SOS fra vindusrekka

I disse tider er det  skolestart. På min Norge på langs tur, har jeg fått tid til å tenke mye på min egen oppvekst og tid på skolen. Kort oppsummert: det var en krevende tid.

Jeg lukket ofte øynene for å drømme meg bort i barne- og ungdomsårene. Bakerst på vindusrekka lot jeg drømmene føre meg bort fra alt det vanskelige.

Å drømme var som å gå, og jeg gikk dit jeg ville. Med fantasiens veldige styrke kunne jeg bevege meg inn i den herligste virkelighet, akkurat når jeg behøvde det. Varme savanner med markjordbær eller hauger med isende hvit snø, alt var mulig i min verden. Jeg både døste i solen og akte i forfriskende fjelluft når jeg drømte. Bak lukkede øyne sløvet jeg ikke, men arbeidet for å finne mening og hvile i livet.

I våken tilstand ble jeg fra tid til annen hjemsøkt av en meningsløshet så tett som tåke. Opplevelsen av å bli «truet» inn i et fellesskap jeg ikke opplevde å være en del av, var slitsomt. For jeg passet rett og slett ikke inn. På skolen var lærerens snakkebobler uten innhold. De ga ikke svar på de spørsmål som oppsto i møte med verden, men i meg fantes det en evne til å forme nye historier.

Derfor tegnet og modellerte jeg ofte på kjøkkenbordet. Mine fargerike kruseduller var en ressurs for meningsskaping. I fantasien lå det et uforløst potensial som bar i seg kraften til å si noe ved hjelp av meningsbærende visuelle former.

Små og store skapende øyeblikk var en strategi for å håndtere det vanskelige i livet. Jeg var ikke flink til å tegne, men det gjorde ingen ting. For et barn som kjemper for å finne mening og tilhørighet, er det viktigste å bli sett og hørt. De tilsynelatende uferdige tegningene handlet ikke om å gjengi noe riktig, men om et SOS. Et «save our souls», var alt jeg ønsket å formidle. Min hensikt med å tegne og modellere, var å gi følelsen av å være forlatt i verdenen form som var begripelig for både gutten, og de han søkte hjelp hos.

Den formgivende aktiviteten var et rop om å få noen i tale, – en samtale til hjelp for engstelige gutter bakerst på vindusrekka. Kruseduller og figurer i plastelina gav distanse til noe jeg ønsket meg bort fra, men førte meg også nærmere det jeg savnet.

Erindringen om en liten gutt som ved kjøkkenbordet trillet plastelinaen mellom sine søkende hender, er derfor gode minner. Tidlig erfarte jeg at den kreative utfoldelsen bar i seg en frigjørende kraft. Det tilsynelatende kreative virvaret av form og farge, var ikke stillesittende tidsfordriv.

Som middelaldrende erfarer jeg at det å gå, har den samme virkning på meg som den kreative prosessen. I bevegelse kommer jeg inn i et kontemplativ og livgivende rom der mitt indre åpnes opp. I den fysiske aktiviteten krakelerer det vonde og lyset slippes inn i livet. Mange voksne har sluttet å tegne. De tenker om seg selv at de ikke er flinke nok. Det å gå handler ikke om å være flink. Da skal vi bare være oss selv, og sette det ene benet foran det andre. I den fysiske aktiviteten kan vi alle oppleve at både refleksjonsrommet og livsrommet åpnes.

Det å gå er en livsbejaende aktivitet som vikler ut det som er innsnevret i oss. I bevegelse erfarer både ung og gammel at livet blir lysere og tanken lettere! Både små og store «rønnere» har behov for å finne hvile i lyse og lette tanker.

God mandag!