Articles from september 2019

Rå målgang!

Fytti, dette var rått! Å gå i mål på Nordkapp til heiarop, norske flagg og champagne, kan anbefales.

Nå er jeg både glad og stolt. For dette har jeg gravd dypt for å få til. Over en distanse på ca. 3000 km, har både kropp og psyke blitt tynet til det ytterste i fire mnd. 

Den 1. juni 2019 begynte jeg å gå fra Lindesnes mot Nordkapp. Den 29. september kom jeg frem. Nå skal jeg unne meg noen rolige dager å fordøye alle de «rå» opplevelsene. Så blir det nok både foredrag og bok.

Jeg vil avslutte dette «Klart jeg kan»- prosjektet slik jeg begynte, med noen refleksjoner.

Uttrykket «rå», er definitivt det ordet som er brukt flest ganger av de som har kommentert turen min på FB. Ordet gir meg gode assosiasjoner, og noen rå «skikkelser » dukker opp i hodet. Hvilke som popper opp hos deg, avhenger av dine preferanser.

Any way. Det er oppmuntrende å lese på FB: – Du er så rå Cato!

Men hva betyr det?
Hva vil det si å være rå?

For å komme på sporet, gjorde jeg noen googlesøk.

Når utrykket «rå» brukes for å beskrive en person, handler det visstnok om at vedkomne er røff, uvøren, kul, ekstraordinær, fantastisk, usensurert og ekte.

Da jeg leste listen over adjektiv, rødmet jeg litt. For det ble rett og slett for mye av det gode. Klart jeg synes det er stas når noen beskriver meg som rå, men det blir også litt kleint.

Det var spesielt én beskrivelse som gjorde meg rak i ryggen og varm i hjertet. Det å være EKTE trumfer alt, i alle fall i min verden. Ekte, er rett og slett et honnørord.

Ja, når min nekrolog en dag skal skrives, håper jeg å bli beskrevet som ekte!

Er det noe de siste mnd har vært, så er det nettopp det, ekte. For hvert skritt jeg tok, var det som om jeg kom nærmere noe i meg selv, kjernen av det som virkelig er Cato.

Derfor har denne reisen lært meg mer om meg selv enn om fjell og vidde.

Langt fra folk i fjellet, forsto jeg raskt at det ikke hjalp å late som om jeg hadde full kontroll i tåke, storm, isende kulde eller brennende hete.

Akkurat da handlet det kun om å være ekte. Forholdene krevde at jeg snakket sant om min situasjon, og ikke falt for fristelsen til å leke Monsen!

Dersom jeg hadde ikledd meg Monsen-imaget eller en av de andre «maskene», hadde jeg bare lurt meg selv.

Det å gjemme seg bak «tøff i tryne»- masken, bringer ikke noe godt med seg når livet er krevende.

Det jeg måtte lære meg veldig raskt, var å ikke skjule meg for virkeligheten bak «masken». Jeg måtte erkjenne situasjonen, å ta den på alvor som meg.

Det er ikke anderledes i den trivielle hverdagen. Akkurat nå befinner vi oss alle på en eller annen «tur», hit eller dit. Vi møter vekslende forhold. For livet kan være krevende for både Monsen, deg og meg.

Vi må forholde oss til jobb og familie, renter og avdrag, sykdom og tap. Spørsmålet er hvordan vi gjør det.

Etter mange år bak masken, kan det oppleves som truende å komme frem som seg selv.

Manuset til vår image-modell har vi pugget så intenst, at vi er distansert fra oss selv. Til slutt glemmer vi at maskene vi bærer ikke er oss.

«Klart jeg kan»- prosjektet har derfor handlet om å samle på ekte «maske-løse» historier. Dette er fortellinger som bærer i seg motets kraft. 

Min «mission» fremover vil være å dele disse historiene. Dette er fortellinger som gjør oss rette i ryggen og klare i blikket. Fortellinger som genererer håp, og bidrar til at vi orker og «stå han av» når livets storm herjer!

Før jeg begynte å gå, bestemte jeg meg for å være ærlige på min vei mot Nordkapp. Derfor våget jeg å vise meg som en sårbar amatør. Jeg gikk på snørra og rotet meg bort, for så å reise meg med tårevåt øyne og finne rett kurs.

Det var rett og slett en ekte og rå opplevelse 😎

Denne råskapen bidro til at jeg ikke bare fant meg selv, men jeg ble også funnet av min neste💓

Nå skal historiene samles og formidles. Jeg vil selfølgelig aldri kunnne skrive om min tur som Lars Monsen. Men, jeg kan skrive en ekte «Klart jeg kan»- historie om Cato’s reise.

Det har jeg tenkt å gjøre også!

For det er noe befriende ved det å være ekte. Ja, det er rett og slett en rå opplevelse.

Takk for at du fulgte meg på turen, og lykke til som RÅ!

God søndag 💓






Oppløpet

Jippi, jeg er på oppløpet 🇧🇻

I skrivende stund befinner jeg meg i Honningsvåg. Jeg ligger på ryggen og ser i taket. Klart jeg kan det etter å ha tilbakelagt distansen mellom Lindesnes og Nordkapp😂

Jeg tror faktisk kroppen kan ha  godt av å slappe litt av nå👌. Med kun 31km igjen, ska jeg gå noen trygge km hver dag, for så å sette nedslaget på Nordkapp lørdag den 28.09 kl. 14:00. Målgang blir direktesendte på P1 Buskerud og FB 🇧🇻

Den siste mnd har jeg gått ca. 30 – 40 km om dagen. Derfor er det ikke så rart at det «skriker»  i beina, og at jeg er godt forsynt av naturopplevelser. Tanken på å komme tilbake til sivilisasjonen, gjør meg yr av glede.

«Klart jeg kan gå Norge på langs», har vært et krevende prosjekt. Fire mnd over fjell og vidde, langs stinett og vei, har krevd mye av meg.

Ja, turen har vært så krevende at jeg har måttet be om hjelp for å komme meg på beina etter å ha ligget nede.

Det var ikke mye lyd i meg, men jeg fikk stotret frem: – Kan du hjelpe meg? Hver gang har noen svart: – Klart jeg kan!

Slikt blir det gode historier av, og disse ønsker jeg nå å dele med alle som vil høre/lese💓

Da jeg postet på FB at jeg skulle gå ektremdistansen Norge på langs, var det mange som beskrev «Klart jeg kan» som Cato sitt «macho» prosjekt.

– Jasså, du skal vise verden at du har litt testosteron igjen, flekse med musklene og vise deg frem.

Kanskje var det en del av min motivasjon, men det ble ikke mye «fleksing». Jeg har delt gnagsår, sykehusopphold, brannsår, betennelser, dehydrering og tårevåt øyne.

Fra første dag har jeg vært ærlig med mine utfordringer og avhengighet.

Jeg har delt betydningen av min nestes trøstende ord og hender.

Prosjektet «Klart jeg kan», har altså ikke handlet om å vise seg som macho og full av testosteron.

Jeg har blogget sant om det jeg  makter, men også om hvor viktig min neste er når kreftene tok slutt. For det finnes alltid en grense for hva vi orker. Hvor grensen går, vil avhenge av våre ressurser.

Sikkert er det at vi alltid orker mer enn vi tror. Derfor skal vi hverken være redde for å utfordre våre grenser, eller spørre om hjelp når grensen er nådd.

«Klart jeg kan» handler om å anerkjenne sin styrke, men også vissheten om at vi er omgitt av mennesker som stiller opp for oss.

Det er disse erfaringer og historier jeg nå vil dele i foredrag og bok💓

God søndag! 



Klovnen

– Jeg fatter ikke hvordan du greier å holde humøret oppe Cato! Du ler, selv når alt går imot.

Ja, jeg ler mye, både for meg selv og offentlig. Men hva handler denne latteren om? Hvorfor le, når alt går imot? Når gnagsår, brannsår, dehydrering, kulde og matmangel har skviset ut alt av krefter? Hvorfor oppføre seg som en «klovn» når «sekken på ryggen» er tung av livets alvor?

Å le av seg selv, handler om å gi slipp på selvhøytideligheten. Når jeg byr på meg selv med ablegøyer og klovneri i store og små sammenhenger, er det noe som forløses.

Det å le av seg selv er frigjørende, men klovneri handler ikke bare om humor.

Latteren er kun den ene siden av mitt klovneri. Min grunnantagelse er at de morsomste klovnene blant oss, også er de mest melankolske.

Bak det gøyale ansiktet med rød nese, skjuler det seg også et lidende menneske. Klovneri handler ikke først og fremst om lykke, men om det som ligger bakenfor, – smerte!

Lykke er når klovnen uten sminke og sin røde nese, opplever øyeblikk uten å hjemsøkes av livets smertelige «hvorfor». Lykke er øyeblikket da livsrommet helt uventet åpner seg.

Derfor er klovneri overlevelse. Det handler om å balansere mørke og lys slik at ikke alt blir natt! For meg er klovneriet et lys på min sti og en lykt for min fot når livsterrenget er krevende. 

Det er noe frigjørende med klovneriet. Klovneri er en strategi for hvordan håndtere livssmerte og melankoli. Klovneri får små menneskebarn til å reise seg og gå de famlende stegene alene og oppreist over parkettgulv og dørstokker.

I latter og begeistring lokker klovneriet barnet til å utvikle stadige høyere kneløft. Så på en helt vanlig dag reiser barnet seg og går ut i livets manesje for klovneri og overlevelse i verden.

I skrivende stund har jeg ca. 510 km igjen av min Norge på langs tur. Dersom du ser en «klovn» langs veien som snakker og ler ut i luften, så er det kanskje meg. Jeg forsøker bare å holde bena i gang helt opp til Nordkapp 😎

God søndag 💓

Det er over nå!

”Norge er kåret til verdens lykkeligste land”, sto det med fete typer på NRK sine nettsider. Men ble jeg lykkeligere av den grunn? Øker serotoninnivået mellom synapsene og kjenner jeg noe rush av dopamin når jeg tenker på den lykkelige nyheten som ble formidlet i ”WORLD HAPPINESS REPORT ”? 

Nei!

Den gode nyheten er ikke i stand til å få meg ut av soveposen i dag. For akkurat nå er signalstoffet mellom synapsene i hjernen min, som mobildekningen på min siste monsteretappe i fjellet, fullstendig fravendende.

Nedstemtheten slipper ikke taket, og jeg ligger som i stabilt sideleie  i teltet og hulker.

Det er ikke lett å bevege seg når man er ulykkelig. Tanken på å nå Nordkapp er som borte i den sorgtunge «tåka». Målet er der, men i dag er jeg ikke i stand til å se det.

Jeg er bare ulykkelig og sorgtung.

Forskningen viser at det er flere faktorer som er typiske for lykkelige mennesker. Det handler blant annet om relasjoner.

Ingen behøver å forske seg frem til at et lykkelig mennesker oftest står i en nær relasjon, det erfarer vi. For vi mennesker er relasjonsvesener, det er jo selve grunnlaget for slekters gang.

Selv står jeg i flere relasjoner som gjør meg lykkelig.

Hoccih, familiens labradoodle er min beste venn på fire bein. Vår relasjon har gjort livet mitt lyst.

Men da jeg var på mitt svakeste, utsultet og nedkjørt, fikk jeg meldingen på min Garmin InReach satellitt.

– Det er slutt!

– Det er over nå!

– Hoccih er dø!

Så trakk jeg bena inn under meg i soveposen og gråt. Jeg «revnet» innvendig og hulket som bare små ulykkelige gutter gjør.

Livet er sårbart, også for hunder. Den hurtigvoksende svulsten i buken, gjorde livet til Hoccih smertefullt. Derfor lot de hjemme henne få slippe.

Men det er så vondt. Kroppen min er som bly, jeg er ulykkelig. Derfor  gråter jeg min sorg ut langt inne i fjellet.

Øynene blir røde og hovne, men det gjør faktisk godt. For midt i det vonde skimter jeg noe vakkert.

Jeg ser hvor heldig jeg er som har hatt en venn💓

Jeg ser hvor heldig jeg er som har en familie💓

I den trivielle hverdagen tar jeg mine relasjoner for gitt, og glemmer hvor sjørt livet er. For det er ikke bare våre firbente venner som dør. Vi dør også.

Akkurat nå, med mine tårevåte øyne, ser jeg hvor viktig det er å ta vare på de relasjonene jeg står i.

Livets rikdom er det ansikt som møter mitt ansikt, øynene som ser meg, hender som søker mine, de ord, og stummende stille øyeblikk jeg får dele med de jeg er glad i.

I møte med sorgen over tapet av Hoccih, er det som om jeg blir litt klokere💓

God søndag💓