Om det jeg tenker på når jeg går



Naturen tar nesten pusten fra meg. Norge på langs er en krevende, men  vakker tur. Da reinbukken dukket opp rett foran meg, sto hjertet stille i brystet.

Eller når jeg rigger meg til for kvelden en vakker dag i juli, da er det  som en drøm. Himmelen er høy og blå, og alt er stille. Dette er kvalitetstid som gir tid til refleksjon. 



Da jeg kom til Ferslia, ei hyggelig DNT hytte, ikke så langt fra Steinkjer (for å se litt stort på det), kom jeg i snakk med et  tyskt par. De gikk også Norge på langs.

-Hva tenker du på når du går?, lurte de på. De var nysgjerrige på en middelaldrene mann sine innerste tanker. – Tja, om jeg skal være ærlig, så har jeg den siste tiden «gått i barndommen», svart jeg. De så litt bekymret ut, så jeg skyndte meg å føye til med et smil: – Jeg er ikke dement altså. -Men den siste tiden har jeg tenkte mye på hvorfor livet mitt ble som det ble!

– For barn- og ungdomstiden syntes jeg var en krevende tid. Jeg ønsker meg ikke tilbake for alt i verden.

-Kan du ikke skrive om det i bloggen din da? Hvordan du hadde det som ung. Oppfordringen  virket oppriktig. Derfor bestemte jeg meg for å blogge om det jeg har tenket på gjennom all slags terreng. 

Ondskapens hotell

Jeg drømte mye som ung, og i fantasien kunne alt forvandles. Det skulle ikke mye til før mine apokalyptiske tanker ble satt i sving og satte full fyr i sinnet. Som ungdom behøvde jeg ikke se The Shining (Ondskapens hotell) for at det skulle gå kaldt nedover ryggen min. For i det øyeblikket jeg hørte filmmusikken, så jeg for meg de endeløse korridorene i det forlatte hotellet. Og plutselig, i det jeg rundet et hjørne i korridoren, dukket to likbleke tvillingjenter opp og lurte på om jeg vil leke. Ennå ser jeg filmen for meg uten å ha sett et glimt av den på mange år. Alt som skal til er noe strofer fra filmmusikken. Som barn skulle det adskillig mindre til. Når taklampen, med kirurgisk lys på barnerommet, fikk det nybonede linoleumsgulvet til å «puste», forsvant jeg som inn i en annen verden. Noen ganger også til et godt sted å være. Gulvet kunne forvandles til en varm afrikansk savanne, en vennlig og døsig plass i solen. Det var som om sommeren hadde blåst sin pust på det vakre stedet i en evighet og forvandlet bakken til en varm seng.

Gresset var mykt og jeg hørte lyden av havet som rullet opp på den hvite stranden. Rundt om i gresset tittet det frem store, søte markjordbær. Jeg kunne ligge på ryggen, rekke hånden ut å plukke de små delikatessene en hel formiddag uten å flytte meg. Det bugnet over og luften duftet av nypeblomster og markjordbær. Lodne humler brummet nostalgiske sommermelodier der de fløy fra prestekrage til nypeblomst og sanket lykkelige minner. Sommerfuglene klappet anerkjennende med hendene. Blomstene nikket smilende, og tok imot alle de flittige bestøverne som besøkte dem. Gresset var som varm flanell å ligge i. Alt var så vakkert, men de 8 rektangulære kvadratmeteren,  kunne som lyn fra klar himmel endre karakter, – til et truende sted. Da var utfordringen å komme seg trygt over fra dørstokken til sengen, uten å kjenne den iskalde hånden under sengen gripe om føttene mine. Linoleumen kunne når som helst «åpne» seg og sluke skrekkslagne barn med lyden av et «blupp, blupp». Et slikt forferdelig øyeblikk ville både se og høres ut som når tykk havregrøt koker opp.

Et par store seige bobler av melk og havre fyller seg med luft og sprekker, så var det bare noen rykninger igjen, som om noe beveget seg langt inne i den tykke grøten. Når som helst kunne jeg forsvinne, og ganske raskt ville folk glemme at det en gang i tiden hadde levd en gutt som het Cato. Det var en forferdelig tanke. Derfor var det så godt å høre mor si til meg når jeg kom hjem etter timer med lek; «Nå begynte jeg å lure på hvor det ble av deg.» Det var trygt å høre at jeg var savnet. Noen i verden tenkte det var fint at jeg var til, de var glad i meg. Dersom en grizzlybjørn

hadde angrepet meg, slitt hud og sener av kroppen min og etterlatt restene av guttekroppen i en blodpøl, ville noen i verden vært fra seg av sorg. Bestemor og bestefar ville sluttet å spille bridge og drikke pjolter. Mor og far ville slått av tv-en og sørget i flere dager. Kanskje ville de etter en tid snakket om at jeg sikkert ville blitt til noe stort om jeg hadde fått vokse opp? «Med en så levende fantasi, hadde han sikkert blitt en fremragende forfatter», kunne de voksne ha sagt. Det var en god tanke at jeg ville blitt savnet, men tanken på å bli utslettet var uutholdelig. Litt for ofte snek det eksistensielle marerittet seg inn på meg som livsfarlig gass i en gruvesjakt. Når marerittet var på sitt sterkeste våknet jeg i et rykk, og måtte opp å gå. Jeg går fortsatt. 

For etter en stund i bevegelse, kom/kommer roen tilbake og jeg kunne/kan legge meg til å sove igjen. Dypt nede i rem-søvnen fant/finner jeg hvile.

Kanskje er det derfor jeg går? Ja, jeg tror det.

God helg!

Bjørn og ulv!

  • Hei, er det du som går Norge på langs😲? Stedets informant er lokalkjente i fjellenen jeg nå går inn i. – Ja, det er meg😎 Hun så bekymret ut! – Huff og huff, er du sikker på at du vil gå her nå? – Tja, ruta mi går nå her, er det en dum trasse? 

-Ja, for er det er observert mange ulv og bjørn i området, og mye sau er drept. – Ja, ja, da håper jeg råvdyra kjenner at jeg lukter dritt, sa jeg med smilet på lur 😂

Jeg har ikke spesielt lyst til å bli rovdyrfor, men å skyte disse dyra fordi jeg er litt skeptisk, er høl i hue. 

Andre steder i verden lever jordbruk og rovdyr side om side, det må vel vi også få til! Dersom jeg blir dyrefôr, kan det hende jeg hadde argumenter anderledes😂

Ser uansett frem til å gå inn i dyreriket👌

God onsdag! 

Hva kommer det av?

På min vandring Norge på langs, treffer jeg mange hyggelige mennesker. De kommer fra forskjellige land og har ulik bakgrunn. Felles for dem alle, er at de lurer på hva det er som får en akademiker uten stesans, til å gå Norge på langs. – Jeg skal samle historier om betydningen av å være i bevegelse, svarer jeg. Men det er skjelden svar godt nok.

«Ekstremturen» er sikkert resultatet av noe som skjedde i oppveksten din, var det en «hobbypsykolog» som forsøkte seg med.

Jeg trakk på skuldrene og kvitterte med, – kanskje det?

Påstanden har forfulgt meg og forsyrret nattesøvnen. Kanskje har han rett? Kanskje handler ikke turen min om å samle historier om å være i bevegelse, men om å forstå meg selv? Med fire måneder til rådighet, bør det være mulig å «dissikere» seg inn til noe av kjernen. Inn til alle minnene som har gjort meg til den jeg er i dag. Kanskje finner jeg ut av hva det er jeg holder på med til slutt? 

«Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått. Du er god du holder av meg, kjære Gud gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor, Gud bevare far og mor.»

Hver kveld, før jeg lukket øynene for natten, ba jeg den aftenbønnen. Jeg ber fortsatt, men med litt andre ord.

Mitt barndomshjem var sommergult. Mor og fars leilighet lå i 1. etasje, og inneholdt et kjøkken med plass til fire stoler og et respatexbord, mine foreldres soverom, et lite bad med wc, en stue og et barnerom.

I 2. etasje bodde mine besteforeldre i en identisk leilighet. Rett over hodet mitt satt bestemor og bestefar og spilte bridge om kveldene. Når det var skøyteløp på TV, kunne jeg høre den svake lyden av de legendariske kommentatorene, Knut Bjørnsen og Per Jorsett. Noen ganger hadde bestemor og bestefar besøk om kvelden, da lød det munter sang.

Fra tid til annen klirret det i glass når de gamle skålte i pjolter. Bestemor og bestefars stue var som en annen verden. Stemningen var bestandig god i andre etasje. Slik var det ikke alltid på barnerommet, et rektangulært værelse som målte 8 kvadratmeter. Avstanden fra dørstokken og bort til sengen var ikke lenger enn at en liten gutt i fart var i stand til å nå dynen uten å trå ned i gulvet mer enn en gang.

Rommet var malt i lyse farger. I det ene hjørnet sto det en gammel, rustrød kakkelovn. I taket hang det en lampe jeg husker lyste like sterkt som operasjonslampen på kirurgisk avdeling. Jeg er ikke i stand til å erindre når det skjedde, men på ett eller annet tidspunkt var det som om rommet våknet til liv! Det blankbonede linoleumgulvet «pustet». Å se på gulvet, var som å feste øyne på en hypnotisørs klokke som tikket og svingte taktfast frem og tilbake.

På et blunk kunne jeg befinne meg på Prekestolen . Det mektige fjellplatået på nordsiden av Lysefjorden i Forsand kommune i Rogaland var et populært turistmål, også for en liten gutt som drømte seg bort.

I drømmen gikk jeg målbevisst ut på platået. Da det kun gjensto noen få meter til det stupte ned, ålte jeg meg på alle fire lenger og lenger frem. Så satt jeg meg på kanten og så ned i den sugende avgrunnen. En ilende frykt for å tippe utfor fortonet seg som en kald pulserende bølge i magen. Dødskreftene trakk på meg, og en lengsel etter å kjenne den kalde bølgen, vokste seg sterk. En isende besettelsen næret en galskap i meg som hvisket; «Du må bøye deg lengre ut Cato, lengre, lengre…»

Det var ikke utsikten som fristet, men det å kjenne den bankende pulsen av skrekk et sted i mellomgulvet. Centimeter for centimeter flyttet jeg grensen, før jeg til slutt befant meg ytterst på kanten av stupet med bena hengende tunge og hjelpeløse utenfor. Jeg kjente tyngdekraften ta tak i føttene mine som kalde hender. Bena var snører det ikke var mulig å trekke opp, og føttene blylodd som trakk meg lengre og lengre ut mot kanten. Friksjonen mot det rue fjellet skrapte huden til blods. Jeg forsøkte å motvirke tyngdekraften ved å lene meg innover langs fjellplatået, men det var nytteløst. Millimeter for millimeter ble jeg trukket utover mot den sikre død. Dødspulsen banket i tinningen, og jeg våget knapt å puste. Det uunngåelige måtte skje, jeg vippet ut og over kanten.

I et rykk våknet jeg fra marerittet og satte meg opp i sengen. Jeg hadde bare én tanke i hodet, – jeg må opp å gå. Tidlig i livet oppdaget jeg at det vonde slapp taket når jeg gikk en tur. I aktivitet oppsto det drømmer som gav retning og innhold i tilværelsen.

God tirsdag! 

Gullfiskminne

Jeg lever i troen på at livet vil meg godt. Likevel er det jo uforutsigbart. Derfor forsøker jeg å gjøre det beste ut av det dagen gir, selv om bakken er bratt. 

Jeg er en priviligert middelaldrende mann, det er det ingen tvil om.  Livet har gitt meg mer enn jeg har drømt om.

Likevel, fra tid til annen, våkner jeg opp til en «møkkadag». Mørke skyer og krevende forhold utfordrer min glede og mitt overskudd. Slike dager blir noen ganger akkurat så «bedritne» som jeg fryktet. Da ser jeg bare frem til at de tar slutt. Kanskje er det trøbbel på jobben, i familien, vonter i kropp eller hue, som setter i gang elendigheten? Eller som jeg har opplevd den siste måneden, uker med bedritent turvær.

Når jeg dag etter dag er «lost» i fjellet, blåfrossen og melankolsk, er prosjektet bare et sorgens kapittel!

På slike dager trekker jeg beina oppunder meg i soveposen. Lett klynkende i fosterstilling, håper jeg bare å våkne opp fra «marerittet» hjemme i sengen min. 

Plutselig rykker jeg til og våkner. Det er morgen og en ny dag. Teltduken er stram og stille. Nattens ulende vindkast, og regnet som pisket mot teltduken, har mildnet. Jeg våkner til blå himmel og fuglesang. Bekken sildrer forbi, og det høres ut som om fjellet har åpnet en vakker dag for meg.

Akkurat i det jeg titter ut av teltet og ser fjellet «smile» til meg å «syng»: «Good morning sunshine», akkurat da, er all lidelse og angst glemt😁

Det ser ut som om det såkalte «gullfiskminne», gjenoppretter troen på at dagen og livet kan bli god igjen💓

Det er visst påvist at gullfisken faktisk husker lengre enn vi tror. Så begrepet «gullfiskminne», handler muligens mere om oss mennesker, enn om gullfisker.

For vi mennesker, i alle fall jeg, har evnen til  å glemme vonde og krevende dager.

En forfryst kropp, eller opplevelsen av å være «lost» i fjellet, ser det ut som om hodet evner å «glemme» ganske fort.

Det skal i alle fall ikke store lysglimtet til, før livet smiler til meg igjen etter noen møkkauker på tur. Kanskje er det på grunn av mitt «gullfiskminne»?

Jeg har tatt mål av meg å traske Norge på langs i fire måneder. Dersom det skal gå bra, er jeg helt avhengig av å glemme en del av den angsten, kulden og ensomheten jeg har opplevd så langt. For jeg orker rett og slett ikke å «bære» med meg hvor ille det er å være redd, kald og melankolsk.

Siden «gullfiskminne» ikke er en riktig beskrivelse av gullfiskens evne til å huske/glemme, bør vi kanskje ikke bruke begrepet for å beskrive menneskets evne til å glemme heller.

Jeg tror snarere det er riktig å snakke om at vi mennesker har en iboende tillit til livet! Det er derfor vi våger oss frem etter at stormen har stilnet.

Tilliten til vår neste og tilværelsen, genererer overskudd og tro på livets muligheter, til tross for all motgang og bedritent turvær.

Tilliten er livets bærende kraft! Vi våkner ikke opp i frykt for at vår familie, vår neste eller naturkreftene vil oss til livs! Nei, til tross for svik og isende kulde, seirer tilliten til den dagen som vi får.

Det er først når vår neste og livet har vist oss mistillit tilstrekkelige ganger, vi blir mestenkelige å trekker oss til bake. Det er  da alt bryter sammen.

Derfor tror jeg ikke det er «gullfiskminnet» som får oss til å våge oss frem til tross for alt det bedritne. Jeg tror det er menneskets iboende og grunnleggende tillit til at livet og de menneskene vi omgås, vil oss vel. Det er tilliten som får oss til igjen og igjen reise oss å gå videre.

Sårbare og presset reiser vi oss i tillit til at livet tar oss imot💓

Slik må det være, hvis ikke hadde vi dratt teltduken opp og skjult oss for alltid.

God tirsdag!

Vardebyggeren

Vardebyggeren

Visst var det midtsommer og Santhans, men det brydde ikke været seg noe om. Det blåste kuling i kastene, snøen drev horisontalt, og traff meg midt i fjeset. Kulden  trengte seg inn bak kroppens beskyttende plagg og gjorde føtter og hender numne. Været minnet på ingen måte om midtsommer.

– Jeg er nok alene i fjellheimen, tenkte jeg. Ingen orker å være ute i dette «griseværet». Tanken rakk ikke å bli avløst av en ny, før jeg måtte stoppe opp å gjøre øynene smale for å se. I snøføyken skimtet jeg omrisset av en skikkelse. Var vedkomne på vei mot meg, eller gikk vi i samme retning? Sikten var så dårlig at jeg bare tidvis fikk et glimt av vedkomne. Den røde overdelen flyttet seg ikke, hvilket måtte bety at resten også sto stille. – Hvem orker å stå stille i dette ulende vinterværet en midtsommerdag, sa jeg til meg selv.

Spørsmålet motiverte meg til å gå på. Da jeg kom nærmere, så det ut som om skikelsen som fylte den røde anorakken holdt på med noe. Stien var smal og jeg stoppet rett foran den hardt arbeidende mannen. Han ennset hverken været eller mitt nærvær.

– Hei, hva holder du på med, sa jeg spørrende? Den godt voksne mannen med et fjellbrunt ansikt, så opp. Utstyrt med brekkjern og hansker, minnet han om en innbruddstyv. Det var bare spannet med blodrød maling og kosten, som brøt med tanken på at dette kunne være en tyv.

På klingende Dansk, og med den største selvfølgelighet, sa han: – Hei, jeg bygger varder. Øynene hans gnistrer i snøføyken, og anorakken hans dampet av varme. Jeg strakk frem hånden for å hilse. I det min hånd forsvant i hans, kjente jeg at den grove og rue håden hadde krefter.

– Vardebygger, forsøkte jeg meg med? Er det du som bygger vardene for Den Norske Turistforening? Han smilte og lo så frostrøyen sto ut av munn og nese. – Nei, ikke alle, men noen. Denne helgen er jeg med på kurs i «varding». – VADING, gjentok jeg? – Nei, «varding», sa han og lo igjen så  dampen sto om han som en aura.

Litt senere møtte jeg selveste kurslederen. Han hadde sølvgrått skjegg og hår som var samlet i en  fyldig hestehale. «Fjellmannen» nærmet seg 80 år, og hadde gått i fjellheimen like lenge som jeg har levd. De siste 40 årene har han holdt kurs om hvordan «varde» opp fjellheimen.

Rundt på begge sider av vannet som strakk seg helt opp til Gjeiterygghytta, var kursdeltagerne ivrige med å bygge varder.

– Det er ikke bare å stable en haug med stein skjønner du! Vardene skal tåle vind, snø og all slags krevende forhold i fjellet. Derfor må vi bygge riktig. Husk, vardene skal vise oss veien når sikten er dårlig.

Da jeg gikk, vinket han mykt og vennlig med den rue «fjellhånden».

Vardebyggeren gjorde inntrykk på meg. Tenk at det finnes noen som bruker livet sitt til å bygge «fyrtårn» i fjellet. De løfter på plass tonnevis med stein og merker dem med blodrøde T’er. De gjør det for meg, for oss.

T-ene titter frem og smiler til alle som går i fjellet. I alt slags vær står de trofaste og «lyser» opp.

På min Norge på langs vandring, har jeg allerede rotet meg bort mange ganger. I tåke, ulende vind og snøføyke, er det skremmende å rote seg bort. Når en amatør som meg er «lost», er det som å komme hjem når den blodrøde T’en dukker opp. Ja, skue er en gave. Der varden står, er det som om det konstitueres en trygg plass. Jeg er et sted en vardebygger har vært før meg, og det er litt som å komme hjem.

Vardebyggeren har ingen ord å dele, bare et punkt av stein som jeg kan følge helt hjem om jeg vil.

I mitt 57-år lange liv, har jeg rotet meg bort mange ganger. Livet har vært både ensomt, krevende og skremmende. Men da vinden blåste og livskulden var i ferd med å tvinge meg i kne, dukket det opp en «varde».

Noen sto frem som trygge og kloke i stormen. Det ordløse nærværet av noen som brydde seg om meg, gav meg trygghet til å ta ut ny kurs i livet.

Så gikk livet mitt inn i nye årstider og landskap, og mine livskapitler ble skritt for skritt litt tryggere.

«Vardene» er massive og uråkkelige punkt i livet. De gir ingen oppskrift på hvordan leve, men midt i det usikre, er varden likevel klippefast. Jeg får være et sted som er trygt så lenge jeg trenger det. På et sted der jeg er akseptert midt i min forvirring og redsel, kan jeg kjenne fast grunn under føttene. En slik plass gir ro til å tenke selvstendige tanker om livet.

Det er nok flere enn meg som kan kjenne på angsten når livstrekningen plutselig blir et fremmed sted.

Da er det godt med «varder» som står akkurat så tett, at det er trygt å forlate ett punkt, for så å sette kurs mot ett nytt.

Takk til alle ordløse vardebyggere, som hjelper meg i livet, og på min ferd Norge på langs.

God onsdag!

Isende kald

I neste uke blir det hetebølge i Sør-Europa. Det blir det definitivt ikke her jeg er. Ferden over Hardangervidda har til nå vært isende kald, og i overkant krevende. Akkurat like «skremmende» utfordrende som de to første ukene var.

Snø, både på bakken og fra himmelen, har fått meg til å lengte etter Sør-Europa. Det hadde gjort seg med litt av den varme de der nede snart får alt for mye av. Men slik er ikke tilværelsen, vi kan ikke lengte virkeligheten slik vi ønsker at den var. Enten vi er i Sør-Europa eller på Hardangdrvidda, så må vi rett og slett ta det vi får.

De siste 21 dagene på tur har jeg lært meg å akseptere det jeg ikke får gjort noe med, og konsentrere meg om det jeg kan gjøre noe med, navigere. Både til «land og til havs», akkurat der vi befinner oss i livet, er jo utfordringen å forholde seg til virkeligheten. Kanskje «flykter» vi til Sør-Europa i håp om at kulden som har bitt seg fast, skal tine oss opp?  Andre pakker sekken og drar opp i fjellheimen for å finne roen. Men så, etter at vi har blitt solbrente, blakke, matforgiftet eller frostskadet, lengter vi bare hjem igjen.

Det kan nesten se ut som om vi fra tid til annen må «rote» oss bort, for å finne hjem?

Så da er det vel bare å gå på videre da, for veien hjem for meg går jo via Nordkapp.

God helg! 


Gnagsåret

– Hva var det vi sa, det er over før det har begynt. – Det der går aldri bra, han skulle jo gått med fleskefett i støvla. – Er det mulig, dette prosjektet er jo helt på tryne! 

Ja, jeg synes jeg hører samtalen der hjemme, og jeg forstår at jeg fremstår som en amatør. Men det er jo det jeg er! Jeg har ikke levd livet mitt før, men  forsøker å gjøre så godt jeg kan hver dag. Fjelllivet kan jeg ingen ting om, med hvor vanskelig kan det være? Det er jo som alt annet i livet, det må læres. 

Da jeg i ettårs alderen krabbet rundt på alle fire, forsøkte jeg å reise meg. Visst gikk jeg på tryne. Leppa og panna sprakk i møte med bordkanter og dørstokker, men det var bare slik jeg kunne lære. Hvordan hadde tilværelsen for et lite barn vært dersom alt først skulle skulle læres, for så å få tilatelse av sine foresatte til å reise seg? Det hadde selvfølgelig ikke fungert. Livet leves i møte med den virkeligheten vi ikke kjenner. Men i det ukjente livsterrenget, kan vi likevel gå med en grunnleggende tillit til at det vil gå bra.

Som mennesker evner vi å overskride vår situasjon. Vi kan vurdere, resonere og forsøke oss. Med vissheten om at jeg er utrustet med denne evne, kan jeg møte utfordringene med en grunnleggende tillit💓 Ja, rett og slett en: «det har jeg aldri gjort før, så det får jeg sikkert til» instilling. 

Dersom gutten fortsetter å snuble i dørstokker og slå panna i salongbordet i oppveksten, bør støtteapparatets varselslamper blinke. Men vi skal ikke frata hverandre muligheten til å være amatører under veis i livet 🏞️

Både små og store gutter får gnagsår. Til og med Lars Monsen vil ende opp med åpne blodrøde sår om han ikke lytter til «livet».

Vi skal derfor takke våre «gnagsår», for de forteller oss at nå må noe gjøres i livet! «Gnagsåret», er livshinnens empatiske stemme til oss om at belastningen er for stor. – Jeg får bare ikke sove… – Nakken min er så stiv… – Det er som om livets farger forsvinner…

Symptomene på våre «gnagsår» kan være forskjellig, men resepten er lik! Vi må gire litt ned og ta det med ro. Totalbelastningen har vært for stor over tid, det er derfor hælen min blør. Det er ikke støvlene eller mangel på trening som er årsaken til elendigheten, men mangelen på respekt for kroppens signaler.

Jeg er ikke redd for å få gnagsår, de er mine venner🤗 Uten dem hadde jeg i mitt overmot gått livet mitt i stykker🥵

Til dere som lurer på hvordan det går med hælen min, den kommer seg😀

I morgen går jeg ut med vissheten om at jeg ikke trenger engste meg for dørstokker og bordkanter😂

God helg!

Vondt og Vakkert

Dag 1-14
Som dere skjønner, har jeg vært uten 4G en stund🏞️Nå er jeg på nett, så her får dere en liten oppsummering før jeg sovner😴

Så var dagen endelig kommet. Det var veldig hyggelig at min familie ble med helt ned til Lindesnes for å «sende» meg ut på Norge på langs turen. Både lykkeønsker og noen tårer ble delt💓

Jeg gikk i retning Kvås. Der var jeg elev på folkehøgskole for 41 år siden. Plutselig dukket skolen opp, akkurat slik jeg husket den. Det var godt, men litt vemodig å se seg  rundt. På Snartemo capmpet jeg ved en rasteplass. 

Asfalten var hard, og jeg gikk på meg et «grande» gnagsår. Min Norge på langs tur så ut til å være over før den hadde begynt. Huff og huff🥵

Men med god hjelp fra Andreas (sønn) per sms/satellitt, fikk jeg kontroll på såret, men det kostet. Jeg måtte som Jonas (sønn) sier, «grave dypt». Det var vondt hver meter 🥵 Etter en natt på Ljosland Fjellstove, gikk turen inn i vakre Sirdalsheiene. Det hele fremsto som et «Vondt og Vakkert» prosjekt. Det var storslått natur, men det var både vondt og «knotete» å navigere.

Jeg «auet» meg gjennom terrenget meter for meter. Det var bratte fjell, små vann, daler og stier i et myldrende virrvarr. Tidvis føltes det om jeg hadde rotet meg inn i en labyrint jeg aldri ville komme ut av. For fra tid til annen tok jeg feil og måtte navigere etter kompssskursen og GPS-koordinater. Det var skremmende å rote seg bort, men artig når jeg fant frem. Etter en uke var jeg godt inne i fjellet. Med vind, regn i «bøtter», og et terreng som det var komplett umulig å følge «rødmerket» sti på (pga mye snø og dårlig merking), måtte jeg stole på kart, kompass og GPS ferdighetene. Jeg er ingen «Monsen», men fikk det til. Det var en fin følelse. Prosjektet er jo å samle historier, og jeg har til nå møtt flere som har delt villig  med meg. Jelle, er en nederlenderen som «flykter» fra virkeligheten. Han bestemte seg for å gå Norge på langs for to mnd siden, sa opp jobben og dro. Møtte også på Torbjørn som var på fisketur med sin 12år gamle sønn Vetle. Det var hyggelig. Torbjørn er barneskolelære,  turelsker, og godt kjent i området. Av han fikk jeg smertestillende for gnagsåret, en boks eplemost og en «duppeditt» som lader i sigaretttennerkontaktene på dnt hyttene.

Dag 11 unnet jeg meg en kort etappe på bare 9.6 km. Det kjentes ut som om både kroppen og såret har godt av det. Ved Krossovatn var det godt å være. Solen skinte, så jeg la meg ned i graset å koste meg.

Gode og krevende dager i fjellet farges av nyheten om at Dag Arne Roum, min prestekollega, druknet i en kajakkulykke på Drammenselva. Jeg minnes Dag Arne med respekt og glede. Hans bortgang og omstendighetene, setter min Norge på langs tur i perspektiv. Jeg ber om klokskap til å tenke sikkerhet, og at jeg kommer trygt hjem.

Dag 12
Natten var slitsom. Jeg fikk bare ikke sove. Beina værket 🥵 Utenfor ulte vinden og regnet pisket mot teltet.  Klokken 05:50 sto jeg opp. Så ble det kaffe, frokost, stell av såret, som ser litt bedre ut for hver dag, pakking av sekk, så var jeg klar. Presis 07:38 la jeg i vei mot Jonstøl. Terrenget var takknemlig å gå i, så jeg «sanket» raskt km.

Så gikk det oppover, og det ble mye snø. Da jeg skulle krysse elva ved Kaldevann, måtte jeg gå lange omveier. Snøbroer over en stri elv spøker ikke jeg med. Farlige greier dette, og så slitsomt, både fysisk og psykisk. 

Dag 13
Jeg dro av gårde kl. 07:38, gønnet» på, og sanket 27km i krevende terreng👌

Dag 14

Tanken på en dusj og noe annet enn tørket turmat, ga energi. Jeg gikk ut kl. 06:00, og ankom Haukeliseter før lunsj. 

Nå skal jeg pleie mine sår, dusje, spise og sove😴

Jeg har trua, «Klart jeg kan»💓🏞️💓

Dag 4

Dag fire BEGYNTE fantastisk! Min gamle norsklærer ville kalt en slik innledning for et «frampek» (tror jeg😂). Mitt poeng, er at det ble fort alt annet enn fantastisk😲

Jeg syntes det «kranglet» litt i støvla, så jeg stoppet og tok dem av. Au, hva inn i… er dette ropte jeg ut i skogen. En liten harepus hoppet lekent over veie, men tok seg tid til å stoppe opp for og «le» av han med for stor sekk🤣

Med slike gnagsår, er det ikke lurt å gasse på. Likevel, det strider mot min natur å dra i «brekket». I gresset samlet jeg motivasjon for vandringen frem mot Ljosland. Jeg fikk en sms av min fetter Morten, han skrev: «Smerte er forbigående, ære varer evig» 💓 Liker den innstillingen, men det er lov å bruke hodet. 


Derfor ble det «sandaler» på siste strekket opp til Ljosland. Nå ligger jeg på ryggen og lufter såret. I morgen blir det mye smerte, men det går seg til😁

Men igjen, det er lov å bruke hue. Derfor kvitter jeg meg med en del kilo fra sekken før jeg tar fatt på det jeg har gledet meg til, fjellet💓

Takk til alle som følger meg, for sms, mail og likes😀Dere skal vite at det hjelper. Jeg får ikke svart alle, meg de er lest💓

Til nå har jeg samlet inn to vakre historier om betydningen av å gå🏞️ Når jeg møter folk langs veien, er alle så vennlige og vil dele. Dette blir det bok av. 

God natt😴

Dag 3

Dag tre begynte i fint driv, men det var ikke på grunn av en god natts søvn😂Teltlivet er nytt for  meg, men etter fire mnd med dette livet, sover jeg sikkert som en bjørn i hi😴 Etter noen timer i støvla, kjente jeg noe murre på hælene. Det måtte litt teiping til gitt😲

Det ser ut til å funke med teip👌Jeg dro på, og følte meg litt «Monsen». I en skikkelig seig kneik, gikk jeg opp en Nedelender. Han skulle også til Nordkapp, og regnet med at vi kunne slå følge helt opp. Hemmm, sa jeg, og spurte om han kunne fortelle meg grunnen til at han gikk. Det kunne han, og jeg «fant» en spennende historie. Hadde det ikke vært for at begge hamstringene mine «krangler», så skulle jeg delt historien med deg. Den kommer når jeg orker. Da han hadde snakket på inn og utpust i to timer, dro han hardt til venstre og inn i skogen: – Jeg slår leir her, ropte han og forsvant. Etter ca. 32km, satt jeg leir like ved en skogsbilvei. Jeg orket ikke å lete etter en idyllisk plass ved et vann😄🏞️Nå er maten spist, og det gjorde godt. 

Nå ligger jeg i «huset mitt» og kjenner på at sengen min hjemme er bedre🤣

Takk til alle som følger meg, det gir energi💓

God natt 😴