Klart jeg kan

Med prosjektet «Klart jeg kan», ønsker jeg å bidra med å sette fokus på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykiske helse. I tidsrommet 1. juni til 30. september, vil jeg gå strekningen Lindesnes – Nordkapp. På turen vil jeg samle og dele livsåpnende historier om betydningen av å gå en tur. Jeg ønsker å møte mennesker som bærer på ulike historier, derfor må jeg ut å gå. På min vei vil jeg møte mange utfordringer. Det vil sikkert oppstå både humoristiske og dramatiske hendelser på turen, og jeg vil møte mange forskjellige mennesker. I mine blogginnlegg vil jeg skildre menneskemøtene og historien den enkelte bærer på. Selv om ikke alle legger ut på ekstremtur, er vi alle i et perspektiv vandrere i livet. På et tidspunkt av vår livsstrekning, møter vi utfordringer som ser uoverstigelige ut. Da trenger vi noen som kan gå med oss. Vi kan alle utgjøre en forskjell. «Klart jeg kan» handler på den måten om det vi kan bidra med i eget og andres liv for å bli istandsatt til å mestre våre livs ulike utfordringer. 

Når livet rakner

Helt siden jeg var liten gutt, har jeg likt å være aktiv. Jeg har ikke drevet på med så mye organisert  idrett, men trent en del på egenhånd. Noe skjer i kropp og sinn når hjerte slår og svetten siler. De vanskeligere tankene roer seg, og livet blir på sett og vis litt lettere å leve. I oppveksten opplevde jeg hvordan psykisk lidelse gjorde livet til et nært familiemedlem vanskelig å leve. Det var det fryktelig vondt å være vitne til. Etter en tremåneders innleggelse på Modum Bad, ble livet igjen godt å leve. En del av hjelpen var samtaler, men ikke alene. De naturskjønne omgivelsene på Modum, ble brukt som en integrert del av behandlingen. Kombinasjonen fysisk aktivitet og samtaler, bidro til å styrke den psykiske helsen. I min jobb møter jeg mange mennesker livet har gått i stykker for. Noen kjemper så hardt at de er på randen av sammenbrudd. «Klart jeg kan» handler på den måten om det vi kan bidra med i eget og andres liv for å bli istandsatt til å mestre våre livs ulike utfordringer. Vi har mulighet til å svare «klart jeg kan» om noen ber oss om å gå ett lite stykke krevede livsterreng sammen med dem! Historiene som deles vil om jeg ikke tar helt feil, skildre hvordan korte eller lengre turer bidrar til å styrke livsmotet skritt for skritt helt frem til målet. 

Historien om «Jan»

«Jan», en middelaldrende mann og familiefar til tre, tok kontakt med meg etter en opprivende skilsmisse. Livet hadde raknet for han! – Kan du hjelpe meg Cato, spurte han? – Klart jeg kan, svarte jeg nærmest som på automatikk. Som medmenneske ønsker jeg å være til hjelp med trøst og oppmuntrende ord, men «Jan» ville det annerledes. – Jeg orker ikke flere ord Cato, kan vi ikke bare gå en tur sammen? Med det samme ble jeg usikker på om jeg hadde noe å tilby. Gå en tur, kan nå det være til hjelp for en mann i eksistensiell nød, var min umiddelbare tanke. Med kunnskap om det som bidro til å hjelpe et kjært familiemedlem, og betydningen av fysisk aktivitet i eget liv, ga «Jan» sin bestilling mening. I stillhet gikk «Jan» og jeg lange turer i den klare høstluften. Hver tirsdag til samme tid, – en hel høst gikk vi turer. Noen ganger snakket vi sammen, men aldri i munnen på hverandre. Da det første snøfallet kom, takket «Jan» for god hjelp og gikk vinteren i møte alene. Etter møtet med «Jan»,  har det blitt mange turer langs skogsbilveier og stier med mennesker som synes livet er vanskelig. Noe skjer alltid på disse turene, og livet blir ofte bedre for den som har det vondt.