Klovnen

– Jeg fatter ikke hvordan du greier å holde humøret oppe Cato! Du ler, selv når alt går imot.

Ja, jeg ler mye, både for meg selv og offentlig. Men hva handler denne latteren om? Hvorfor le, når alt går imot? Når gnagsår, brannsår, dehydrering, kulde og matmangel har skviset ut alt av krefter? Hvorfor oppføre seg som en «klovn» når «sekken på ryggen» er tung av livets alvor?

Å le av seg selv, handler om å gi slipp på selvhøytideligheten. Når jeg byr på meg selv med ablegøyer og klovneri i store og små sammenhenger, er det noe som forløses.

Det å le av seg selv er frigjørende, men klovneri handler ikke bare om humor.

Latteren er kun den ene siden av mitt klovneri. Min grunnantagelse er at de morsomste klovnene blant oss, også er de mest melankolske.

Bak det gøyale ansiktet med rød nese, skjuler det seg også et lidende menneske. Klovneri handler ikke først og fremst om lykke, men om det som ligger bakenfor, – smerte!

Lykke er når klovnen uten sminke og sin røde nese, opplever øyeblikk uten å hjemsøkes av livets smertelige «hvorfor». Lykke er øyeblikket da livsrommet helt uventet åpner seg.

Derfor er klovneri overlevelse. Det handler om å balansere mørke og lys slik at ikke alt blir natt! For meg er klovneriet et lys på min sti og en lykt for min fot når livsterrenget er krevende. 

Det er noe frigjørende med klovneriet. Klovneri er en strategi for hvordan håndtere livssmerte og melankoli. Klovneri får små menneskebarn til å reise seg og gå de famlende stegene alene og oppreist over parkettgulv og dørstokker.

I latter og begeistring lokker klovneriet barnet til å utvikle stadige høyere kneløft. Så på en helt vanlig dag reiser barnet seg og går ut i livets manesje for klovneri og overlevelse i verden.

I skrivende stund har jeg ca. 510 km igjen av min Norge på langs tur. Dersom du ser en «klovn» langs veien som snakker og ler ut i luften, så er det kanskje meg. Jeg forsøker bare å holde bena i gang helt opp til Nordkapp 😎

God søndag 💓