Mat

På strekningen fra Lindesnes til Nordkapp, vil jeg få mange muligheter til å innta kulinariske retter. For maten både lukter og smaker som fra en annen verden når den inntas på tur. En pose med tørket turmat, er som den flotteste rett på den fineste resturant. Alt som skal til er litt kokende vann. I all sin enkelhet beruser turmaten både hodet og ganen. Maten smaker alltid bedre når den serveres på en hvit duk, men aldri så godt som når den inntas horisontalt ved et sprakende bål.  Jeg har vært deltager ved utallige bord med hvite duker. Restaurantbesøkene har vært av ypperste klasse, men ved bålet er jeg i en annen kulinarisk liga. Det er som om smaksløkene mine synger ute i naturen. Mat på tur er mer enn bare karbohydrater og proteiner, – det er høytid. Det finnes ikke en hvit duk i denne verden som rammer inn måltidet mer høyverdig, enn tørre sokker og et mykt underlag. Da kan maten nytes med takknemlighet under en åpen himmel som tar meg imot. Slike stunder, er en opplevelse av himmel på jord. Det er ikke en klisjé eller et patetisk ordspill, men en realitet. Mat på tur er som hellige øyeblikk mellom høye fjell eller på en åpen vidde. Nytrukken ørret, feit medbrakt  pølse, eller ei putrende gryte i et gnistrende bål, – er intet mindre enn kulinariske retter som åpner gane og sinn. Mat på en tur-tallerken, er som overraskende kapitler i den ypperste litteratur. Det er som om delikatessenes William Shakespeare leser høyverdig og utsøkt verdenslitteratur når maten inntas i Guds frie natur. Kapitler og avsnitt henger sammen i en kompleksitet det ikke finnes ord for, det må sanses. Men det viktigste av alt, – jeg kan nyte øyeblikket i stillhet før søvnen tar meg etter timer på vandring. Turmat gir meg fred. 

Om jeg skal være litt mer konkret og litt mindre poetisk, så vil mine næringskilder på turen bestå av:

  1. Fettet fra kroppen
  2. Karbohydrater fra sekken
  3. Proteinene fra naturen

Dersom den planen ryker, vil jeg spise tørket turmat i kokende vann, til frokost, lunsj og middag.