Ukategorisert

Klovnen

– Jeg fatter ikke hvordan du greier å holde humøret oppe Cato! Du ler, selv når alt går imot.

Ja, jeg ler mye, både for meg selv og offentlig. Men hva handler denne latteren om? Hvorfor le, når alt går imot? Når gnagsår, brannsår, dehydrering, kulde og matmangel har skviset ut alt av krefter? Hvorfor oppføre seg som en «klovn» når «sekken på ryggen» er tung av livets alvor?

Å le av seg selv, handler om å gi slipp på selvhøytideligheten. Når jeg byr på meg selv med ablegøyer og klovneri i store og små sammenhenger, er det noe som forløses.

Det å le av seg selv er frigjørende, men klovneri handler ikke bare om humor.

Latteren er kun den ene siden av mitt klovneri. Min grunnantagelse er at de morsomste klovnene blant oss, også er de mest melankolske.

Bak det gøyale ansiktet med rød nese, skjuler det seg også et lidende menneske. Klovneri handler ikke først og fremst om lykke, men om det som ligger bakenfor, – smerte!

Lykke er når klovnen uten sminke og sin røde nese, opplever øyeblikk uten å hjemsøkes av livets smertelige «hvorfor». Lykke er øyeblikket da livsrommet helt uventet åpner seg.

Derfor er klovneri overlevelse. Det handler om å balansere mørke og lys slik at ikke alt blir natt! For meg er klovneriet et lys på min sti og en lykt for min fot når livsterrenget er krevende. 

Det er noe frigjørende med klovneriet. Klovneri er en strategi for hvordan håndtere livssmerte og melankoli. Klovneri får små menneskebarn til å reise seg og gå de famlende stegene alene og oppreist over parkettgulv og dørstokker.

I latter og begeistring lokker klovneriet barnet til å utvikle stadige høyere kneløft. Så på en helt vanlig dag reiser barnet seg og går ut i livets manesje for klovneri og overlevelse i verden.

I skrivende stund har jeg ca. 510 km igjen av min Norge på langs tur. Dersom du ser en «klovn» langs veien som snakker og ler ut i luften, så er det kanskje meg. Jeg forsøker bare å holde bena i gang helt opp til Nordkapp 😎

God søndag 💓

Det er over nå!

”Norge er kåret til verdens lykkeligste land”, sto det med fete typer på NRK sine nettsider. Men ble jeg lykkeligere av den grunn? Øker serotoninnivået mellom synapsene og kjenner jeg noe rush av dopamin når jeg tenker på den lykkelige nyheten som ble formidlet i ”WORLD HAPPINESS REPORT ”? 

Nei!

Den gode nyheten er ikke i stand til å få meg ut av soveposen i dag. For akkurat nå er signalstoffet mellom synapsene i hjernen min, som mobildekningen på min siste monsteretappe i fjellet, fullstendig fravendende.

Nedstemtheten slipper ikke taket, og jeg ligger som i stabilt sideleie  i teltet og hulker.

Det er ikke lett å bevege seg når man er ulykkelig. Tanken på å nå Nordkapp er som borte i den sorgtunge «tåka». Målet er der, men i dag er jeg ikke i stand til å se det.

Jeg er bare ulykkelig og sorgtung.

Forskningen viser at det er flere faktorer som er typiske for lykkelige mennesker. Det handler blant annet om relasjoner.

Ingen behøver å forske seg frem til at et lykkelig mennesker oftest står i en nær relasjon, det erfarer vi. For vi mennesker er relasjonsvesener, det er jo selve grunnlaget for slekters gang.

Selv står jeg i flere relasjoner som gjør meg lykkelig.

Hoccih, familiens labradoodle er min beste venn på fire bein. Vår relasjon har gjort livet mitt lyst.

Men da jeg var på mitt svakeste, utsultet og nedkjørt, fikk jeg meldingen på min Garmin InReach satellitt.

– Det er slutt!

– Det er over nå!

– Hoccih er dø!

Så trakk jeg bena inn under meg i soveposen og gråt. Jeg «revnet» innvendig og hulket som bare små ulykkelige gutter gjør.

Livet er sårbart, også for hunder. Den hurtigvoksende svulsten i buken, gjorde livet til Hoccih smertefullt. Derfor lot de hjemme henne få slippe.

Men det er så vondt. Kroppen min er som bly, jeg er ulykkelig. Derfor  gråter jeg min sorg ut langt inne i fjellet.

Øynene blir røde og hovne, men det gjør faktisk godt. For midt i det vonde skimter jeg noe vakkert.

Jeg ser hvor heldig jeg er som har hatt en venn💓

Jeg ser hvor heldig jeg er som har en familie💓

I den trivielle hverdagen tar jeg mine relasjoner for gitt, og glemmer hvor sjørt livet er. For det er ikke bare våre firbente venner som dør. Vi dør også.

Akkurat nå, med mine tårevåte øyne, ser jeg hvor viktig det er å ta vare på de relasjonene jeg står i.

Livets rikdom er det ansikt som møter mitt ansikt, øynene som ser meg, hender som søker mine, de ord, og stummende stille øyeblikk jeg får dele med de jeg er glad i.

I møte med sorgen over tapet av Hoccih, er det som om jeg blir litt klokere💓

God søndag💓





SOS fra vindusrekka

I disse tider er det  skolestart. På min Norge på langs tur, har jeg fått tid til å tenke mye på min egen oppvekst og tid på skolen. Kort oppsummert: det var en krevende tid.

Jeg lukket ofte øynene for å drømme meg bort i barne- og ungdomsårene. Bakerst på vindusrekka lot jeg drømmene føre meg bort fra alt det vanskelige.

Å drømme var som å gå, og jeg gikk dit jeg ville. Med fantasiens veldige styrke kunne jeg bevege meg inn i den herligste virkelighet, akkurat når jeg behøvde det. Varme savanner med markjordbær eller hauger med isende hvit snø, alt var mulig i min verden. Jeg både døste i solen og akte i forfriskende fjelluft når jeg drømte. Bak lukkede øyne sløvet jeg ikke, men arbeidet for å finne mening og hvile i livet.

I våken tilstand ble jeg fra tid til annen hjemsøkt av en meningsløshet så tett som tåke. Opplevelsen av å bli «truet» inn i et fellesskap jeg ikke opplevde å være en del av, var slitsomt. For jeg passet rett og slett ikke inn. På skolen var lærerens snakkebobler uten innhold. De ga ikke svar på de spørsmål som oppsto i møte med verden, men i meg fantes det en evne til å forme nye historier.

Derfor tegnet og modellerte jeg ofte på kjøkkenbordet. Mine fargerike kruseduller var en ressurs for meningsskaping. I fantasien lå det et uforløst potensial som bar i seg kraften til å si noe ved hjelp av meningsbærende visuelle former.

Små og store skapende øyeblikk var en strategi for å håndtere det vanskelige i livet. Jeg var ikke flink til å tegne, men det gjorde ingen ting. For et barn som kjemper for å finne mening og tilhørighet, er det viktigste å bli sett og hørt. De tilsynelatende uferdige tegningene handlet ikke om å gjengi noe riktig, men om et SOS. Et «save our souls», var alt jeg ønsket å formidle. Min hensikt med å tegne og modellere, var å gi følelsen av å være forlatt i verdenen form som var begripelig for både gutten, og de han søkte hjelp hos.

Den formgivende aktiviteten var et rop om å få noen i tale, – en samtale til hjelp for engstelige gutter bakerst på vindusrekka. Kruseduller og figurer i plastelina gav distanse til noe jeg ønsket meg bort fra, men førte meg også nærmere det jeg savnet.

Erindringen om en liten gutt som ved kjøkkenbordet trillet plastelinaen mellom sine søkende hender, er derfor gode minner. Tidlig erfarte jeg at den kreative utfoldelsen bar i seg en frigjørende kraft. Det tilsynelatende kreative virvaret av form og farge, var ikke stillesittende tidsfordriv.

Som middelaldrende erfarer jeg at det å gå, har den samme virkning på meg som den kreative prosessen. I bevegelse kommer jeg inn i et kontemplativ og livgivende rom der mitt indre åpnes opp. I den fysiske aktiviteten krakelerer det vonde og lyset slippes inn i livet. Mange voksne har sluttet å tegne. De tenker om seg selv at de ikke er flinke nok. Det å gå handler ikke om å være flink. Da skal vi bare være oss selv, og sette det ene benet foran det andre. I den fysiske aktiviteten kan vi alle oppleve at både refleksjonsrommet og livsrommet åpnes.

Det å gå er en livsbejaende aktivitet som vikler ut det som er innsnevret i oss. I bevegelse erfarer både ung og gammel at livet blir lysere og tanken lettere! Både små og store «rønnere» har behov for å finne hvile i lyse og lette tanker.

God mandag!

Med eller uten staver?

– Du som går så mye, må få deg staver. Det er mye brukt av de som driver på med powerwalk.

Det er artig at folk lar seg engasjere av min Norge på langs tur, men powerwalk med staver…?

Det å gå fort med staver, er riktig nok bedre for skjelettet enn å løpe. Jeg bærer likevel på en ambivalens når det gjelder powerwalk med staver.

Jeg vet det ikke stemmer, men det ser ut som om de har lyst til å løpe, men de får det liksom ikke til.

Powerwalk er lidelse, rensket for estetikk. Med over- og underarm i 90 grader, og skuldrene oppunder ørene, langer de ut og tar bakken med hælen. Slimposer og akillessener tortureres til bristepunktet. Knær, lår, leggben og fotblad får vinkler det ikke skal være mulig å oppnå. Hele skjelettet vrir seg til et ugjenkjennelig rammeverk.

Powerwalkere ser ut som utsultede zombier på jakt etter friskt blod, en krysning av skiflygere og anorektiske gresshopper. Forskjellen på gresshopper og powerwalkere, er at powerwalkere ikke har forstått at det er mulig å ha luft under begge beina samtidig. De er som predestinert til et liv med en fot i bakken av gangen. Det er deres kall i livet! Hofter og rumpeparti forflytter seg fra den ene siden til den andre som i en Honoluludans på Hawaii. Men i motsetning til lekende og sensuelle hofter i bastskjørt, ser powerwalk bare dumt og vondt ut.

Men powerwalk bidrar faktisk til god fettforbrenning. Det er fordi kroppen i rask gange gis tid til å omdanne den gulaktige subcutisen, som skvulper under huden, til energi. Energien som hefter seg til våre kropper gjennom årenes løp, tar det lenger tid å hente frem enn høyoktandrivstoffet i en pose med rosinboller. Boller er raske karbohydrater. De fester seg med lynets hastighet til kroppen, men er også ypperlig «høyoktanbensin» for kropper i fysisk aktivitet. Forbrenningen begynner ikke før bevegelsene øker pulsen, og pusten går raskere. Så raskt må vi bevege oss at det perler seg med saltvann på hudoverflaten. Svette kalles det. Det finnes ingen Kvikk-Fix for oss som er glad i boller. Det holder ikke med nye joggesko og kompresjonstights i skapet. Vi må ut å gå, med eller uten staver.

fbt

På min Norge på langs tur, går jeg uten staver, men tidvis med tralle. Hva med deg? 

God helg!

Surströmming

Surströmming er en tradisjonell svensk rett. Det eneste jeg vet om retten, er at den stinker død og fordervelse. Forleden kom jeg til å tenke på Surströmming. Det slo meg at det er mulig å opparbeide den samme stanken på lange turer.

Etter over to måneder på tur, lukter jeg  råtten fisk. For å være helt presis, det er støvlene mine som stinker død og fordervelse. Resten av klærne lukter bare vondt.

Selve kropslukten har jeg slutet og bry meg om. Jeg inbilder meg at huden har en naturlig og personlig duft, og hører derfor ikke hjemme under kategorien råtten fisk. Det er altså kun støvlene som er utfordrende når det gjelder lukt.

Etter å ha surklet 10 timer i myr, skulle jeg gå inn i landskapet mellom Gressåmoen og Mortenlund på R74. Selve distansen var ikke på mere enn knappe 20 km, men terrenget var  en utfordring. Dype kløfter skar opp landskapet som bondens plog på et jorde. Etter nøye planlegging bestemte jeg meg for å følge høydekotene i overgangen krattskog og fjell. Da kunne jeg unngå de værste juvene. På min vei så jeg en lekker liten hvit reinkalv. 

En del av gevinsten med trassevalget, var at jeg skar unna myra. Myr betyr mer enn bare slit. Der finnes det også mygg, klegg og annet blodtørstig ulumskheter med vinger, snabel og huggtenner. Derfor var kartarbeid og rute valg særdeles viktig.

En som var kjent i området, hadde over lengre tid fulgt meg på GPS-sporingen via min blogg. Han sendte meg en sms:
– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😂

– Utmerket trassevalget for dem som ønsker å bli spist av bjørn 😲
Området jeg gikk i var vistnok det stedet med størst bjørnetetthet i Norge. Det var observert flere aktive bjørnehi der. Meldingen fikk hjertet til å stå stille i brystet. – Huff, sa jeg høyt i det lukkemuskelen nedentil streiket i noen sekunder. Men én skvett fra eller til i trusa, betyr ikke så mye etter over 60 dager på tur.

– Hemmm, krattskog blir det mye av på dette strekket, sa jeg høyt til meg selv. Da gikk det virkelig opp for meg! Bjørner liker seg vistnok også godt i krattskogen, dvs. i det området jeg hadde valgt for å unngå myr og blodtørstige skapninger i luften.

Det nærmet seg natt, og jeg satt opp teltet mitt. For å slippe å våkne til søkk våte støvler, tar jeg dem alltid inn i teltet. Der tørker de litt opp i løpet av natten. Akkurat denne natten, ble stanken av  Surströmming uutholdelig. Jeg forsøkte å puste gjennom munnen uten å koble på nesen. Trikset «stengte» lukten av råtten fisk ute. Det fungerte i to minutter, så måtte nesen kobles på igjen. Jeg fikk brekkninger og satt støvlene ut i natten.

Luften ble renset og søvnen snek seg innpå. Kroppen ble tung og snart var jeg i Nirvana.

Plutselig knaket det i en grein der ute. Så raslet det svakt i bjørkelblader, som om noen listet seg frem på store labber. Jeg ble lys våken som etter ei kanne med kruttsterk kaffe.

Hva forårsaket den lyden? Hodet var ikke i stand til å tenke på annet enn bjørnetetthet og stanken av Surströmming.

Har bjørnene i lia fått ferten av den råtten fisk?  Står de i ring rundt teltet mitt og sikler? Er dette mine siste sekunder i live før bjørnene raser inn for å slafse i seg den illeluktende sørpa?

Utenfor teltet var det kunn noen støvler. Selv bjørner ser forskjell på ei råtten fisk og et par støvler. Måltidet måtte med andre ord befinne seg inne i teltet.

Slik lå jeg og lyttet til lyder der ute i bjørneland. Søvn ble det ikke den natten. Da jeg tittet ut til morgensolen, hadde alle bjørnene gått i hiet sitt. Støvlene var søkk våte, men jeg var i live.

Slik går nu dagan 😂

God onsdag!

Pirayas

Det er 1. august og 61 dager siden jeg begynte å gå mot Nordkapp.

Selv om jeg er over Norges geografiske midtpunkt, er følelsene mine sammensatte. Jeg er taknemmelig for å ha fått muligheten til å gå denne turen. Samtidig gnages jeg av hvor uheldig det går an å være.  Skader, sykehusinnleggelse, en guffen 2-grads forbrenning og elendige forhold i fjellet, for å nevne noe🥵

Ingen av programmene med   «frilufts fantomet» Lars Monsen, har vist meg denne siden av turlivet.

I naturprogrammene med Monsen og alle de andre heltene, så biter fisken, solen skinner og alt er idyll. Heltene sovner ved bålet som gnistrer mot himmelen, og våkner utvilte i teltet. Etter en morgenstrekk, kokes det kaffe og frokosten inntas. Slik er det ikke for meg🥵

«Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underlig…»

Linjene fra Sigbjørn Obstfelder dikt, «Jeg ser», synes jeg er treffende.

Jeg ser de samme «kulissene» som Monsen. Likevel er alt så underlig, som om jeg befinner meg på en annen klode.

Min virkelighetsbeskrivelse av å være på tur (så langt), likner ikke på TV-programmene jeg har sett, eller turskildringer jeg har lest på glanset papir.

Jeg kan ikke late som min Norge på langs virkelighet er noe annet enn det den er, vond………Joda vakker også, men det er vanskelig å få øye på skjønnheten akkurat nå…

For så langt har min tur først og fremst vært vond, dernest vakker. Jeg hadde håpet det ville endre seg, men nei! Dramaet tok seg opp da klegg store som glefsende pirayas, slet av bit for bit av ulltrøye og naken hud. Jeg slo rundt meg som i en MMA kamp. Mot slik motstand er alt lov, men ingen ting hjelper.

Til slutt, da temperaturen viste 35 grader i skyggen, segnet jeg sammen i en pøl av blod, svette og fortvilelse. I det pannebrasken tok bakken, ble alt så underlig. Resten av dagen var som i en annen verden, bare bruddstykker var klare.

I denne stund, skrives jeg ut fra St. Olavs hjerteavdeling. Her finnes ikke en eneste glefsende piraya, bare empatiske klinikere i hvite og grønne frakker.

Hjertet og årene rundt er undersøkt av de beste legene, utstyrt med den råeste teknologien. Jeg har det skriftlig, 💓 er 100% friskt 😎

Midt i all «lidelsen» jeg til nå har opplevd, skjer det mye vakkert.

Jeg møter ansikter og hender som vil hjelpe. Jeg får sms, mms, FB-meldinger, telefoner, besøk og hjelp fra lek, lærd og folk jeg ikke kjenner. Alt er en empatisk «bevegelse» . Slikt blir det gode historier av.

Da jeg lå «lenket» til sykesengen med ledninger festet til kroppen, var det noen som beveget seg til meg.

Jeg var omtåket og i smerte, men fikk stotret frem, – Kan du hjelpe meg opp i sengen, føler meg ikke helt i form…

– Klart jeg kan, svart sykepleieren! – Bare si fra om det skulle være noe mer. Da gikk det virkelig opp for meg! Bloggens navn, «Klart jeg kan», handler ikke om at amatøren Cato stålsetter seg og når sitt mål, men om vår avhengighet.

«Klart jeg kan», handler om å se sin neste å bidra når livet er krevende. «Klart jeg kan» handler om å ha tillit til at noen vil rekke ut en hånd når egne krefter tar slutt. Med erfaring om at folk stiller opp, reiser jeg meg og sier forsiktig, men oppriktig:
Klart jeg kan gå Norge på langs😎

God torsdag 

Rett på tryne…

I tilfelle noen har reagert på at jeg har beveget meg med en hastighet på 31kilometer i timen. (Bloggen: på siden, «Her er jeg nå» ) 🥵

Her kommer forklaringen. Jeg befant meg i en sykebil som humpet seg nedover fra høyfjellet 😲

Da jeg kom til meg selv, lå jeg med nesa godt plantet i steinura. Av grunner legen ikke har funnet ut av ennå, svimet jeg plutselig av. Møtet med bakken førte til noen utvendige «endringer» i panna. Det vil ordne seg. Jeg er mer bekymret for hjernerystelsen, for den er ikke god. Er lagt inn på Levanger sykehus for diverse prøver.

Akkurat nå er jeg langt nede, men da kan det jo bare gå oppover igjen🤗De neste dagene vil gi svar. Lever i håpet, men helsa først💓

God helg! 

Om det jeg tenker på når jeg går



Naturen tar nesten pusten fra meg. Norge på langs er en krevende, men  vakker tur. Da reinbukken dukket opp rett foran meg, sto hjertet stille i brystet.

Eller når jeg rigger meg til for kvelden en vakker dag i juli, da er det  som en drøm. Himmelen er høy og blå, og alt er stille. Dette er kvalitetstid som gir tid til refleksjon. 



Da jeg kom til Ferslia, ei hyggelig DNT hytte, ikke så langt fra Steinkjer (for å se litt stort på det), kom jeg i snakk med et  tyskt par. De gikk også Norge på langs.

-Hva tenker du på når du går?, lurte de på. De var nysgjerrige på en middelaldrene mann sine innerste tanker. – Tja, om jeg skal være ærlig, så har jeg den siste tiden «gått i barndommen», svart jeg. De så litt bekymret ut, så jeg skyndte meg å føye til med et smil: – Jeg er ikke dement altså. -Men den siste tiden har jeg tenkte mye på hvorfor livet mitt ble som det ble!

– For barn- og ungdomstiden syntes jeg var en krevende tid. Jeg ønsker meg ikke tilbake for alt i verden.

-Kan du ikke skrive om det i bloggen din da? Hvordan du hadde det som ung. Oppfordringen  virket oppriktig. Derfor bestemte jeg meg for å blogge om det jeg har tenket på gjennom all slags terreng. 

Ondskapens hotell

Jeg drømte mye som ung, og i fantasien kunne alt forvandles. Det skulle ikke mye til før mine apokalyptiske tanker ble satt i sving og satte full fyr i sinnet. Som ungdom behøvde jeg ikke se The Shining (Ondskapens hotell) for at det skulle gå kaldt nedover ryggen min. For i det øyeblikket jeg hørte filmmusikken, så jeg for meg de endeløse korridorene i det forlatte hotellet. Og plutselig, i det jeg rundet et hjørne i korridoren, dukket to likbleke tvillingjenter opp og lurte på om jeg vil leke. Ennå ser jeg filmen for meg uten å ha sett et glimt av den på mange år. Alt som skal til er noe strofer fra filmmusikken. Som barn skulle det adskillig mindre til. Når taklampen, med kirurgisk lys på barnerommet, fikk det nybonede linoleumsgulvet til å «puste», forsvant jeg som inn i en annen verden. Noen ganger også til et godt sted å være. Gulvet kunne forvandles til en varm afrikansk savanne, en vennlig og døsig plass i solen. Det var som om sommeren hadde blåst sin pust på det vakre stedet i en evighet og forvandlet bakken til en varm seng.

Gresset var mykt og jeg hørte lyden av havet som rullet opp på den hvite stranden. Rundt om i gresset tittet det frem store, søte markjordbær. Jeg kunne ligge på ryggen, rekke hånden ut å plukke de små delikatessene en hel formiddag uten å flytte meg. Det bugnet over og luften duftet av nypeblomster og markjordbær. Lodne humler brummet nostalgiske sommermelodier der de fløy fra prestekrage til nypeblomst og sanket lykkelige minner. Sommerfuglene klappet anerkjennende med hendene. Blomstene nikket smilende, og tok imot alle de flittige bestøverne som besøkte dem. Gresset var som varm flanell å ligge i. Alt var så vakkert, men de 8 rektangulære kvadratmeteren,  kunne som lyn fra klar himmel endre karakter, – til et truende sted. Da var utfordringen å komme seg trygt over fra dørstokken til sengen, uten å kjenne den iskalde hånden under sengen gripe om føttene mine. Linoleumen kunne når som helst «åpne» seg og sluke skrekkslagne barn med lyden av et «blupp, blupp». Et slikt forferdelig øyeblikk ville både se og høres ut som når tykk havregrøt koker opp.

Et par store seige bobler av melk og havre fyller seg med luft og sprekker, så var det bare noen rykninger igjen, som om noe beveget seg langt inne i den tykke grøten. Når som helst kunne jeg forsvinne, og ganske raskt ville folk glemme at det en gang i tiden hadde levd en gutt som het Cato. Det var en forferdelig tanke. Derfor var det så godt å høre mor si til meg når jeg kom hjem etter timer med lek; «Nå begynte jeg å lure på hvor det ble av deg.» Det var trygt å høre at jeg var savnet. Noen i verden tenkte det var fint at jeg var til, de var glad i meg. Dersom en grizzlybjørn

hadde angrepet meg, slitt hud og sener av kroppen min og etterlatt restene av guttekroppen i en blodpøl, ville noen i verden vært fra seg av sorg. Bestemor og bestefar ville sluttet å spille bridge og drikke pjolter. Mor og far ville slått av tv-en og sørget i flere dager. Kanskje ville de etter en tid snakket om at jeg sikkert ville blitt til noe stort om jeg hadde fått vokse opp? «Med en så levende fantasi, hadde han sikkert blitt en fremragende forfatter», kunne de voksne ha sagt. Det var en god tanke at jeg ville blitt savnet, men tanken på å bli utslettet var uutholdelig. Litt for ofte snek det eksistensielle marerittet seg inn på meg som livsfarlig gass i en gruvesjakt. Når marerittet var på sitt sterkeste våknet jeg i et rykk, og måtte opp å gå. Jeg går fortsatt. 

For etter en stund i bevegelse, kom/kommer roen tilbake og jeg kunne/kan legge meg til å sove igjen. Dypt nede i rem-søvnen fant/finner jeg hvile.

Kanskje er det derfor jeg går? Ja, jeg tror det.

God helg!

Bjørn og ulv!

  • Hei, er det du som går Norge på langs😲? Stedets informant er lokalkjente i fjellenen jeg nå går inn i. – Ja, det er meg😎 Hun så bekymret ut! – Huff og huff, er du sikker på at du vil gå her nå? – Tja, ruta mi går nå her, er det en dum trasse? 

-Ja, for er det er observert mange ulv og bjørn i området, og mye sau er drept. – Ja, ja, da håper jeg råvdyra kjenner at jeg lukter dritt, sa jeg med smilet på lur 😂

Jeg har ikke spesielt lyst til å bli rovdyrfor, men å skyte disse dyra fordi jeg er litt skeptisk, er høl i hue. 

Andre steder i verden lever jordbruk og rovdyr side om side, det må vel vi også få til! Dersom jeg blir dyrefôr, kan det hende jeg hadde argumenter anderledes😂

Ser uansett frem til å gå inn i dyreriket👌

God onsdag! 

Hva kommer det av?

På min vandring Norge på langs, treffer jeg mange hyggelige mennesker. De kommer fra forskjellige land og har ulik bakgrunn. Felles for dem alle, er at de lurer på hva det er som får en akademiker uten stesans, til å gå Norge på langs. – Jeg skal samle historier om betydningen av å være i bevegelse, svarer jeg. Men det er skjelden svar godt nok.

«Ekstremturen» er sikkert resultatet av noe som skjedde i oppveksten din, var det en «hobbypsykolog» som forsøkte seg med.

Jeg trakk på skuldrene og kvitterte med, – kanskje det?

Påstanden har forfulgt meg og forsyrret nattesøvnen. Kanskje har han rett? Kanskje handler ikke turen min om å samle historier om å være i bevegelse, men om å forstå meg selv? Med fire måneder til rådighet, bør det være mulig å «dissikere» seg inn til noe av kjernen. Inn til alle minnene som har gjort meg til den jeg er i dag. Kanskje finner jeg ut av hva det er jeg holder på med til slutt? 

«Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Du er god du holder av meg, kjære Gud gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor.»

Hver kveld, før jeg lukket øynene for natten, ba jeg den aftenbønnen. Jeg ber fortsatt, men med litt andre ord.

Mitt barndomshjem var sommergult. Mor og fars leilighet lå i 1. etasje, og inneholdt et kjøkken med plass til fire stoler og et respatexbord, mine foreldres soverom, et lite bad med wc, en stue og et barnerom.

I 2. etasje bodde mine besteforeldre i en identisk leilighet. Rett over hodet mitt satt bestemor og bestefar og spilte bridge om kveldene. Når det var skøyteløp på TV, kunne jeg høre den svake lyden av de legendariske kommentatorene, Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Noen ganger hadde bestemor og bestefar besøk om kvelden, da lød det munter sang.

Fra tid til annen klirret det i glass når de gamle skålte i pjolter. Bestemor og bestefars stue var som en annen verden. Stemningen var bestandig god i andre etasje. Slik var det ikke alltid på barnerommet, et rektangulært værelse som målte 8 kvadratmeter. Avstanden fra dørstokken og bort til sengen var ikke lenger enn at en liten gutt i fart var i stand til å nå dynen uten å trå ned i gulvet mer enn en gang.

Rommet var malt i lyse farger. I det ene hjørnet sto det en gammel, rustrød kakkelovn. I taket hang det en lampe jeg husker lyste like sterkt som operasjonslampen på kirurgisk avdeling. Jeg er ikke i stand til å erindre når det skjedde, men på ett eller annet tidspunkt var det som om rommet våknet til liv! Det blankbonede linoleumgulvet «pustet». Å se på gulvet, var som å feste øyne på en hypnotisørs klokke som tikket og svingte taktfast frem og tilbake.

På et blunk kunne jeg befinne meg på Prekestolen . Det mektige fjellplatået på nordsiden av Lysefjorden i Forsand kommune i Rogaland var et populært turistmål, også for en liten gutt som drømte seg bort.

I drømmen gikk jeg målbevisst ut på platået. Da det kun gjensto noen få meter til det stupte ned, ålte jeg meg på alle fire lenger og lenger frem. Så satt jeg meg på kanten og så ned i den sugende avgrunnen. En ilende frykt for å tippe utfor fortonet seg som en kald pulserende bølge i magen. Dødskreftene trakk på meg, og en lengsel etter å kjenne den kalde bølgen, vokste seg sterk. En isende besettelsen næret en galskap i meg som hvisket; «Du må bøye deg lengre ut Cato, lengre, lengre…»

Det var ikke utsikten som fristet, men det å kjenne den bankende pulsen av skrekk et sted i mellomgulvet. Centimeter for centimeter flyttet jeg grensen, før jeg til slutt befant meg ytterst på kanten av stupet med bena hengende tunge og hjelpeløse utenfor. Jeg kjente tyngdekraften ta tak i føttene mine som kalde hender. Bena var snører det ikke var mulig å trekke opp, og føttene blylodd som trakk meg lengre og lengre ut mot kanten. Friksjonen mot det rue fjellet skrapte huden til blods. Jeg forsøkte å motvirke tyngdekraften ved å lene meg innover langs fjellplatået, men det var nytteløst. Millimeter for millimeter ble jeg trukket utover mot den sikre død. Dødspulsen banket i tinningen, og jeg våget knapt å puste. Det uunngåelige måtte skje, jeg vippet ut og over kanten.

I et rykk våknet jeg fra marerittet og satte meg opp i sengen. Jeg hadde bare én tanke i hodet, – jeg må opp å gå. Tidlig i livet oppdaget jeg at det vonde slapp taket når jeg gikk en tur. I aktivitet oppsto det drømmer som gav retning og innhold i tilværelsen.

God tirsdag!