapet mellom Gressåmoen og Mortenlund på R74. Selve distansen var ikke på mere enn knappe 20 km, men terrenget var  en utfordring. Dype kløfter skar opp landskapet som bondens plog på et jorde. Etter nøye planlegging bestemte jeg meg for å følge høydekotene i overgangen krattskog og fjell. Da kunne jeg unngå de værste juvene. På min vei så jeg en lekker liten hvit reinkalv. 

En del av gevinsten med trassevalget, var at jeg skar unna myra. Myr betyr mer enn bare slit. Der finnes det også mygg, klegg og annet blodtørstig ulumskheter med vinger, snabel og huggtenner. Derfor var kartarbeid og rute valg særdeles viktig.

En som var kjent i området, hadde over lengre tid fulgt meg på GPS-sporingen via min blogg. Han sendte meg en sms:
– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😂

– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😲
Området jeg gikk i var vistnok det stedet med størst bjørnetetthet i Norge. Det var observert flere aktive bjørnehi der. Meldingen fikk hjertet til å stå stille i brystet. – Huff, sa jeg høyt i det lukkemuskelen nedentil streiket i noen sekunder. Men én skvett fra eller til i trusa, betyr ikke så mye etter over 60 dager på tur.

– Hemmm, krattskog blir det mye av på dette strekket, sa jeg høyt til meg selv. Da gikk det virkelig opp for meg! Bjørner liker seg vistnok også godt i krattskogen, dvs. i det området jeg hadde valgt for å unngå myr og blodtørstige skapninger i luften.

Det nærmet seg natt, og jeg satt opp teltet mitt. For å slippe å våkne til søkk våte støvler, tar jeg dem alltid inn i teltet. Der tørker de litt opp i løpet av natten. Akkurat denne natten, ble stanken av  Surströmming uutholdelig. Jeg forsøkte å puste gjennom munnen uten å koble på nesen. Trikset «stengte» lukten av råtten fisk ute. Det fungerte i to minutter, så måtte nesen kobles på igjen. Jeg fikk brekkninger og satt støvlene ut i natten.

Luften ble renset og søvnen snek seg innpå. Kroppen ble tung og snart var jeg i Nirvana.

Plutselig knaket det i en grein der ute. Så raslet det svakt i bjørkelblader, som om noen listet seg frem på store labber. Jeg ble lys våken som etter ei kanne med kruttsterk kaffe.

Hva forårsaket den lyden? Hodet var ikke i stand til å tenke på annet enn bjørnetetthet og stanken av Surströmming.

Har bjørnene i lia fått ferten av den råtten fisk?  Står de i ring rundt teltet mitt og sikler? Er dette mine siste sekunder i live før bjørnene raser inn for å slafse i seg den illeluktende sørpa?

Utenfor teltet var det kunn noen støvler. Selv bjørner ser forskjell på ei råtten fisk og et par støvler. Måltidet måtte med andre ord befinne seg inne i teltet.

Slik lå jeg og lyttet til lyder der ute i bjørneland. Søvn ble det ikke den natten. Da jeg tittet ut til morgensolen, hadde alle bjørnene gått i hiet sitt. Støvlene var søkk våte, men jeg var i live.

Slik går nu dagan 😂

God onsdag!