«Hjelp jeg gjesper»

VY og apostlenes hester tok meg denne uken til et stort auditorium med masse folk.

Det er ikke det morsomste jeg er med på, men seminarer er likevel  en del av den profesjonelle  jobbhverdagen for mange av oss.

Av en eller annen grunn begynner jeg alltid å gjespe når foredragsholderen entrer podiet og luften etter en tid fortettes av karbondioksid.

I det  jeg finner min plass i auditoriet, «skrur» jeg derfor alltid på det reflektoriske og interesserte uttrykket. Sannheten er at det meste bakenfor «poker-trynet» er et annet sted.

Trikset for ikke og stemples som uinteressert, er å gjespe uten og åpne munnen. Jeg kan dette! Med hodet litt på skakke gjør jeg munnhulen stor, trekker haken litt tilbake og svelger gjespen.

Under foredragene tar jeg gjerne en imaginær Norge på langs tur, eller til en av mine favoritt restauranter. For Norge er et vakkert land og Bagatelle var i alle fall en gang i tiden, en nydelig restaurant i Bygdøy alle’. 

En annen strategi jeg griper til når gjespen utfordrer, er å fordype meg i en tekst. Akkurat nå sitter jeg derfor og skriver dette blogginnlegget med en finger på min IPhone. 

Alt skjer selvfølgelig diskré og under bordet. Over bordet og på podiet, ser jeg gestikulerende hender og store snakkebobler uten «innhold».

 «Når krisen rammer» er åpenbart et viktig tema, men i dag er det som om alt i rommet er mutet ned! Det finnes mange typer krise!

På et tidspunkt i min tilværelse, var det som om hele livet var uten «lyd og farge». Bare tanken på å være tilstede i ulike kollegiale sammenhenger, gav meg store stressutslett i ansiktet. Jeg var rammet av en livskrise.

Ja, det ble så ille at jeg måtte smøres med reseptpålagt salve to ganger om dagen. Svelget var tørt og slimhinnene gjorde opprør. Det var på den tiden jeg ble storforbruker av astmamedisin og kortisonsalve. 

Jeg var «vippkunden» som en gang før hver sommerferien fikk frikortet tilsendt i posten. 

Det var da jeg besluttet å ha «generalforsamling» med meg selv. Eneste sak på innkallingen var: it’s time for a change!

Objektivt sett var livet storartet, men jeg var likevel ikke «tilstede». Min erkjennelse var at livet er for kort til å være fraværende. Gjespende og lettere frustrert «hoppet jeg av», og fant meg noe nytt å gjøre!

Så lenge livet og oppgavene gir mening, kan jeg selvfølgelig fra tid til annen tåle en gjesp eller to. Men å rave rundt som i søvne er ikke et alternativ.

I skrivende stund er jeg ved ukeslutt i møte med gode kollegaer fra Sjømannskirken. Både jobben og møtet gir mening, og jeg plages ikke lenger så ofte av gjespen.

Snart skal vi øve på sangene som skal synges på årets julebord. Det blir artig. Når halsen om ikke så lenge blir tørr, har jeg tenkt å ta turen innom mikrobryggeriet til min kollega for å smake på julebrygget hans.

For meg er kortreiste turer til familie og gode kollegaer det mest meningsfulle jeg er med på.

God fredag!