Dag 1

Klokken 09:00 la jeg ivei fra Lindesnes fyr. Familien vinket til meg med norske flagg og oppmuntrende ord. En god kollega hadde funnet tid til å ta med seg sin kone og hund, for å gi meg en god reiseklem. Slikt er verdifullt💓

De gode intrykkene er «lagret» til bruk for tøffere dager. Været har vært grått med lett yr, men 12 grader er godt gåvær. Langs veien møtte jeg vennlige folk som vinket til meg. Noen kom tungt lastet på sykler. To av dem jeg hilste på kom fra Nederland. Der langs veien var vi som gamle kjente. Det var vi selfølgelig ikke, men vi var alle underveis. I slitet langs vår vei, fant vi sammen som vandrere. Det var også hyggelig å gå ett lite stykke Norge med en bekjent fra Gullfaks A😀 Selv om asfalten var hard,  holdt beina helt frem til Lyngdal. Det blir noen slike «transportetapper» frem til Ljosland.

Til tross for grått vær, har tankene vært lyse og gode i dag. I en alder av 56 år (noen timer til), har jeg levd lenge nok til å vite at jeg vil oppleve vekslende «vær» på min Norge på langs tur☁️⛅🌤️🌧️🌪️🌈🌀☂️🌝

I dag slår jeg leir sammen med Wenche, Sarah og Hoccih i en koselig leilighet 🏠ved stranden 🏖️ i Lyngdal. Fra i morgen er jeg på egenhånd . Så da blir det telt og sovepose på meg fremover🏕️.

Med utsyn til havet, forsøker jeg å «lagre» det jeg tenkte på da jeg gikk dagens etappe. Så fort jeg har skrevet det ned, vil jeg dele det med deg som følger meg på turen. Nå tror jeg  Ole Lukkøyet snart banker på døren min … 😴

God lørdag! 

Kjære pappa, klart du kan!

Gjesteinnlegg, fra Andreas Thunes

Om er par dager legger du ut på tur. Ikke en vanlig søndagstur rundt bruene ved Drammenselva, men fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord. Du skal gå for deg selv og være borte i ca. fire måneder. Det er en tredjedel av et år, det er ganske lenge. Lenge å være borte fra jobb, venner og familie. Jeg vet at avstanden til dette kanskje blir noe av det mest utfordrende for deg. Men, samtidig er det prisen som må betales når du skal leve opp til Pippi-uttrykket «dette har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert». 


En slik reise krever forberedelser og du har brukt store deler av fritiden din det siste året på akkurat det. Lillebror har kurset deg i kart og kompass. La oss være ærlige, du kunne vel virkelig ingenting om navigasjon før dere begynte? Jeg håper du i hvert fall nå har lært deg prinsippet, det blir nemlig litt vesentlig når du skal gå flere tusen kilometerene gjennom Norges langstrakte land. Opptreningen har bestått av lange og daglige gåturer med en sekk fylt med 40 kg vann på ryggen. Du har gjort alt du kan for at denne sekken skal bli en del av deg. Det skal den jo tross alt også være de neste månedene og romme det absolutt mest livsnødvendige.


Mange har spurt meg hvorfor du i en alder av 56 år utsetter deg selv for dette? Hvorfor holder det ikke med en søndagstur rundt Drammenselva, eller et par dager i telt på viddene? Mange har indirekte kalt deg gæren. Jeg har direkte kalt deg gæren. Men, de som kjenner deg pappa vet at slike prosjekter driver deg. De vet også av erfaring veldig godt at når du først bestemmer deg, så gjør du aldri noe halvveis. Du gjør det som kreves, hver eneste dag, for å nå mållinjen du har satt deg. Og mållinjen skal også gjerne være litt ekstrem. Når du var 50 år bestemte du deg for å trene deg opp til å løpe et maraton. Det er i seg selv et hårete mål for mange, men du «krydret det litt» og skulle løpe på under 3 timer. Du la ned det harde arbeidet og gjorde til slutt akkurat det. Det skjedde i Berlin på tiden 2:57. At du gjennomførte med et overbelastningsbrudd i bekkenet ditt understreker bare det ovenstående – du gjør absolutt alt du kan for å nå målet du har satt deg. 


Nå er målet ditt å gå «Norge på langs». Du har kalt prosjektet «klart jeg kan» og vi som publikum skal få lov til følge reisens opp- og nedturer gjennom bloggen din og andre sosiale medier. Når du nå skal være borte i ca. 120 dager er det godt å vite at vi gjennom dette kan få oppdateringer på hvor du er og hvordan du har det. Det føles også trygt at du har en live-GPS og en satelittelefon koblet til deg, du må bare love at du har tatt deg bryet med å lese bruksanvisningene på forhånd. For, med tanke på at et bekkenbrudd tidligere ikke har stoppet deg, så kommer vi naturligvis til å være litt bekymret underveis. Vi kommer også til å savne deg. Men mest av alt så kommer vi til å heie. Heie av sprukken hals hver eneste meter på din ferd. For du skal vite at vi er stolte av deg. Stolte av at du gjennom dedikasjon og hardt arbeid gang på gang viser at det som på papiret virker umulig kan gjøres mulig. Denne oppskriften er noe av det viktigste du har lært oss. Kjære pappa, klart du kan! God tur, vi er glade i deg. 


Andreas
 

Into the Wild

Akkurat nå ser stua vår ut som rommet til husets tenåring, en ugjennomtrengelig «villmark». Med egnet redskap kan det la seg gjøre å holde «villmarken» i sjakk, men jeg lar det være. Jeg avstår fra fristelsen fordi det er noe fascinerende med dette «rotet». Jeg oppdager det igjen og igjen. Når det blir stille på ungdomsrommet fordi barna flytter ut, savner jeg ganske fort alt det «villmarken» representerer av lyder og rot. Både desibelnivået og de kulørte haugene med nødvendigheter som hoper seg opp som store fjell, vitner om felleskap. Plutselig ble alt så sterilt. Ut av oppvekstens skjønne virvar og foresattes liv, forsvinner barna for å utforske nye ukjente områder. Villmark, både i bokstavelig og overført betydning, er big business. Det moderne mennesket trekkes mot fjell og vidde som aldri før. Vi investerer en helg eller noen måneder i naturskjønne omgivelser, i håp om å finne ut av livs-rotet som hoper seg opp. Hva vi finner ut av, er forskjellig. Dersom vi ikke makter å rydde opp i alle «haugene» etter kvalitetstid i naturen, kan vi bestille en time hos terapeuten. For fra tid til annen trenger vi hjelp til å finne frem, både på rommet, i naturen og i våre tanker. 

«Into the Wild», er en film om en ung mann som bryter kontakten med sin familie og begir seg inn i Alaskas ødemark. Filmen veksler mellom det som skjer i øyeblikket, og det eventyreren tenker på når han går. Jeg blir grepet av naturen, men også av at det å gå, bidrar til at vandreren kommer i kontakt med sin fortid. Det å gå inn i nytt terreng er derfor spennende på flere måter.  

Det finnes ikke en eneste kvadratmeter i Norge som kan defineres som virkelig villmark. Det har Lars Monsen med sitt NRK-teamet sørget for. Likevel tror jeg det er riktig å hevde at jeg om litt skal begi meg inn i et øde landskap. I en alder av 56 år har jeg fortsatt en del livsterreng å undersøke. Fire måneder alene på tur vil nok bli tøft for både tanke og kropp. Jeg tror det blir ensomhetsfølelsen som vil ta størst plass i meg. Tidligere har jeg likt å være alene, men hvordan orke fire måneder?

Da ungene var små, hendte det at Wenche tok med seg flokken til Trøndelag for å besøke familien en ukes tid. Det var kvalitetstid for meg. Som «gressenkemann» fikk jeg akkurat passe med tid til å rote litt rundt i huset og ta en tur på byen med noen kompiser. Etter fire dager begynte jeg å lengte etter fellesskapet igjen. Derfor kjenner jeg på en viss ambivalens før jeg legger i vei. Jeg har sovet dårlig den siste måneden, men det er ingen vei tilbake! Til det har jeg postet for mange offensive innlegg på Facebook og Instagram.

Kanskje går det an å tenke at jeg allerede nå høster noe verdifullt av turen?  Jeg blir minnet om hvor mye det betyr å ha en familie. Utstyrshaugen i stua har vokst seg stor, og fremstår som ugjennomtrengelig rot. Noen ganger må vi reise vekk med rotet, for så å finne hjem igjen. Om det blir det eneste jeg lærer i forbindelse med min fire måneders tur, vil jeg gå i pluss.

Akkurat nå kjenner jeg at bare tanken på å være borte fra familien i fire måneder, gjør noe med serotoninnivået mitt. Tungsinnet ligger på lur, men slik er det alltid før jeg tar det første steget «In to the whild». 

God tirsdag!

Kalkunheng

Under varierte forhold har jeg forsøkt å forberede kroppen til min Norge på langs tur som begynner om en drøy uke. Etter seks måneder med opptrening, kjenner jeg at skrotten har endret seg. Jeg ble oppmerksom på forandringen etter en gulpeøkt i «monsterbakken» borti lia. Vel hjemme, sparket jeg støvlene inn i boden og dyttet turklærne ned i skittentøysskuffen. På badet så jeg endringene på nært hold. Det var ingen tvil, jeg blir lengre ettersom tiden går. På sesjon i 1981 strakk jeg meg så det «knaste» i korsryggen, og var veldig fornøyd med resultatet. Jeg ble målt til 181,5 cm. I dag 38 år senere «knaser» det fortsatt i korsryggen, men det er fordi jeg trykkes sammen. Det underlige er at selv om jeg komprimeres, blir jeg likevel lengre. Tyngdekraften «drar» i overskuddshuden, og «hamsen» min tøyes for hver dag som går. Det både ser og føles som om jeg subber rundt i en litt for stor joggedress foret med myk velur. For å være helt presis, så et det spesielt triceps og brystmuskulatur som har strekt seg de siste årene.


«Kalkunheng» heter visst det som svinger frem og tilbake på kroppen. Min morfar hadde en del av det. Når jeg ser meg selv i speilet om morgenen, så ser jeg faktisk litt av min morfar også. Jeg hadde et godt forhold til han, så synet skremmer ikke. Kalkunhenghet i det gamle ansiktet, var mykt og godt å ta på.  Når jeg ser meg selv  i speilet, blir jeg klar over mitt ambivalente  forhold til «kalkunheng». Det som «blafrer» rundt på kroppen, lever sitt eget liv. Når jeg svinger meg fra side til side, er det ikke all huden som henger med. Det er som om den myke og overflødige huden kjeder seg. Den «gidder» ikke lenger å klemme seg rundt musklene slik den gjorde før. Først etter at jeg har beveget kroppen, reagere «kalkunhenget» og kommer etter. Det ser ut som når NRK ikke får til å synkronisere stemmen, med munnen til Anders Magnus når han kommenterer fra New York. Det ser bare snålt ut.

I bevegelse er det særlig triceps og brystmuskulatur som nekter å følge med  resten av kroppen. Hudfoldene oppfører seg som ulydige drittunger. Hadde det vært mulig, så hadde jeg bedt dem skjerpe seg å spille på lag! For uansett hva jeg forsøker, så er det alltid en eller annen hudfold som nektet å være med på bevegelsen. Jeg innser at min morfars «myke overskudd» har gått i arv. Alderen setter sitt preg på min kropp også. Visst er det litt vemodig, men jeg er først og fremst takknemlig for å bli eldre. Det å forsone seg med endringen, går derfor over all forventning.

Forgjengeligheten er ikke min fiende, men min følgesvenn. Aldringen gjør det samme med meg som den gjorde med min morfar, jeg blir litt mykere for hver dag som går! Det er godt å kjenne at jeg mykner opp. For tidligere i livet har jeg nok vært for hard, både mot min neste og meg selv. Kanskje det går an å tenke at «kalkunhenget» er et adelsmerke? Sikkert er det i alle fall at jeg er på vei inn i en ny fase av livet. Ja, nå er det min tur til å være en myk og god morfar med overskudd. Lenge leve «kalkunhenget».

God tirsdag!

Når bunaden ikke passer


I ett år har den hengt i skapet, men om noen dager henter vi den ut. Da vil det vise seg om vi er i stand til å komme inn i bunaden. «Houdini-prosjektet» er ikke å bryte seg ut, men inn. Undertegnede har ingen folkedrakt i ordets rette betydning, men jeg kjenner meg igjen i utfordringen i møte med blådressen min.

For i løpet av det siste året har noe lagt seg til i livet mitt, og jeg har endret meg. Noen av endringene er jeg skyld i selv. Jeg kan altså ikke klandre dressen min for at den er blitt for liten. Den har selvfølgelig ikke gjort noe galt, men er akkurat som den var i 2018. Det er jeg som har endret meg. Når energi-inntaket er større enn forbruket, vil underhudsfettet øke. Vi vet det jo, men det er ikke alltid så lett å kontrollere. Enkelte, det vil si de som er over gjennomsnittlig bemidlet, løser det siste årets endringer med å fornye garderoben. Sølvet behøver de ikke gjøre noe med, for det henger jo bare utenpå alle lagene med lin, ullstoff og vakre broderier. Det er lin og ullstoffet som må oppjusteres, det som skjuler alt som har endret seg innenfor. – Jeg er som låst inne i dette altfor trange «sauna-plagget». Han gispet etter luft og svettet som en maratonløper i Sahara. Replikken falt i en konfirmasjon jeg var i for noen år siden. Noen har det slik hvert år til samme tid, men ikke de godt bemidlede. For en klekkelig sum, er det fullt mulig å kjøpe seg vekk fra lidelsen. Jeg har hørt om dem som både har tre og fire bunader i skapet. Aleris kan selvfølgelig også bidra noe, men langt fra med alt. Derfor er det ofte samarbeidet mellom kirurgen og skredderen, som redder «Houdini-prosjektet» for de som har råd til det. En slik måte å løse «problemet» på, er altså ikke for folk flest. Jeg tror ikke engang det er sundt. Vi kan ikke for alltid skjule det som har «klebet» seg på oss. For til slutt vil vi «sprekke». Men det klebrige handler om mer enn vektøkning. Både vår velstand og våre tap er det krevende å håndtere. Vår utfordring kan være Napoleonskake, men også sorgen over tapet av det mennesket vi var så glad i. Sikkert er det, at det som har «klebet» seg på oss i løpet av det siste året, har endret oss. Du kan selvfølgelig fornye garderoben din å gjemme bort noen av utfordringene. Men noen realiteter er det ikke så enkelt å vite hvordan forholde seg til. Kjærlighetssorg er en slik realitet. Den kan verken skredderen eller kirurgen hjelpe deg med. For om noen dager skal du feire 17 mai, men uten det mennesket du elsket. Samlivsbrudd eller død endret livet ditt. Bunaden din passer ikke, men ikke fordi du er for tjukk! Du er ganske enkelt ikke stemt for fest. Det er sorgen som gjør det vanskelig å komme seg inn i garderobens flotteste antrekk. Det hadde ikke hjulpet å kjøpe en nye bunad heller. For utfordringer er ikke det som har lagt seg på deg, men det du har mistet inne i deg. Livsgnisten har sluknet.


Akkurat når jeg tok bestemmelsen husker jeg ikke. Men plutselig en dag ble jeg klar over at jeg i tidsrommet 1. juni til 30. september, skulle gå strekningen Lindesnes – Nordkapp. I tillegg til å gå, visste jeg at min oppgave var å samle og dele livsåpnende historier om betydningen av å gå en tur. Selv om ikke alle legger ut på langtur med tung sekk, er vi alle i et perspektiv vandrere i livet. På et tidspunkt av vår livsstrekning møter vi utfordringer som ser uoverstigelige ut, som for eksempel hvordan komme seg igjennom nasjonaldagen. Når vi har det slik, trenger vi noen som kan gå med oss. Akkurat nå trenger du en venn som kan bidra til at du kommer deg inn i «bunaden» igjen. Midt i smerten, trenger du å kjenne at livet også er godt å leve. I min jobb møter jeg mennesker livet har gått i stykker for. Noen kjemper så hardt at de er på randen av sammenbrudd. Det å ha noen som går med når livet er vanskelig, hjelper. Mange har opplevd det. Noe skjer i kropp og sinn når hjertet slår og svetten siler. De vanskeligere tankene roer seg, og livet blir på sett og vis litt lettere å leve.


Kjære deg, du som ikke orker å prøve «bunaden» din, finn frem finstasen! Livet vil ikke bli verre av å komme seg opp av stolen og ut i solen. For hva risikerer du ved å rope HURRA til barnetoget som går forbi? Alt du risikerer ved å være i bevegelse, er at det som i løpet av det siste året har «klebet» seg til deg, slipper taket! Når forbrenningen øker, vil både underhudsfettet og smerten endre seg. Jeg ønsker deg en riktig god 17- mai feiring.


God tirsdag!

Fy kast ‘n

– Jeg fant jeg fant, sa Askeladden! – Fy kast ‘n, sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste. Kanskje himlet Per og Pål med øynene og ristet oppgitt på hodet også? Jeg har opplevd det mange ganger. I min entusiasme delte jeg noe jeg «fant» som betydningsfullt på min vandring i livet. Men responsen fra mine tilhørere var kun oppgitt hoderysting. Kjenner du deg igjen? Det er ikke noe ok opplevelse. Jeg kan likevel forstå Per og Pål sin reaksjon, for det var jo ikke rare greien Askeladden fant. Objektivt sett var det rett og slett bare skrot han plukket opp. Likevel, ikke alt som er betydningsfullt i livet, kan defineres etter en objektivt standard. For betydning og mening i livet er en subjektiv opplevelse. En soloppgang kan forklares med meteorologisk presisjon av akademikere hos Yr.no. Men det finnes ikke den formel i verden som kan regne ut hva en soloppgang gjør med mine tanker og følelser.

Betydningsfulle opplevelse er forankret i meg, og kan derfor kun beskrives av meg. Ingen formel kan bidra til å fortelle hvordan det er å være Cato i verden. Min tilværelse er ikke logisk «matematikk». Kanskje ser du at jeg gråter, og spør meg; – Er du lei deg Cato? Så blir du overasket over å høre at jeg er glad! For da tårene trillet nedover kinnet mitt, tenkte jeg på noe vakkert som gledet meg til tårer. Rent objektivt, så det ut som om jeg var lei meg, men slik var det altså ikke. Den siste tiden har jeg grått mye. Hvorfor? Jo, fordi jeg har sett så mye verdifullt på mine opptreningsturer. Min 36kg tunge Norrøna Recon Synkroflex 125l sekk, kjenner jeg godt, men ikke først og fremst i beina. For det er som om alt «slitet» åpner mitt indre øye, og jeg ser noe nytt langs min vei. Krevede forseringer i ulendt terreng, bidrar til at jeg som Askeladden ser noe verdifullt i «grøftekanten». Det er som om slitet får noe i meg til å krakelere, men på åpnende og god måte. I sjelslivets krakeleringer slippes livslyset inn slik at livets mørke må vike. På mine vandringer fornemmer jeg noe dyrebart. Det jeg «finner» er sikkert uvesentlig for folk flest, men for meg er det viktig. For «skrotet» bære kraften i seg til å målbinde små og store «troll» som dukker opp på min livsvei. Troll som er ute etter å frarøve meg meningsfulle øyeblikk. Troll som setter livet på formel og gjør det trangt. Det som med første øyekast ser ut som ubetydelig skrot, kan vise seg å få betydning for vår livshistorie.

«Ditt skrot har värde, – sälj det til oss», sto det på et skilt jeg så. Skrot er bigg business når det behandles riktig. Det ble virkelig noe ut av skrotet Espen Askeladd samlet langs sin vei. Ja, det ble avgjørende for hans fremtid. Hvor vil jeg med dette?  Jo, jeg ønsker å bidra til at du ikke skal tenk fattigslig om de små ting i livet som er verdifullt for deg! På våre korte eller lengre turer «sparker» vi borti mye rart i sinnets landskap. For når vi er i bevegelse, åpner verden seg. Derfor roper jeg også ut, – Jeg fant jeg fant, når noe meningsfullt dukker opp. «Per og Pål» synes sikkert at det jeg finner er ubetydelig «skrap», men for meg er det en «kapital». Det jeg «sparker» borti på min vei mot «Kongsgården», siste stoppested for dagen eller i livet, er betydningsfullt for hvordan jeg kan forstå livet mitt. Det kan være gode, men også krevende minner. I bevegelse veves mine erfaringer sammen til en slitesterk livsvev. Det jeg tenker på når jeg går, er derfor ikke uvesentligheter og «skrap», men en omsettelig «kapital». På ett eller annet tidspunkt vil jeg få bruk for «kapitalen». Ja, jeg tror den kan få avgjørende betydning for meg når livet virkelig røyner på. Derfor går jeg meg «rik». 

God tirsdag!

Mission Impossible

– Gi alt du har, så kan du oppnå det du drømmer om i livet! Er det noen som har sagt det til deg? Det er i så fall ikke sant! Selv Supermann må kaste inn håndkleet i møte med en klump Kryptonitt. Bare en liten bit av det grønne stoffet fra planeten Krypton skal til, så tappes Supermann for krefter. Derfor; «Kryptonittet» i din og min tilværelse bidrar rett og slett til at noe drømmer i livet er «Mission impossibel». La meg ta blogginnlegget ut av fiksjonens verden og inn i virkeligheten. Det som hindrer meg i å oppnå drømmen om en plass på fotballandslaget eller å bli stormester i sjakk, er mine fysiske og intellektuelle begrensninger. Utrustningen setter ganske enkelt noen grenser for hva det er mulig å oppnå, i alle fall som Cato. Marienlyst stadion kan fylles til randen av «disipler» som roper ørene mine fulle om at jeg er god nok for en plass på fotballandslaget, men det hjelper ingen ting. Eksperter har riktig nok hevdet, at 10 000 timer med trening er oppskriften for å nå toppsjiktet i hva som helst. Hva om jeg en dag bare bestemte jeg meg for å nå toppen. For så å poste på Facebook at jeg skulle trene meg inn i toppsiktet blant landets beste fotballspillere. Hva hadde skjedd om jeg gikk for «10 000 timer oppskriften»? Etter noen måneder med 8 timers økter på løkka hadde lokalpressen intervjuet og knipset bilder av meg med fotballsko og ball. Etter et år med samme intensitet, ville TV-2 kontaktet meg. Uken etter var jeg å se på Skavlan i beste sendetid. Der snakket jeg med innlevelse om mine ambisjoner om å få en plass på landslaget. For en oppmerksomhet, men ikke på grunn av realismen i prosjektet. All ståheien var kun et resultat av det latterlige «Mission impossibel prosjektet» til en middelaldrende mann. I beste fall hadde jeg blitt «kringkastet» som fotballsportens svar på hoppsportens Eddie «The Eagel». For sannheten om Cato er at han aldri har vært god til å spille fotball. Jeg var elendig! Dersom mine foreldre hadde hatt ambisjoner om at deres førstefødte sønn skulle bli en fotballspiller av Pelé kaliber, ville jeg vokst opp med en opplevelse av å være mislykket. Mange barn og unge gjør det. For talent kan ikke påføres eller tilrøves, det er oss gitt. Visst kan vi trene for å utnytte vårt potensial, men vi må snakke sant om hva som er mulig. Jeg kunne aldri blitt en god fotballspiller, for jeg er fra naturens side «designet» til noe annet. Derfor er jeg glad for at mine foreldre ikke hadde tenkt ut en plan for meg på en arena som bare hadde «tygd» meg i stykker. Både fysisk og intellektuelt har vi alle et potensial. Hvilket, må vi selv finne ut av. Foreldres ambisjoner, kan bli barnas «tyranner»! For noen drømmer i livet, er rett og slett «Mission impossibel». Selv om det er vanskelig å akseptere at det finnes begrensninger, så er det likevel sant. Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg vil slå ett slag for middelmådigheten. Der er helt greit å ikke utmerke seg. Jeg legger ikke skjul på at det er artig å sprenge noen personlige grenser fra tid til annen.

Selv om jeg ikke på noen måte er i samme liga som Lars Monsen, «eier» jeg likevel gleden av å bevege meg som en middelmådig vandrer. Lars Monsens ekspedisjoner er «Mission impossibel» for meg. Jeg jager ikke Grizzlybjørner på flukt, eller høster av naturen som om den var et «supermarked». Nei, jeg aksepterer mine begrensninger. Jeg omfavner mine forutsetninger slik jeg er designet, både fysisk og intellektuelt. Sammenliknet med de beste er jeg middelmådig i det meste, men livet er likevel godt å leve! Derfor har jeg falt til ro med tilværelsens begrensninger. Grensene gjør livet mitt trygt, og jeg kan sove godt om natten. Tom Cruise er kjent som hovedrollefiguren i Mission Impossible filmene. I fiksjonens verden overskrider helten menneskelige begrensinger. Ja, selv naturlovene ser ut til å måtte gi etter for supermannens steinharde vilje. Slik er det ikke for oss helt vanlige mennesker. Derfor skal vi vokte oss vel for å la andres drømmer manipulere oss inn i «Mission Impossible prosjekter». For de fleste av oss lever ikke i fiksjonen, men i virkeligheten. Jeg tror det er viktig å være realistisk om egne ressurser, selv om vi selvfølgelig skal «grave» dypt. Jeg erfarer det igjen og igjen. Når jeg trodde det var tomt for krefter, hadde jeg ikke kommet ned i «første etasje» en gang. Etter å ha gravd dypt og kjempet meg ned i «kjelleren», finner jeg ut at det fortsatt er mye igjen. Jeg vil tro dette gjelder for flere enn meg. Derfor både kan og bør vi grave dypt om det er noe vi ønsker å oppnå.

Om noen uker vil strekningen mellom Lindesnes og Nordkapp utfordre meg i fire måneder. Flere har forsøkt, men ingen har greide å snakke meg tilbake til sofaen og vekk fra ideen om å gå Norge på langs. – Å gå en slik tur alene i fire måneder, uten erfaring, er «Mission Impossible», var det mange som sa til meg! Derfor har jeg også trent i 9 måneder. Jeg har slitt og kjempet meg igjennom krevende terreng med tung sekk. Jeg har overnattet i all slags vær, vært kald, våt, sulten og livredd. Men det å slite, er ikke det samme som at prosjektet er «Mission Impossible». Mitt poeng er at det er ingen andre enn Cato, som kan finne ut hva som er «Mission Impossible eller possible» i mitt liv. Min erfaring så langt, er at jeg alltid finner noe mer når jeg «graver» dypt. Mulighetsrommet åpner seg når jeg kjemper meg videre inn i ukjent terreng. Derfor har jeg troen på at Norge på langs turen vil være et «Mission possible prosjekt» for en middelmådig vandrer som meg! 

God tirsdag!

Livets «kvikkfiks»

Det var en eller annen dag i oktober, og vinden bar høsten med seg. Folk hastet frem og tilbake i gatene med ytterklærne godt tilknept. Det var som om lyden av sko og støvler mot brosteinen, sa noe om menneskenes planer for dagen. Noen hadde dårlig tid, andre litt bedre. En og annen slentret i vei, andre satt støvlene kontant i bakken med et smell. Det var lyden av bevegelse, og vitnet ordløst om liv som leves. Nå var det viktig å få festet de rette ordene til papiret! Så dukket de opp som en varm fønvind og presset tungsinnet vekk: «Tap for all del ikke lysten til å gå: jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag og går fra enhver sykdom; jeg har gått meg til mine beste tanker og jeg kjenner ingen tanke så tung at man ikke kan gå fra den». Selv om jeg kjenner meg igjen i det Søren Kirkegaard skriver om til sin syke svigerinne, tror jeg ikke at det å gå er livets «kvikkfiks». På internett tok det nøyaktig 0,39 sekunder å få 10500 treff på ordspillet. Dersom vasken lekker, bildekket er punktert, eller diagnosen er dødelig, er det lett å bite på løftet om en «kvikkfiks». Ordet selger! Min kreftsyke kompis hadde gått jorden rundt, om det var det som skulle til for å få «dritten» ut av kroppen. Men noe er det rett og slett ikke mulig å gå fra! «Resepten» er derfor ikke å gå fra sin sykdom, men å gå med den. «Kom deg ut og tenn et bål, sa legen til Une Cecilie Oksvold. Hun hadde slitt med angst i årevis og ble sint av det tåpelige forslaget. Hun hatet friluftsliv. Men så ga hun det en sjanse». (Fjell og Vidde, 22:2019). Mange erfarer som Une Cesilie at livet blir litt bedre av å gå en tur. Min kreftsyke kompis likte å sykle før han ble syk, og han sykler fortsatt. Hvorfor? Jo, fordi dagen blir bedre av å bevege seg. Om jeg blir alvorlig syk, håper jeg å få hjelp til å komme meg opp av sengen og bort til vinduet. På en god dag orker jeg kanskje å ta noen skritt over dørstokken, og bort til fluktstolen under det blomstrende treet i hagen. Noen forsiktige skritt i bevegelse må ikke undervurderes! For bevegelsen er vår «venn», og den vil oss vel. Det å være i «bevegelse», må likevel forstås som langt mer enn kun å forflytte seg fra ett sted til et annet. Når jeg leser, arbeider med en tekst eller lytter til vakker musikk, transenderes tilværelsen. Min situasjon overskrides, og jeg beveger meg inn i et nytt landskap. «Brudeferden i Hardanger», er derfor mer enn bare et maleri av Adolph Tidemand og Hans Gude! Kunstverket bærer i seg kraften til å sette betrakteren i bevegelse. Vi blir betatt eller indignert av det vi ser, leser eller hører. Noe i oss blir beveget. «Bevegelse» handler derfor i større grad om det som skjer i vårt indre menneske, enn om tilbakelagt distanse i terrenget. Den livsfremmende «bevegelsen», er derfor enhver aktivitet som åpner vårt mulighetsrom i livet. Når Magnus Carlsen sitter ved sjakkbrettet i et avgjørende VM parti, beveger han seg langt. Han forflytter seg ikke så mye som en centimeter rent fysisk, men hans indre menneske beveger seg inn i en verden bare han kjenner. I det øyeblikket alt er fastlåst, og alle ekspertene rister på hodet fordi partiet ser ut til å være tapt, overskrider Magnus situasjonen. Mulighetsrommet ekspanderer fordi han i sitt indre er i «bevegelse», han settes ikke sjakkmatt. Med utsikt fra vinduet til den vakre kanalen, eller med en bok i hånden under et blomstrende tre, kan vi «bevege» oss dit vi vil fordi vi tenker. «Cogito, ergo sum» er ikke bare et sitat av René Descartes vi pugget til eksamen philisopicum. Det er virkelig sant; «Jeg tenker, altså er jeg». Tankens kraft setter oss i en bevegelse som kan overskride vår håpløse situasjon. På en stol i dyp konsentrasjon, går pulsen opp og svetten renner. Magnus Carlsen er som urørlig, men han beveger seg! Jeg er ikke smart nok til å bli svett på ryggen av å spille sjakk, men jeg kan gå. Når jeg går, skjer det samme i min kropp som i kroppen til en stormester i sjakk. Vi blir begge slitne, og det er godt. Aktiviteten påvirker vår situasjon.  Bevegelse handler derfor først og fremst om det vi gjør som forhindrer at vi blir sittende fast i «gjørma». Hvordan vi beger oss, avhenger av våre preferanser i livet. Jeg er en dedikert vandrer, men det har du sikkert forstått for lenge siden. Men slapp av, ingen behøver å gå Norge på langs for å få utbytte av å bevege seg. Norge er forøvrig kåret til verdens beste land å bo i. Likevel er livet en «risikosport» for oss som bor her. «Strekkskader» i kropp og sinn råker vilkårlig, og kan fra tid til annen slå oss ut. Både legen og psykologen vil da være enige om at det er viktig å bevege seg litt. Du får selvfølgelig ikke «sommerkroppen» av den aktiviteten, men du får livsglede og overskudd. Noe underhudsfett vil kanskje forbrennes om du leser en bok eller går en tur ut i hagen, men det er ikke der «gevinsten» ligger. Når endorfiner, dopamin og serotoninnivået øker, ekspanderer vårt livsrom og roen senker seg i livet. 

God tirsdag!

Når vannspeilet brytes

Skjermen på min Mac Book Pro blinker mot meg som et stille vann langt inne på vidda. Word-dokument er hvitt og tomt, og venter bare på at jeg skal trykke fingrene i «vannet». Det første trykket treffer sin bokstav, og vannspeilet brytes. Bokstavene bølger varsomt utover som ringer på vannet, og når land som meningsbærende setninger. Jeg er i gang med å skrive om det jeg tenker på når jeg går. Den siste tiden har jeg både gått og tenkt mye. I dag gikk ruta langs gamle stier i området rundt Stordammen. Turen vekket gode minner fra ungdomsårene. Det var som om fortiden «vinket» til meg. Min ungdoms «paradis» lå ved Stordammen. Huset vårt var omkranset av en seks mål stor tomt, som strakk seg helt ned til vannkanten. I skrivende stund er morgenens opptreningstur avsluttet.  

– Hei, hvem er du da? En eldre dame var ute og luftet hunden sin langs den islagte strandkanten ved Stordammen. – God morgen, mitt navn er Cato Thunes, var alt jeg rakk å si, før hun hastet videre med hunden på slep. Hun lurte på hvem jeg var, men hadde bare tid til å hør navnet mitt. Dersom hun hadde stanset opp, kunne vi blitt litt kjent med hverandre. Kanskje hadde vi delt viktige historier fra livene våre? Så etter en stund i skogen en tidlig morgen, var vi beriket av hverandres historier. Slik ble det ikke, for hun hadde dårlig tid. Hverdagen er ofte slik for mange av oss. Vi løper fra sted til sted, og alt vi blir kjent med, er hverandres «skygger». Derfor knipser vi bilder og legger ut på sosiale plattformer, i håp om å vise noe mer av oss selv. For vi trenger å bli sett. Lykkes vi? Jeg tror ikke det. For ingen er slik som vi fremstår på Facebook. De fantastiske bildene fra hyttevegg og påskefjell, er kun solfylte og retusjerte «skygger». Hvem er vi? For vi er jo hverken retusjerte eller skygger, men mennesker med følelser og lengsler! Bak «skyggen» er vi alltid noe mer enn det venner og bekjente ser. Folk flest opplever nok meg som både sosial og morsom. Sannheten om «klovnen» er at han er et introvert menneske. Om valget skulle stå mellom et stimlede fullt «sirkus» eller alenetid i ødemarken, er avgjørelsen enkel.  Klasseforstanderen fra barneskolen ville nok ikke trodd det var sant, men jeg elsker å lese og gå tur, aller helst alene. Venner og bekjente kan nok uttale seg ganske presist om «de ytterste lagene» av Cato, men de vet svært lite om det som rører seg bak «skyggen».  – Cato har et kommunikativt og sosialt talent, minnes jeg noen sa i en av talene i mitt 50-årslag. Det var hyggelige ord, men det koster å fremstå slik. Selv om det faller meg naturlig, er det tappende å slippe løs det ekstroverte «dyret» i meg. Derfor må jeg ofte til «oppladning». Når «batteriet» blinker rødt, vender jeg blikket innover for å finne styrke til dagen. I samtale med meg selv, aller helst i bevegelse, bygges livsmotet opp og jeg får nye krefter. Det er også derfor jeg liker å innta nytt landskap, gjerne i en fart på tre til fire kilometer i timen. For når jeg er i bevegelse, styrkes både kropp og sinn. Når jeg går, er det som om «vannspeilet» brytes, og meningsbærende øyeblikk bølger frem i mitt indre. Jeg tror det er derfor jeg bestemte meg for å gå Norge på langs. 

God tirsdag og god påske!

En alminnelig skygge

De vanskelige tankene fulgte meg som en skygge, men nå er helgens Norge på langs treningstur tilbakelagt. Både bokstavelig talt og i overført betydning, har jeg svettet og reflekter meg igjennom krevende terreng. I det jeg passerte Skoger nye kirke, kunne jeg ikke unngå å tenke på at jeg for drøyt 31 år siden, ble viet der. I tilknytning til den vakre mursteinskirken, ligger det en pent anlagt kirkegård. Jeg blir ettertenksom i møte med slike steder. På kirketrappen gratuleres brudeparene. Men det er også et sted for sorg når noen vi er glad i bæres ut av kirken og til sin grav. 

Kanskje er det slik jeg må begynne mitt blogginnlegg etter en krevende helg, ja, jeg tror det! 

«Hvilket forhold har du til døden Cato?» Gunnar, hevet blikket og «zoomet» øynene i meg. Det var som han så inn til det såreste punktet i min bevissthet, rommet for eksistensielle og ubearbeidede spørsmål. Dypt nede i avlåste «katakomber» er det smertefulle lagret vekk. Fra tid til annen havner jeg i de «gangene» som fører dit. Det kan være når noen jeg kjenner dør eller blir rammet av alvorlig sykdom. Da trekkes jeg mot en refleksjon over eksistensielle spørsmål, ofte vedrørende min egen forgjengelighet. Gunnar forsto det ikke, men jeg ble overrumplet av spørsmålet. – Hvilket forhold har du til døden Cato, ordene drev rundt i hodet som en rikosjett etter et pistolskudd. Vi skal jo alle dø en gang, så temaet går det an å snakke om i generelle vendinger. Men nå var det mitt forhold til døden Gunnar ville ha svar på. Det hadde vært så mye lettere og snakket om døden i tredjeperson. Da hadde jeg fått den tilstrekkelige distanse og kunne ha gjemt meg bak religionsfilosofiske betraktninger, skrevet av intellektuelle. Nå ble jeg som tvunget ned i sinnetes mørkeste ganger for å finne svar. 

– Hvilket forhold ….? Det var ikke mulig å fullføre setningen, og jeg måtte slakke på slipsknuten for å få svelget. Intensiteten i ansiktet hans utfordret meg. Her var det ikke rom for slett skuespill og tabloide svar. Jeg smakte på spørsmålet, «smattet» nyansene i meg som en mesterkokk ved grytene på gourmetrestauranten Bagatelle i Bygdøy allé.  – Hvilket forhold jeg har til døden, repeterte jeg i et forsøk på å få orden på følelser og tanker. Spørsmålet kom like overraskende som ubeleilig. I hånden hadde vi hver vår hjemmebryggede juleøl, og i bakgrunnen spilte Earth, Wind & Fire-70 talls funk. Gunnar er en ivrig ølbrygger, og det blir alltid noen øl i kjelleren hans når vi møtes. Denne dagen i november, var det årets julebordsamling for Sjømannskirkens offshoreprester hjemme hos Bente og Gunnar. I 2. etasje summet det muntert, i kjelleretasjen var det dørgende stille. I alle fall i mitt indre. 

«Hvilket forhold har du til døden Cato?» Spørsmålet bølget frem og tilbake som tunge havdønninger mot en liten robåt? Den brune flasken fant sin vei til munnen, og jeg lot det kjølige brygget renne til flasken var tom. – Jeg tar gjerne en til, men helst en lysere type om du har. Det hadde han. – Saison, utbrøt Gunnar med et stort smil om munnen! – En hva for noe, kvitterte jeg med og øynet et lite håp om at han hadde glemt spørsmålet. – Saison, er fransk, og betyr årstid. Om vi skal se litt «grovmasket» på det, så er dette en pale ale. Jeg kan ikke garantere for mer enn rundt 7%, Thunes. Du får heller drikke noen flere da vettu. Gunnar lo så øynene ble smale. Den brune flasken fant sin vei til munnen, jeg tok en liten slurk, og slurpet brygget rundt i munnhulen. En karbonert, fruktig og krydret smak åpnet seg opp for meg, og før jeg visste ordet av det var flasken tom. – Tørst i dag, Thunes? Her har du en til. Alle arbeidere har krav på minst fem liter øl om dagen, så her er det bare å drikke. –  Fem liter øl om dagen, det var mye, sa jeg mellom lange leskende slurker. En rap fant sin vei opp og ut i det jeg kjente virkningen av den første flasken. Brygget hadde «slått» inn og gjorde sin jobb med signalstoffet mellom synapsene i min overarbeidende hjerne. Den oppadstigende og milde rusen var behagelig, en følelse jeg har likt så lenge jeg har drukket øl. Gunnars «dødsspørsmål» var som begravet, og jeg levde i håpet om at det ikke ville oppstå fra de døde. 

– Gårdsarbeiderne som brygget øl på belgiske gårder, ble alltid sørget godt for av storbonden sin. Det var viktig at arbeiderne ikke ble utslitt og dehydrerte i varmen, så fem liter om dagen var nok akkurat passe. Gunnar kjenner sitt brygg og historiene bak, dessuten er han en fremragende forteller. Det er alltid en fornøyelse å være i hans selskap, det vil si, nesten alltid. – Jeg er i grunn fornøyd med denne, sa han og smilte fra øre til øre, som om han hadde vunnet et eller annet. – Nå, må du drikke deg til mot Cato, slik at jeg får høre om ditt forhold til døden? Noe tungt falt til bunnen av meg, som når en gammel hengelås blir slått rett av hengslene av en innbruddstyv. Herlighet, hva går det av den mannen, tenkte jeg og tok sats for å komme meg ned i «katakombene». Langt nede i de dunkle gangene sto døren for eksistensielle og utarbeidede spørsmål på vid gap, den var brutt opp. Earth, Wind & Fire spilte i bakgrunnen, men det hjalp meg ikke. Det hadde passet mye bedre med Verdis Requiem. Selv etter fem øl var jeg knusktørr i halsen, men forsøkte å få på plass stemmen med noen dype kremt. – Det blir ikke noe akademisk symposium Gunnar, men jeg kan alltids snakke litt billedlig om det. Jeg har det samme forholdet til døden i dag, som jeg hadde til julaften som liten, prøvde jeg meg med. Dønningene kjentes kraftigere mot skroget, og det knaket i båten. Et ubehag, jeg ikke hadde kjent på siden jeg ålte meg ut på isen for å redde hunden vår som lå og kavet i råket, traff meg et sted i mellomgulvet. Etter den hendelsen har jeg alltid vært engstelig for å gå ut på islagte vann. Nå var det som om jeg beveget meg ut på den blanke flaten uten å vite hvor tykk den var. Jeg lyttet etter om det «knaket» under meg. For hvert steg jeg tok, sang det i isen. I et øyeblikk kunne jeg sverget på at det var Verdis Requiem jeg hørte! Motvillig beveget jeg meg forsiktig ut på dypet. Et kjølig ubehag rev og slet i meg, men jeg lot det stå til. – Vi var på besøk hos mormor og morfar. Det var bare så vidt stemmen min bar. – Du må slå av «muteknappen» Thunes, hvem var du på besøk hos sa du? Jeg kremtet og hevet røsten. – Vi var på besøk hos mormor og morfar. Jeg skvatt til i ren forbauselse over min egen stemme. Den hadde samme intensitet og klang som da Martin Luther Kings holdt sin berømte «I have a dream» tale den 28. august 1963. Det var som om ekkoet av menneskerettighetsforkjemperens røst hang igjen i kjellerrommet. Dramaturgien var ikke tilgjort, den bare ble slik. Gunnar rettet seg opp og strammet til slipset sitt, som om han plutselig ble klar over at en seleber gjest kom inn i rommet. – Ok, du var på besøk, og så da? Han «fisket» ut en pale ale fra kjøleskapet, knipset av korken, og nippet i seg en slurk. Alt skjedde i en synkron bevegelse, og helt uten at han tok øynene fra meg. – Ute var det mørkt og månelyst, fortsatte jeg med. – Det var julaften, og jeg satt på armen til en voksen og så ut av vinduet. 

Babushkadukken og julenissen

Det kjentes ut som om noe krympet i mitt indre, og med ett var jeg en liten gutt full av forventning og redsel. Hjemme på kontorhylla har jeg en Babushkadukken i rødt. Babushkadukken er en russisk dekorativt malt tredukke som kommer i flere størrelser og farger. Dukken kan deles i to, og inni hver dukke finnes det en som er litt mindre. I min Babushka, er det syv mindre dukker inni hverandre. Akkurat nå, var Cato alle sammen på en gang. Jeg var stor, selvfølgelig var jeg det, men jeg var også den lille redde gutten som var gjemt i en større utgave av meg selv. Babushkadukken er en visualisering av at det går an å være så mye på samme tid. I oss er vi mennesker som «hvelv etter hvelv uendelig, vi blir aldri ferdig, og det er som det skal være». En strofe fra Tomas Tranströmers dikt «Romanske Buer», snakket sant til meg om det å være Cato. Jeg blir aldri ferdig, og det er som det skal være. Akkurat nå,  var jeg veldig liten.

–  Langt nede i veien så jeg en skikkelse som nærmet seg med tunge skritt, fortsatte jeg med. Jeg var på plass i meg selv, og gjenkjente min egen stemmen. Martin Luther King hadde forlatt kjelleren. – I hånden hadde skikkelsen, som var kledd i rødt, en lykt. Over skulderen hadde det jeg så var en mann med hvitt skjegg, en stor sekk. I den sekken visste jeg det var pakker til meg. Jeg gledet meg så innmari til å få de pakkene, men var samtidig ufattelig redd for den skumle skikkelsen jeg ikke forsto noe av. Ofte fikk jeg det jeg ønsket meg, andre ganger pakket jeg ut noe jeg i ettertid forsto jeg trengte. Julaften var derfor preget av forventning, men også av frykt for det jeg ikke forsto noe av, slikt som mannen med hvitt skjegg. Når skikkelsen hadde banket snøen av seg på trappa, kom han helt inn i stua. Der satte han seg på en stol foran juletreet. Så måtte jeg sitte på fanget hans, gi han en klem, og om jeg våget, synge en sang. Etter den traumatiske opplevelsen forsvant han, men på gulvet lå alle gavene han hadde hatt med seg. Slik tenker jeg om døden også. Jeg er engstelig for det jeg ikke forstår noe av, redd for denne «døds-skikkelsen» som nærmer seg «huset mitt» etter som jeg blir eldre. Men samtidig er jeg så innmari nysgjerrig på det døden har med seg. For hva er det jeg vil pakke ut i det øyeblikket jeg puster ut for siste gang? Så lenge jeg kan huske har det vært slik for meg. Døden er det skjulte mørke som var her før meg, og som også vil lukke «døren» etter meg. I tiden imellom, den rekke av øyeblikk som åpner seg som mitt livsrom, forsøker jeg å sanse livet på godt og vondt. – Skjønner du «tegninga» Gunnar? – Ja, Thunes, jeg «kjøper» den historien, men det hadde vært spennende å høre om alle øyeblikkene også, det som frem til i dag har fylt ditt livsrom. Kanskje vi kan møtes en dag, jeg holder ølet, så kan du fortelle historien? 

Helgens opptreningstur er over, men det er ikke mine refleksjoner over livet. For jeg vet at de eksistensielle tankene vil følge meg som en skygge fra Lindesnes til Nordkapp.

God tirsdag!