Det er over nå!

”Norge er kåret til verdens lykkeligste land”, sto det med fete typer på NRK sine nettsider. Men ble jeg lykkeligere av den grunn? Øker serotoninnivået mellom synapsene og kjenner jeg noe rush av dopamin når jeg tenker på den lykkelige nyheten som ble formidlet i ”WORLD HAPPINESS REPORT ”? 

Nei!

Den gode nyheten er ikke i stand til å få meg ut av soveposen i dag. For akkurat nå er signalstoffet mellom synapsene i hjernen min, som mobildekningen på min siste monsteretappe i fjellet, fullstendig fravendende.

Nedstemtheten slipper ikke taket, og jeg ligger som i stabilt sideleie  i teltet og hulker.

Det er ikke lett å bevege seg når man er ulykkelig. Tanken på å nå Nordkapp er som borte i den sorgtunge «tåka». Målet er der, men i dag er jeg ikke i stand til å se det.

Jeg er bare ulykkelig og sorgtung.

Forskningen viser at det er flere faktorer som er typiske for lykkelige mennesker. Det handler blant annet om relasjoner.

Ingen behøver å forske seg frem til at et lykkelig mennesker oftest står i en nær relasjon, det erfarer vi. For vi mennesker er relasjonsvesener, det er jo selve grunnlaget for slekters gang.

Selv står jeg i flere relasjoner som gjør meg lykkelig.

Hoccih, familiens labradoodle er min beste venn på fire bein. Vår relasjon har gjort livet mitt lyst.

Men da jeg var på mitt svakeste, utsultet og nedkjørt, fikk jeg meldingen på min Garmin InReach satellitt.

– Det er slutt!

– Det er over nå!

– Hoccih er dø!

Så trakk jeg bena inn under meg i soveposen og gråt. Jeg «revnet» innvendig og hulket som bare små ulykkelige gutter gjør.

Livet er sårbart, også for hunder. Den hurtigvoksende svulsten i buken, gjorde livet til Hoccih smertefullt. Derfor lot de hjemme henne få slippe.

Men det er så vondt. Kroppen min er som bly, jeg er ulykkelig. Derfor  gråter jeg min sorg ut langt inne i fjellet.

Øynene blir røde og hovne, men det gjør faktisk godt. For midt i det vonde skimter jeg noe vakkert.

Jeg ser hvor heldig jeg er som har hatt en venn💓

Jeg ser hvor heldig jeg er som har en familie💓

I den trivielle hverdagen tar jeg mine relasjoner for gitt, og glemmer hvor sjørt livet er. For det er ikke bare våre firbente venner som dør. Vi dør også.

Akkurat nå, med mine tårevåte øyne, ser jeg hvor viktig det er å ta vare på de relasjonene jeg står i.

Livets rikdom er det ansikt som møter mitt ansikt, øynene som ser meg, hender som søker mine, de ord, og stummende stille øyeblikk jeg får dele med de jeg er glad i.

I møte med sorgen over tapet av Hoccih, er det som om jeg blir litt klokere💓

God søndag💓